Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2016

Jeg gløder

Nei, det gjør jeg ikke. Men det er meningen jeg skal gløde. Leser jeg. Istedenfor å være den perfekte gravide damen er jeg den litt fremtunge damen som vagger seg avgårde. Riktignok er det ikke så mange som får sett meg, for rekkevidden er ikke som den var. Jeg tror jeg har absolutt maks-marsj på 2 km. Dette bidrar til at jeg blir enda mer fremtung. Det hjelper selvsagt ikke at jeg nå spiser lovehearts som det stod om livet, for å unngå halsbrannen. Som jeg egentlig ikke unngår, men på en måte begrenser. Og slik skal jeg vandre videre i 83 dager. 83 dager er veldig veldig lenge.

Men vi gleder oss til å hilse på lillebror. (Nå ble plutselig autocorrecten svensk.) Det er verdt å gå slik i 83 dager til. Men så er vi ferdig. Jeg gleder meg skikkelig til gartneren skal besørge at enhver fremtidig befruktning unngås. Det skal feires. Vi skal ha en liten fest for oss selv der vi feirer at vi ikke skal gå gjennom flere svangerskap. Og hvis det er noe som er verdt å feire er det nettopp det! Likevel er jeg bittelitt trist for at vi ikke skal ha flere barn. Når jeg sa det til gartneren, og foreslo at vi skulle la det være i tilfelle vi plutselig fikk lyst på flere svarte han at vi heller kunne dra på jordomseiling. Og da var det greit igjen. (Han kjenner meg ganske godt.)

Denne gangen har jeg akseptert at jeg er på nav, i fred og fordragelighet, og driver ikke å innbilder meg at jeg klarer så mye mer enn jeg faktisk gjør. Dagene forløper i stillhet og jeg legger ikke inn mer enn 2 avtaler per dag, for på den måten å opprettholde formiddagsluren. Blodtrykket er adskillig lavere enn når jeg gikk meg Lilleruth og latet som at jeg var en slik frisk gravidus. Og formen er bedre. Og det er ikke så lenge igjen. Om bare 63 dager er jeg over på permisjonen, og da er man ikke lenger lat, men permisjonert og det er noe annet. Selv om pengene kommer fra samme kassa, og årsaken er den samme.

Advertisements

Read Full Post »

I Maryan Keyes bok En stjerne i natten leser vi at sjelene flyr gjennom luften og kikker inn i hus før de bestemmer seg hvor de vil bli født. Jeg liker denne tanken og jeg kan se for meg Lilleruth leende over hodene våre der Gartneren vaser rundt med tupeen, og like engasjert som oss i planleggingen av feriene. Jeg tror at midt mellom latteren og opplevelsene bestemte hun seg for at det var akkurat hit hun skulle flytte.

Lillebror har også svevet rundt og lett etter det riktige stedet å bli født. Han så oss, Lilleruth, Gartneren og meg, sammen og reisende. Han så Lilleruth med skinnen og at hun likevel var med på alt (og enda litt). Han så at enhver utfordring ble taklet av familien sammen og at livet ikke er verken skinnen eller hoftene, men tvertimot alt rundt. Og så bestemte han seg at det var akkurat her han som har leppespalte skulle vokse opp.

Kjære elskede lillebror, du har valgt helt riktig. Vi skal aldri gi deg fordeler, eller ulemper, på grunn av dette, derimot skal vi gi deg selvtillit til å møte verden med spalte. Du skal få gjøre og oppleve alt du trenger for å bli et godt menneske, og for å få utnyttet ditt fulle potensiale. Vi gleder oss sånn til å treffe deg, og til å fortsette livene våre sammen med deg.

Ps: Hvor vil du reise på din første tur? Madagaskar? Si Madagaskar, hilsen mamma!

IMG_2945-1 kopi

Read Full Post »

Vaskerier

Jeg vasker huset. Nei, det gjør jeg ikke, jeg prokastinerer og har snart brukt opp hele internett. Jeg skal vaske huset. Jeg skal bare sitte litt til, for det er liksom ikke nok at høyre rumpeball har sovnet.

Å vaske huset i nåværende bekkenløsende tilstand er et heldagsprosjekt. Og i tillegg skal jeg og den samiske hunden dra den forgangne juletreet bort til plassen der kommunen samler disse opp. Bare å sette i gang altså. Men nei. Kanskje hvis jeg finner noe bra musikk?

Noen ganger tenker jeg at vi godt kunne hatt vaskehjelp. Men så er jeg jo egentlig enig med Gartneren i at LilleRuth (og meg selv) får dårlig moral av det. Jeg bare har ikke lyst til å vaske.

Før kunne jeg ta en vaskepils, og pause med en sigarett. Dette er ikke lenger et alternativ, og jeg må si at noe av sjarmen med den tidligere vaskedagen har svunnet hen. Hva belønner man seg med når alkohol og nikotin er utelukket? Ja, det kan man saktens spørre om.

Read Full Post »

LilleRuth har vært på 2-årskontroll i dag, og så vidt jeg kunne forstå gikk vi ut derfra med bestått, til tross for at hun ble finnmarksint av stetoskopet til legen. (Det ville overrasket meg veldig om han hører noe som helst resten av dagen, etter at lungene til barnet gikk over alt for mange desibel i sinne over hans uforskammede forsøk på å sjekke lunger og hjerte.) Eksamenen bestod av å leke med helsesøster, og leke får hun jo til. Hun imponerte imidlertid sine foreldre stort når hun hjalp til å rydde – dette har barnehagen lært henne, garantert!

Selv ble jeg ferdig med hengevugga til lillebror i går. Den var det bare å få hengt opp i en fei, for storesøstermonsteret erklærte raskt at den er «miiiiin», og det kan den jo ikke være. Jeg mistenker at vi må snike på plass lillebror-stæsjet etterhvert som det ankommer slik at det lille monsteret rekker å venne seg til det før den faktiske lillebroren dukker opp. Det lukter utfordringer lang vei, for storesøster har ikke vist seg som et utpreget generøst menneske så langt.

IMG_2913

Jeg er jo på Nav, og det overrasker meg hvor handikappet jeg faktisk er nå som jeg ikke tvinger meg selv til å fungere. Jeg er fortsatt ikke restituert etter mandagens snømåking og etter en runde på helsestasjonen med bøy – tøy – løft og snu, så har jeg i grunnen mest behov for å legge meg på sofaen. Men det kan man vel ikke? Eller…? Jeg er jo på Nav. Kanskje jeg kan sette på en maskin med klær først. Og så ta frem en bok. For hvis man leser gjør man jo noe. En slags fagbok burde vel gjøre susen for selvfølelsen. (Som er sterkt dalende.)

Read Full Post »

Reir sier De?

Jeg er på Nav, etter at Gartneren var med på jordmor-visitt og forklarte hvordan det egentlig var. Det viser seg at hans opplevelse av mine små og store gravideplager er litt annerledes enn min. I alle tilfeller hadde jordmor mer tiltro til hans forklaring og vips, så satt jeg der med den mangefargede mangellappen i hånden. Dagen etter dro jeg til kontoret og regisserte en skikkelig amerikansk avskjed. Jeg pakket alle mine eiendeler i en eske, ga blomsten min (og kontoret) til en kollega og feide ut med beskjed om at vi ses i 2017. Og så dro jeg hjem og var lei meg i noen dager. Før jeg tok frem symaskinen og gikk inn i Nav-modus. Og der er jeg nå. Oftere innom Stoff og Stil.no enn finn.no, og med hodet under armen. Ingolf har snart sin helt egen hengevugge, og jeg har bestilt stoff til å sy babyrede. Det hadde ikke LilleRuth, men sånn er det når mamsen ikke var lenge nok sykemeldt til å begynne å sy rariteter.

Her i søringland har vi fått skikkelig vinter-vinter og jeg fikk brukt hele finnmarksreportoiret i går. Jeg måkte snø i 2 timer kun avbrutt av å måke og skyve løs 2 naboer. (Jeg må legge til at det ikke var det sedvanlige tempoet på måkingen, det gikk på lavgir i bekkenmodus, men utetid er utetid.) Søringene, i hvert fall de jeg har møtt på min vei gjennom det vinterske søringland, forstår ikke hvordan de skal måke for å få frem en bil som sitter fast. Det er som om det ikke går inn at det faktisk er hjulene som drar bilen fremover. Det som er fint med denne lille hjerneskaden er at jeg med min store mage fremstår som litt av et unikum idet jeg utøver magi og får dem løs fra skavla. I går klarte jeg det kunststykket å få den tjukke naboen til å like meg, og med det satser jeg på at vi er kommet hvert fall 1 meter lengre på veien med å få kjøpt bort den halvannen parkeringsplassen som hefter på tomta vår.

FullSizeRender

Jeg er fortsatt pappaløs. I julen følte jeg at han var her, og kikket på oss og tenkte at det var fint at jeg ikke vasket taket før middag og at alle var glade. Nå føler jeg ikke det lenger, og jeg tipper han har reist en tur til Spania. Og det er han vel unt. Han kommer vel tilbake når det høver sånn. Jeg tror jo ikke på skrømt, men jeg tror at jeg tror på at pappaen min holder seg litt her for å se at vi ikke finner på noe helt riv ruskende galt. Det ville vært rart om han klarte å legge ansvaret helt bort bare fordi han er død.

Plan for dagen: Gå til byen, bytte et par sko, sy ferdig hengevugge. Det spørs om jeg rekker over alt…

Read Full Post »