Som tida flyr

… sier folk til meg. Jeg tillater meg å være særs uenig. Endelig er jeg offisielt i permisjon, og ikke bare sykemeldt på grunn av ymse gravideplager. Nå er det liksom lov å gå å legge seg igjen når Gartneren og Lilleruth har forlatt åstedet. Så det gjør jeg. Bortsett fra i morgen, for da skal jeg på jobb og spise kake til frokost. Det gledes!

Jeg er så inderlig lei av å være gravid. Den siste tiden kulminerer i så mange små plager at jeg er kronisk sutrende og sur. Jeg tar på meg joggebuksa tidligere og tidligere for hver dag som går. Tiden mellom naken i senga og joggebukse-tid på ettermiddagen er nå så kort at jeg snart kan gå direkte til joggebukse. Men da er også nederlaget komplett. På den andre siden vet jeg ikke helt hvem jeg trasser meg inn i vanlige klær for. Det er jo bare meg og bebisen her. Og han er jo inni magen, og foretrekker selv joggebuksene.

Nav har forresten godkjent puppetiden min. Det tok 14 dager, nøyaktig. Gartneren har også fått brev fra dem der de minner ham på at han skal bli far, og at han må foreta seg noe i så henseende. Hvis det på noen slags måte skulle gått ham hus forbi mener jeg.

LilleRuth er lyspunktet i hele gravidekatastrofen, og det til tross for at hun trasser som en liten ekspert. Mamsen tillater seg å bli helt monstermamma av stolthet idet det fantastiske barnet 2 ettermiddager på rad har bæsjet på potta, etter selv å ha informert om at hun skal dit. (Hun må ha assistanse med avkledning, så helt i mål er vi ikke ennå.) Og i går pakket vi opp en løpesykkel, og hoppet bukk over hele trehjulssykkelen. Hun er, som sine foreldres datter, akkurat litt for stutt i beina, men det satser jeg på at skosålen akkurat klarer å kompensere inn. Foreløpig har vi bare testet sykkelen på stuegulvet. Det lukter skrubbsår av ettermiddagen. (Noe som minner meg på at jeg må legge inn en liten lur, slik at jeg faktisk klarer å løpe frem og tilbake i gata.)

Ja, og så har jeg, til Gartnerens store fortvilelse, begynt å lete etter ferie for LilleRuths hofter er godkjente, og med bare 1 barn som skal opereres i 2016 lukter det tur! Gibraltar, Island, Marokko og Sri Lanka ligger i posen, og jeg klarer å lokke frem smilet mens jeg leter etter den riktige ekspedisjonen. HUrra!

Read Full Post »

Blodtrykk og høyttrykk

Jeg har høyt blodtrykk, for høyt blodtrykk. Og som ganske høygravid er man da redd for at det, i tillegg til alt mulig annet som feiler meg, sniker seg på en aldri så liten svangerskapsforgiftning. Man er i dette tilfellet Gartneren. Jeg forsøker å ikke bekymre ham unødig, men blir selv litt svett idet det flimrer for øynene og hodepinen setter fart. Så vi ringte opp til hospitalet og snakket med ekspertisen. Som ikke var bekymret. Ennå. Men hun ville gjerne se meg hvis trykket ble høyere. Og så skulle jeg ikke styre med LilleRuth eller vindusvask eller noe. Bare sitte. Så da sitter jeg, og avventer. Det er 40 dager igjen til pops, og det blir 40 lange dager hvis de skal tilbringes slik. Ingolf hikker. Det hjelper litt på humøret når han rapporterer inn.

Read Full Post »

Gratulerer?

Gratulerer med kvinnedagen sier folk. Gratulerer med hva, tenker jeg? Gratulerer med at det fortsatt ikke er likestilling verken i Norge eller verden for øvrig? Gratulerer så mye med at kvinner fortsatt ikke har lik lønn som menn? Eller med at en rekke kvinner ender som ufrivillige minstepensjonister som en uheldig konsekvens av barnefødsler og midtlivskriser?

Vi feirer kvinnen, sier folk. Hva er det egentlig du feirer? Kvinnedagen skal markeres, ikke feires. Dette er ikke morsdagen, ikke bursdag og ikke navnedagen til alle verdens kvinner. Dette er den ene dagen vi setter av til å ha fokus på at kvinners liv og kvinners rettigheter fortsatt ikke er makne til mannens. Ja, vi er kommet langt i Norge, men vi har fortsatt mye igjen. Og hvis vi ser på resten av verden burde 363 dager i året vært dedikert kvinnekamp frem til det å være kvinne ikke var ensbetydende med å være mer utrygg enn dine medmennesker med penis.

Jeg må logge av, for akkurat på denne dagen stiger blodtrykket proposjonalt med alle de idiotiske utspillene om nettopp denne dagen.

Read Full Post »

Reiselengsel…

De siste 5 netterne har jeg vært på Madeira. Og det kitter i foten hver gang jeg ser reklame for et reisemål, og det ser jeg jo titt og ofte all den tid mye av min surfing er reisesurf. Jeg får litt pustebesvær av tanken på at vi ikke skal reise på ett helt år. Jeg tror vi må reise selv om barna skal opereres litt her og litt der. Gartneren må overbevises om at familiens (mammaens) mentale helse står på spill. Men først må sistemann komme ut, jeg tror det blir lettere for Gartneren å se for seg livet når han er her, og ikke ligger i magen min og lager all verdens gravideplager. Når bare jeg blir normal igjen, og holder vanlig fart, vil han helt sikkert se at det går fint å farte litt. Sant ja! Jeg drømmer om Italia, og har laget en liste over et knippe hoteller rundt Verona. Men så kom jeg til å tenke på småbyene rundt Venezia, og nå tror jeg kanskje det er dit vi skal. Og så vet jeg jo at Gartneren har Huskylengsel, så en tur til Bones-land bør også la seg gjøre litt sånn utpå sensommeren kanskje. Det blir tur, jeg kjenner det på meg. Puh…

Read Full Post »

Nå altså

Jeg har kjøpt meg joggebukse. Og er på nav. Hvis jeg begynner å stemme FRP må dere avlive meg.

Bortsett fra det har jeg sendt inn søknad om foreldrepenger i dag. Og det er bare 4 uker til jeg skal begynne permisjonen. Ikke 6 uker, som er Navs foretrukne tidsperspektiv. Men sist brukte de faktisk bare 4 dager på å behandle hele greia. Inkludert postgang. Jeg lever i håpet. (Og er lite engstelig all den tid min fantastiske arbeidsgiver utbetaler penger til meg og får noe av det refundert av nav.)

 

Read Full Post »