Tom Waits og melankoli

Jeg tar meg selv, midt mellom sliten og vonde ledd, i og være litt melankolsk. Det hjelper i grunnen ikke at jeg og Tom befinner oss på Nighthawk Diner.
Jeg savner noe jeg egentlig ikke vil ha. Jeg ønsker meg nordover til ishavet, selv om jeg vet at jeg ikke lenger passer inn blant verken tempo eller folk. Jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde passet inn der, for det virker på en måte enklere. Man tasser rundt, blir sammen med noen, ungene triller ut med ujevne mellomrom og før eller senere får man bilde i avisen der det fremgår at Cato Prest har smidd en i hymens lenker. Det var kanskje ikke akkurat den rette man ble smidd med, men den retteste innenfor de nærmeste 30 mil i hvert fall.
Man er kanskje heller ikke så lykkelig som Facebook skal ha det til, men det går nå på et vis mens barnetrygden tikker inn og Rema har tilbud på Finnbiff. Jeg skulle ønske meg enkelt, lettere og noen ganger litt mer forutsigbarhet. Men da måtte jeg gitt avkall på meg selv, for det triste faktum er at jeg ikke passer inn der. Kanskje jeg til og med aldri gjorde det til tross for mine tapre forsøk på å ligne ved å traske stereotypien i næringen. Jeg er lykkelig, om enn sliten, nå og det er derfor rart at jeg tar meg selv i å ønske meg noe jeg egentlig vet at jeg ikke vil ha.

Read Full Post »

Dette miraklet av en telefon

Jeg simpelthen elsker den nye telefonen min! For et verktøy, leketøy, arbeidskamerat og tidtrøyte! Nå for eksempel blogger jeg mens jeg venter på at padda blir så varm at hun vil spise og tidligere i dag serverte telefonen meg god og oppmuntrende epost fra min far akkurat når jeg trengte det som mest. Dagene blir mindre strevsomme av den og livet er morsommere, og det er jammen meg godt gjort av en skarve telefon! Jeg befinner meg forresten stadig på Instagram der jeg heter midtimyra, kom og lek med meg da vel! Og jeg finns på drawsomething og wirdfeud med samme navn; så herlig gøy! Til og med kundene mine merker forskjell, for der jeg tidligere måtte finne en pc for å løse ting er jeg nå standby til enhver tid. Dette er virkelig den arbeidsnarkomanes våte drøm! Apple in my heart, 4ever ass!!!

Øpdeit: Aifåna holder seg dessverre ikke for god til å stadig «rette» ord, men dette er en uvane jeg håper vi kan plukke av henne!

Read Full Post »

Det er månedskifte og torden!

Været ute er forferdelig og stemningen inne står i stil. For en halvtime siden ble jeg så sint på en kunde at jeg sa helvette! og mente det. Til tross for at jeg er oppvokst nordafor folkeskikken pleier jeg ikke å banne til kundene mine, selv ikke hvis jeg blir skikkelig irritert, men i dag ble det altså slik. Det irriterer meg ytterligere at jeg faktisk må sende sjefen min ut til denne kunden i ettermiddag, fordi han (kunden) rett og slett ikke hører på meg. Grunnen til at han ikke hører på meg er at jeg er kvinne, og det er altså der kjernen ligger. Men, og det er et stort og fint men her, før eller senere vil han ha behov for hjelp fra meg og da, nettopp da, skal du se at all min kvindske djævelskap skal få utfolde seg for det skal bli en tropevarm dag i ishavet før jeg hjelper denne idioten med noe som helst. Mine foreldre har utstyrt meg med et lang-sinne som kunne skremt Moses og jeg kommer ikke under noen omstendighet til å glemme ham. Fucker; du har akkurat laget deg selv et saftig fremtidig problem! (I går hadde min kollega en interessent som for nesten 3 år siden var på visning hos meg og laget brudulje, jeg husket selvsagt episoden, koblet navnet og tosken fikk verken komme på visning eller leie hos min kollega. Sånn, der tenker jeg han også har lært!). Igjen; jeg vil be om kongens fortjenestemedalje i gull for min innsats i voksenopplæringen!

Når det er sagt banner jeg skitværet (og mine dårlige gener) til pises (pieces, pisa, pisses?), for makan til knirk ï leddene skal man lete lenge etter. Det er bare å skylle ned et par tabletter med dagens 9. kaffekopp og håpe at knærne varer ut kvelden. Og så kunne jeg ønsket meg en hel natts søvn; på forhånd takk (fra både meg og de som er i den uheldige situasjonen at de må møte meg…).

19 dager til Slottsfjell og 14 dager til ferie. Jeg kjører paralellnedtelling og satser på å begynne og glede meg igjen på mandag. Akkurat nå virker det som om halve evigheten må passeres før ferien endelig kommer. Og det må den vel strengt tatt også, for som vanlig innebærer 1 uke ferie at man i de 2 ukene før jobber for 3, bare sånn at man ikke drukner i papirer etter ferien.  (Varför, varför, varför tok jeg denne utdannelsen??? Jeg kunne jobbet kommunen og gått hjem for godt i dag!)

Read Full Post »

Ja, så teller jeg ned

Når det er mindre enn 21 dager igjen til noe gøysamt kan man begynne nedtellingen, og akkurat i dag er det akkurat 21 dager til Slottsfjellfestivalen begynner og huset fylles av glade mennesker, musikk, øl og fernet. 21 dager der altså, til kroppen har sprunget seg gjennom månedskifte, manglende utvask, depositumskrangler og annet fjas. I anledning denne herlige eventen om bare 21 dager har jeg tenkt å lage feriepresent til Gartneren. Presenten skal være en boks, en såkalt vacation Nød-kit, og foreløpig har jeg følgende ting som skal oppi:

– solkrem (til den litt lange panna hans)

– antibac (for de herlige festivaldoene)

– bok (for dagene før festivalen)

– 1 flaske sprudlende (slik at jeg også får litt nytte av denne pakken)

– et lite brettspill (som kan nytes sammen med sprudlende)

Men hva mer??? Hva trenger en vakker og gøyal Gartner når han skal feriere sammen med Myrsnipa? Ja, sånn bortsett fra ørepropper, mener jeg.  Tips og lure ideer mottas med godværsganning fra vaskeekte finnmarking uten et snev av samiske aner. Placebo kommer man langt med, vet jeg!

Se så glad på festival 🙂

 

Read Full Post »

Under en stein

Jeg burde (i anstendighetens navn) jobbe litt, tatt i betraktning av at jeg (som eiendomsmegler) tjener uforskammet godt (i følge visse sosialistiske politikere, som for øvrig tjener ganske mye mer enn meg, og som i tillegg drar lønna si direkte ut fra skatteposen din!). Men jeg har jobbet litt. Jeg har tatt pytontelefonen som jeg har gruet meg til i hele helgen. Og ved siden av meg ligger saken der jeg skal sende en skitmail. Den kan vente. Det er ingenting som brenner. Mailen blir ikke mindre bedriten av at den sendes av gårde en stund etter lunsj. Jeg har en slik en blåmandag, skjønner du, der ingenting henger riktig sammen og hvor jeg gruer meg sånn til ettermiddagens visninger at jeg nesten kaster opp. Det er månedens siste uke og jeg ser av tavla at jeg har en helt ok innsignering, men en katastrofal utleie. 7 liksom… I juni…! Jeg trøster meg imidlertid med at mine 2 kollegaer har nikket ut henholdsvis ingen og tre, så i den store sammenhengen er jeg jo kjempeflink! Not! (Nei, det sier man ikke lenger, det er et veldig tydelig tegn på at jeg har blitt gammel!) Jeg kunne forresten godt tenke meg å gå av med pensjon i dag, for akkurat nå føler jeg at jeg er ferdig med å jobbe. Jeg er i grunnen ferdig med det meste og hadde helst sett at jeg bare kunne lagt meg under en stein og blitt der. Men det kan man ikke, spesielt ikke når man bare er 31 år gammel. Jeg kan ikke engang skryte på meg førti, feit og ferdig. Bare 31, halvfeit og trøtt. Hver dag har nok med sin egen plage gjentar jeg stadig for meg selv, men akkurat denne mandagen har så mange plager at den like godt kunne blitt borte. Vusj! Bort med den, prøver jeg meg på mens jeg lukker øynene. Men det gikk ikke. Dagen er fortsatt her og den ser akkurat like møkkete ut som den gjorde før jeg lukket øynene. Og enda er det 3 uker til ferie. Skal tro om noen hadde savnet meg hvis jeg bare gikk og la meg under den steinen. Jeg kunne tatt med deg Iphonen, og sendt ut ingen-grunn-til-bekymring-meldinger fra mitt lille pensjoniststed i skyggen. På skyggesiden der jeg skulle tenke ut små fine ting, som jeg kunne ta patent på slik at jeg hadde råd til å kjøpe meg litt mat under der. Og et varmeteppe, bare sånn til vinteren kom. Og så kunne Gartneren kommet innom fra tid til annen for å klø meg litt på ryggen og si fine ting til meg. God plan! Men nei, jeg må isteden sitte her og skrive bedritne mailer og ringe dumme mennesker. Huff…

Read Full Post »

Jeg fant meg en dag…

… som jeg kan avspasere! Så på fredag, når dere sleper dere gjennom en laaaang dag, kan dere tenke på at jeg sitter i bakgården med beina på bordet og pc`en i behagelig hjemmekontors-stilling. Ahhh…

For en lux!

Read Full Post »

Mens man venter på mannen…

Jeg tar blodtrykket mitt på alvor (akkurat nå) og stikker til fjells (der jeg vet det ikke er mobildekning) for å fiske samt teste ut mitt nye lekre stormkjøkken! Hjelpe seg hvor mye lettere turmaten ble så snart stormkjøkkenet var rekvirert! Og det til tross for at vi aldeles ikke skal ligge på noen slags slankekur mens vi er på tur. Det lukter fancy oster, brødmat, finnbiff samt diverse gromme supper. (Noe som minner meg på; Hva har hendt med Toro Fruktsuppe??? Gått ut av sortementet? Varför….? Sukk…)

Jeg har lest en gang at dyr hjelper mot så mangt av sykdommer, og siden vi ikke kan ta med oss katten til fjells har jeg også rekvirert verdens glaeste hund for helgen! Nydelige Prinsesse Zelda blir med oss på fisketur til tross for at hun har vannskrekk; se det er optimisten sin det.

Det er jeg som er kjøkken-ansvarlig mens Gartneren er drikkevare- og teltansvarlig. For øvrig en riktig så god fordeling, for jeg tror tur-sekkene våre er omtrent like tunge. Det betyr videre at han egentlig bærer mer enn meg, for han har slik en fancy ny-moderne sekk til mange herrans tusen. Jeg derimot har fortsatt sekken som min (snart 37 år gamle) bror fikk til konfirmasjonen. (Pappa; topp kvalitet det der!) Min sekk er dødvekt og kanskje en gang skal jeg ønske meg en slik en toppmoderne sak med lommer og glidelås og stramminger overalt. (Det som er fordelen med å ha den gamle sekken uten noen slags form for luksus eller praktiske løsninger er at Gartneren må pakke alle sakene til Prinsesse Zelda i sin i tillegg til at han må dra på rød-spriten som vi skal hente etterpå. Hah! Jeg vinner lett!)

Så da stikker jeg da.

Read Full Post »