Ja, det har vært litt av ett år! Litt av et skit-år! Og mens jeg sitter her på tampen med bekkenløsningen på vranga og en nervete hund i fanget tenker jeg at det kan vel neppe komme et lignende år igjen. Mye av skiten fra 2015 verken kan eller skal gjentas, og med det kan jeg vel satse en god slump sparepenger på at 2016 blir bedre.
Det jeg kan se tilbake med glede på er at Ingolf lever og trives i magen og om bare knappe 4 måneder skal han ut og leve sammen med oss. Jeg har som nyttårsforsett at jeg skal begynne å tenke på og skrive for han, for der søsteren hadde en halv bok med tanker på denne tiden har Ingolf knapt nok et punktum. Man får bare beklage, men hodet har altså vært opptatt med alt dette triste og vanskelige.
Det er jo ikke det at jeg ikke tenker på ham, men jeg klarer ikke å samle tankene lenge nok til å sette de ned i bokstaver. Men jeg skal ta meg sammen – 10 kniver i hjertet og alt det der.
Jeg har kjøpt verdens vakreste gjøk-ur. Kjøpt, men ikke mottatt. Men det kommer vel, og foreløpig er jeg fortsatt euforisk av tanken på at det er kjøpt.
Det burde nesten ikke vært lov å bli så inderlig glad for enn ting, men det er jeg altså. Jeg burde spart pengene for i 2016 skal vi koble oss av septik og inn på det offentlige avløpet. Det kommer til å koste det hvite i øyet. Men så blir vi kvitt skitlukta på terrassen og det er antagelig verdt det.
Vi har også vært en liten tur på Cuba. Ja, hele familien, også Lille-Ruth på snart 2 år. Dette er åpenbart såpass av en sensasjon at saken har vært oppe til debatt på en perifer barselgruppe. Ikke kan jeg helt forstå problemet, for i disse terrordager er vel Cuba et av de beste reisemålene all den tid Castro ikke har hisset på seg noen siden 1961. Cuba var et eventyr og en opplevelse, og vi koste oss med et folk som har minimalt, men som likevel er lykkelige. Hvis jeg har lært noe som helst av dette herrens år 2015 må det være at vi må fortsette å ta med Lilleruth på eventyr slik at hun får hjelp til å finne de riktige verdiene i livet. Folk, lykke og eventyr er viktig – alt annet kan vike.
Lilleruth har begynt å prate og hun snakker en pussig blanding av nording og søring. Og så sier hun bai-bai, for det lærte kubanerne henne. Kubanerne lærte henne også at hvis hun danser stopper alle i en 20 meters omkrets opp for å klappe og le. Hun fikk sjokk når vi kom tilbake til Norge og magien var borte.
Når jeg nå ser tilbake på de fine øyeblikkene ville jeg ikke vært 2015 foruten, men jeg gjør likevel oppmerksom på at dersom det dukker opp et tilsvarende skit-år blir jeg forbanna!
Myrsnipa gjør sitt ytterste for oppd(r)agelsen 