Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Bevisførsel: 

– Jeg digger Madeira! 

– Jeg elsker Gibraltar! 

– Jeg står opp kl 6 hver morgen og hører på P1. 

Satser likevel på at jeg har gode 40 år igjen for jeg har litt småtteri jeg skulle gjort før jeg dævver. 

… og søvn! Jeg tok med meg Ingolf og stakk til Gibraltar. Det er så godt å se noe annet enn hverdag og det er faktisk deilig og være på reise alene. Vel, alene er jeg jo ikke, men jeg får vært alene med hodet på kvelden. Nå sover Ingolf i vognen ved siden av meg mens jeg drikker et glass vin og venter på solnedgangen. Han er et takknemlig reisefølge som stort sett ikke klager særlig på mine forslag. Sånn bortsett fra i går kveld, hvor han våknet og skrek hele restauranten ut av sitt gode skinn. Hovmesteren visste imidlertid råd, for mens jeg bukserte brølende småbarn til rommet fulgte han hakk i hæl med både mat og drikke slik at jeg kunne spise på rommet når Ingolf hadde fått Teddyen sin og sovnet igjen. I kveld har jeg hatt vett til å legge Teddy i vognen sammen med han, og med det tipper jeg han vil sove seg gjennom middagen. 

Gibraltar er et kult sted og i morgen tar vi taubanen til toppen av rocken for å hilse på apekatter, grotter og andre fiffige ting! 

Trenger stimuli…

… og søvn. Jeg klikket meg inn her for å si noe, men det eneste jeg tenker på er at jeg vil sove. Jeg trenger å begynne å jobbe igjen. Og treffe mennesker. Og lese bøker. Håper ikke mammazombi er en permanent tilstand. Og så håper jeg at jeg og pappazombien kan reise til Dolomittene og drikke vin. Snart. Men først skal jeg og Ingolf en tur til Gibraltar. Og være litt søvnløse der, tenker jeg. 

Sliten småbarnsmor 34

Så stod jeg der og byttet bleie i sedvanlig halvsvime og tenkte på at det er 2017. Ja 2017…. 2017-1981=…. 36… Hva?!? Blir jeg 36? Er jeg 35??? Hvor ble det av 35årsdagen min? Det er jo nærmest en rund dag!! Og så er’n borte! 

Når gartneren kom hjem forklarte jeg ham at siden jeg ikke husker verken kake eller fest i fjor blir jeg herved 35 i år. Og jeg forventer både fest og kake! 

Hvis det uteblir bare fortsetter jeg å fylle 35 til noen lager fest nemlig. 

Hilsen sliten småbarnsmor 34 

… variasjoner av temaet babybæsj?  Der jeg tidligere var et relativt oppegående menneske som kunne snakke med mennesker om dagsaktuelle temaer er jeg nå redusert til et vrak som kun er opptatt av to ting – søvn og bæsj. Vi har prøvd å kutte nattpuppen i en uke. I natt kapitulerte jeg. Fullstendig. Jeg orker ikke å høre på at han gråter og han har derfor fri tilgang til puppen igjen. Søvn og bæsj. Han sover bedre når han ikke må rase over manglende nattmat og jeg er faktisk hakket mer uthvilt når jeg har tilbragt 3 sovende timer i stolen. Og så satser vi hele Google på at nattpuppen fikser bleiene og at jeg snart slipper å lese mer om grønn bæsj. Orker ikke mer grønn bæsj. Ny teori er at han slutter å våkne på natta når vi flytter han på eget rom. Ja? 

PS: Hvis man ikke blir skilt i løpet av babyens første leveår kan man overleve alt! Her en morgen stod jeg i dusjen og tenkte at hvis jeg går fra gartneren kommer jeg til å få sove annenhver uke. Ja, sånn har det blitt, jeg har blitt gal. 

… er det meget mulig jeg hadde oppført meg som et normalt menneske blitt oppfattet som et normalt menneske. Jeg trenger å sove og jeg trenger å drikke meg full. Fortrinnsvis i den rekkefølgen, men det er vel mye mulig det blir motsatt. I morgen skal jeg prøve ut 4 nye gooogletriks for å få i den ungen melk fra plastikkpupp.

Halve evigheten har gått siden sist jeg var innom, og i løpet av all denne tiden har følgende ting foregått:

img_5361

Behold – verdens styggeste leke og en av verdens søteste barn!

  • Mitt lille spaltebarn har fått lukket spalten sin og med det mistet 2 cm av smilet. En lang stund var han veldig ukjent, men nå føler jeg kanskje at han ser ut som han egentlig skal. Det var rart, fælt og vanskelig å gjennomgå operasjonen, men vi følte oss svært ivaretatt på Rikshospitalet. Topp folk! Jeg kan legge til at når man er i en slik krisesituasjon og må oppholde seg sammen med andre mennesker i krisesituasjon blir man forferdelig sliten. Mye mer sliten enn jeg hadde trodd. Det var som å løpe emosjonelt maraton hver dag i en uke. Stakkars mennesker som oppholder seg på sykehus over lengre perioder!

 

  • LilleRuth har ridd på en hest og jeg var tilstede og alt! (Det var en ponni, men de er jo enda skumlere enn store hester, så ikke sitt der å le!) Årsaken til dette var vår aversjon mot å gi bort kinesisk plastikk i gave. Når man ikke skal gi bort plastikk må man være ekstra kreativ, og med det endte vi opp på en hestefarm i Slagendalen. Det var hyggelig – veldig hyggelig – når vi først kom dit, men jeg må si at jeg er fristet til å begynne og sponse kinesisk plastindustri igjen, for det forsvinner ganske mange dager når man gir bort opplevelser i øst og vest. Nå gjenstår det bare 2 kinobesøk som vi må få klemt inn før vi reiser på ferie, for når vi er vel hjemme er det jul igjen og da starter vi på ny frisk med fullt dansekort og opplevelser i hytt og pine. Hvis noen har forslag til en måte å samle alle disse opplevelsene på er jeg lutter øre. (Lytter øre…? Lutt øre? Ørelutt?)

 

  • Jeg har arvet en bøtte med penger. Jeg kan ikke fordra disse pengene. Jeg blir sur av å se de på kontoen min og jeg har ikke lyst til å gjøre noe gøy med dem. Så snart de brukes til noe morsomt føler jeg at jeg på en måte er glad for at pappaen min er borte. Han hadde sagt at jeg oppførte meg som en fjott og at den tieren der ikke kunne skilles fra den tieren her, og derfor var det bare å behandle alle pengene likt. Men han tar feil for det er dustepenger og jeg har ikke lyst til å bruke dem. Men så kan de ikke bare stå der heller for renten er tåpelig lav, og all den tid min far har jobbet veldig hardt for dem burde de fortsette å jobbe. (Pengene altså.) Så jeg har kompromisset med meg selv og skal kjøpe eiendom for dem. Så kan jeg leie ut, investere leieinntektene i mer eiendom, og sånn sett kanskje førtidspensjonene meg en gang. (Forutsatt at jeg da klarer å bruke disse pengene på ting som er gøy, og det er jammen meg ikke en selvfølge!) Dustepenger!!

 

  • img_5493Vi har hatt hageentreprenørfølk i hagen og de har spadd opp tomta og halve gata og lagt inn rør og kummer og gud vet hva. Nå venter vi på regningen. Det er veldig fint her og jeg håper vi fortsatt syns det når vi har betalt for herligheten. Huset er imidlertid fortsatt rødt. Men nå tror jeg vi har funnet en farge vi begge liker. Kanskje. Gartneren må bare ringe på hos noen for å få fargekoden. Ikke sikkert det kommer til å skje gitt. Ja, og så har vi kranglet om hagemøbler, så derfor er han utnevnt til hagemøbelansvarlig. Det betyr at jeg kan mase og mase på hvor det blir av hagemøblene neste sesong, og han er eneansvarlig for å få disse på plass. Jeg er muligens bittelitt irrasjonell på grunn av søvnmangel.

 

  • Det ble ikke Sri Lanka, for de (Sri Lankerne) hadde ikke ett eneste hotell. (Som passet våre kriterier. Det er i grunnen utrolig hvor kravstor jeg har blitt nå som jeg er fire personer hvorav alle har et par kryss på listen, og 9 av de er ufravikelige. Før, i gamle dager, dro jeg på tur med truse, tannbørst og solkrem. Nå måtte vi la hunden være igjen hjemme for det var ikke plass til ham i bilen når vi skulle på en ukes ferie. Herrejesus. Sa hun som atter en gang har planlagt navnefest for barnet sitt, til stor oms og møye for den kristne biten av familien. Min mor kommer, og jeg antar det kommer til å bli en scene. Trøster meg med at den ikke vil synes på bilder, så når jeg blir dement kommer jeg til å tenke at det der så ut som en hyggelig fest. Og midt inni reiseparenten virret jeg meg inn på ville veier ser jeg og for å få den til å henge sammen med resten av avsnittet informerer jeg om at jeg kommer tilbake til navnefesten på et senere tidspunkt og at resten av innlegget vil handle om ferie.) Så nå reiser vi til Thailand. Men først skal jeg og Ingolf en tur til Roma. Bare fordi jeg har så lyst på pasta med gresskar. Og et glass vin.

Jeg (og vi) trenger søvn. Hodet er nede på kvart kapasitet og jeg lurer noen ganger på om jeg holder på å bli gal. (Det skal sies at jeg antagelig var gal de første 4 månedene med LilleRuth, så sånn sett er jo dette en forbedring.) Som andregangsmamma er jeg kulere. Til tross for at jeg sover enda mindre. Men en del ting går på autopilot. Og jeg følger ikke klokka, sånn som jeg gjorde i første barselsrunde. I dag hadde jeg barnefri og dro på butikken (det er pausetid for hodet, jeg tar meg goood tid og tasser rundt med en kopp kaffe og later som at jeg er 21 år og singel!). Vel inne i den første rundkjøringen titter jeg tilfeldigvis bortom klokka og ser at den er 12. På formiddagen. Og skvetter skikkelig, for jeg så for meg at den var sånn 8 – kanskje halv ni. Mistenker at jeg har hatt et lite drypp. Under frokosten i dag sa Gartneren at han trodde han skulle dra på fyllinga i pausen. Han mente formiddagshvilen til LilleRuth. For sånn har det blitt nemlig!

Men jeg ER kulere og har det hyggeligere nå i runde to. Tidvis så hyggelig at jeg noen ganger tenker at vi kanskje skulle hatt tre barn. Derfor er det viktig at Gartneren så snart som mulig får kastrert seg. Men på grunn av søvnmangel (eller drypp, hvem vet?) bestilte han time på en klinikk på Hønefoss. Og det er ganske langt å kjøre når man er nypreparert i genitaliene. Timen ble avbestilt. Og vi leter nå etter en kuttedoktor som ligger mindre enn en 3 timers kjøretur unna og med kortere enn 6 måneders venteliste.

Og så bedriver jeg meget aktiv Sri Lanka-propaganda. Jeg er ganske sikker på at det kilte litt i tåa til Gartneren her tidligere i kveld, og hvis jeg bare fortsetter å dryppe frem til etter Ingolfs operasjon skal du se at jeg klarer å få oss alle avgårde rundt juletider. Hurra! Uææææ, Ingolf må ha pass! Stakkar, han har fortsatt ikke fått pass! Som de sier på diverse mammaforumer – Mammahjertet mitt blør… (Hvis de forumdamene hadde møtt meg hadde de egenhendig lynsjet meg i ripsbuska til naboen for makan til uansvarlig mor har de vel neppe sett før. Jeg reiser, tar meg en øl i ny og ne og har tenkt å slenge også barn nummer to i barnehagen når han er ett år! Mulig det er et snev av formildende omstendigheter at jeg faktisk ammer det lille spaltebarnet mitt. Skjønt liten og liten, han klarer ikke å holde inne smokk og får derfor pupp hver eneste gang han griner. Tipper vi snart sprenger vekta på helsestasjonen.) Jada, nå skal jeg snart logge av å legge meg, for den parentesen der den var vel ikke helt innafor, hva Arne-Svein?

Når barna har lagt seg i sine respektive senger tilbringer vi voksne kvelden som zombier. Med babycallen på fullt ved siden av oss. «Er det eneren? Nei, toeren. Kan du gå inn og se om han har dyna over hodet? Ja. Nei, han hadde ikke det. Jeg vil gå opp og se på LilleRuth. Jeg blir med.» Hvem skulle trodd det? Ja, hvem skulle egentlig trodd det???

IMG_4064

Begge armer i bruk. Ikke plass til barn nummer tre. Må bestille time til snitting ASAP. Over