Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Jaja

Det er visst et par år siden sist jeg tenkte en tanke. Men så kom den plutselig – og så satt jeg alene med en spilleliste Spotify har laget til meg og et glass vin, og så kom det en tanke og så tenkte jeg at dette blir bok! Men det blir det jo ikke, det blir vel knapt nok et blogginnlegg tipper jeg. Men blogg er ikke som det var for (gud hjelpe meg!) 15 år siden. Jeg leser fortsatt rosablogger på tomme visninger, og for hver gang jeg gjør det dør flere hjerneceller enn ved en middels sterk te-knekt fra ishavet. Men ikke la deg lure – du blir ikke rakettforsker av å lese mitt tankesurr heller.

Tanken jeg tenkte var: Hvem er jeg egentlig? Og hva hadde skjedd om jeg skrev meg gjennom oppveksten nå som jeg har de voksne brillene på meg? Dette med den oppveksten har maret meg litt siden vi var på besøk hos min mor for en måned siden. Når vi tvinges sammen begynner jeg alltid å lure på hvordan i all verden hun har oppdratt to barn? Og om hun alltid har vært sånn? Og det mest skremmende spørsmålet av dem alle: Er JEG sånn? Svaret er antagelig at litt sånn er jeg – men at jeg jobber aktivt mot det. Og vil ligne min far. Og så får jeg Vigdis Hiorth-vibber og trekker tanken tilbake. For det blir ikke en sånn bok. Men det hadde vært morsomt interessant hjelpsomt for hodet om jeg hadde fått sortert barndom og oppvekst inn i en kontekst. Ikke sånn å forstå at jeg har hatt en traumatisk oppvekst, for det har jeg ikke, jeg bare brytes litt mellom å ha bodd 19 år av livet mitt i ishavet med de normene som er der, og nå 19 år av livet mitt på østlandet med de normene som er der. Og så innser jeg at jeg ikke er hjemme verken her eller der. Jeg er ikke lenger finnmarking, men kommer heller aldri til å bli søring. Her nede er jeg en kuriositet, og hva jeg er der oppe aner jeg ikke. For jeg reiser dit så sjelden som mulig. Og hvorfor det? Aner ikke – jeg vil ikke, tørr ikke, orker ikke. Og hva er det egentlig jeg er redd for?

Jeg tror jeg er redd for å bli avslørt som ikke-riktig. Nei, det er jo ikke et ord. Men når jeg er her nede er jeg en fantastisk nordlending. Men der oppe… Vel, jeg er nok ikke lenger nordlending. Men så er jeg ikke østlending heller – og den midtimellom-tingen. Her nede funker det finfint, men der oppe…?

Klassetreff, slektstreff, vennetreff – jeg orker bare ikke tanken. Men det er jo tøysete, for jeg kan jo bare reise opp – dra på meg meglersmilet og meglerlatteren. Men jeg orker ikke. Jeg tror kanskje ikke engang jeg orker å dra meg meglersmilet her sørpå lenger heller. Kanskje jeg må omskoleres? Doktoren anmerker: Pasienten ser ut til å ha gått helt tom for meglerlatter og er ikke lenger i stand til å utføre sitt arbeide. Men det er jeg jo, for i morgen når jeg våkner drar jeg på meg strømpebuksen og smykket jeg fikk i eksamensgave fra min far og så er både latter og smil på plass. Men så, når jeg kommer hjem igjen er det ikke ordentlige smil igjen. Jeg trenger bare en ferie. Fra meg selv. Igjen. Det kommer til å gå fint. Etterhvert. Men i mellomtiden kan jeg kanskje skrive en bok. Om det å falle mellom alle stolene. Men å være så sta at man bare baser videre mellom stolbein mens man smiler som en idiot og satser på at i morgen er en bedre dag, men så er det bare den samme dagen som går omigjen og omigjen.

Hvis min far hadde lest dette hadde han ringt meg. Og så hadde han sagt at jeg skulle ta meg sammen. Og bedt meg tenke på barna i Afrika. For å få litt perspektiv på driten. Så da får jeg vel gjøre det da. Men man kan jo skrive bok mens man tenker på barna i Afrika.

Reklamer

Bevisførsel: 

– Jeg digger Madeira! 

– Jeg elsker Gibraltar! 

– Jeg står opp kl 6 hver morgen og hører på P1. 

Satser likevel på at jeg har gode 40 år igjen for jeg har litt småtteri jeg skulle gjort før jeg dævver. 

… og søvn! Jeg tok med meg Ingolf og stakk til Gibraltar. Det er så godt å se noe annet enn hverdag og det er faktisk deilig og være på reise alene. Vel, alene er jeg jo ikke, men jeg får vært alene med hodet på kvelden. Nå sover Ingolf i vognen ved siden av meg mens jeg drikker et glass vin og venter på solnedgangen. Han er et takknemlig reisefølge som stort sett ikke klager særlig på mine forslag. Sånn bortsett fra i går kveld, hvor han våknet og skrek hele restauranten ut av sitt gode skinn. Hovmesteren visste imidlertid råd, for mens jeg bukserte brølende småbarn til rommet fulgte han hakk i hæl med både mat og drikke slik at jeg kunne spise på rommet når Ingolf hadde fått Teddyen sin og sovnet igjen. I kveld har jeg hatt vett til å legge Teddy i vognen sammen med han, og med det tipper jeg han vil sove seg gjennom middagen. 

Gibraltar er et kult sted og i morgen tar vi taubanen til toppen av rocken for å hilse på apekatter, grotter og andre fiffige ting! 

Trenger stimuli…

… og søvn. Jeg klikket meg inn her for å si noe, men det eneste jeg tenker på er at jeg vil sove. Jeg trenger å begynne å jobbe igjen. Og treffe mennesker. Og lese bøker. Håper ikke mammazombi er en permanent tilstand. Og så håper jeg at jeg og pappazombien kan reise til Dolomittene og drikke vin. Snart. Men først skal jeg og Ingolf en tur til Gibraltar. Og være litt søvnløse der, tenker jeg. 

Sliten småbarnsmor 34

Så stod jeg der og byttet bleie i sedvanlig halvsvime og tenkte på at det er 2017. Ja 2017…. 2017-1981=…. 36… Hva?!? Blir jeg 36? Er jeg 35??? Hvor ble det av 35årsdagen min? Det er jo nærmest en rund dag!! Og så er’n borte! 

Når gartneren kom hjem forklarte jeg ham at siden jeg ikke husker verken kake eller fest i fjor blir jeg herved 35 i år. Og jeg forventer både fest og kake! 

Hvis det uteblir bare fortsetter jeg å fylle 35 til noen lager fest nemlig. 

Hilsen sliten småbarnsmor 34 

… variasjoner av temaet babybæsj?  Der jeg tidligere var et relativt oppegående menneske som kunne snakke med mennesker om dagsaktuelle temaer er jeg nå redusert til et vrak som kun er opptatt av to ting – søvn og bæsj. Vi har prøvd å kutte nattpuppen i en uke. I natt kapitulerte jeg. Fullstendig. Jeg orker ikke å høre på at han gråter og han har derfor fri tilgang til puppen igjen. Søvn og bæsj. Han sover bedre når han ikke må rase over manglende nattmat og jeg er faktisk hakket mer uthvilt når jeg har tilbragt 3 sovende timer i stolen. Og så satser vi hele Google på at nattpuppen fikser bleiene og at jeg snart slipper å lese mer om grønn bæsj. Orker ikke mer grønn bæsj. Ny teori er at han slutter å våkne på natta når vi flytter han på eget rom. Ja? 

PS: Hvis man ikke blir skilt i løpet av babyens første leveår kan man overleve alt! Her en morgen stod jeg i dusjen og tenkte at hvis jeg går fra gartneren kommer jeg til å få sove annenhver uke. Ja, sånn har det blitt, jeg har blitt gal. 

… er det meget mulig jeg hadde oppført meg som et normalt menneske blitt oppfattet som et normalt menneske. Jeg trenger å sove og jeg trenger å drikke meg full. Fortrinnsvis i den rekkefølgen, men det er vel mye mulig det blir motsatt. I morgen skal jeg prøve ut 4 nye gooogletriks for å få i den ungen melk fra plastikkpupp.

Halve evigheten har gått siden sist jeg var innom, og i løpet av all denne tiden har følgende ting foregått:

img_5361

Behold – verdens styggeste leke og en av verdens søteste barn!

  • Mitt lille spaltebarn har fått lukket spalten sin og med det mistet 2 cm av smilet. En lang stund var han veldig ukjent, men nå føler jeg kanskje at han ser ut som han egentlig skal. Det var rart, fælt og vanskelig å gjennomgå operasjonen, men vi følte oss svært ivaretatt på Rikshospitalet. Topp folk! Jeg kan legge til at når man er i en slik krisesituasjon og må oppholde seg sammen med andre mennesker i krisesituasjon blir man forferdelig sliten. Mye mer sliten enn jeg hadde trodd. Det var som å løpe emosjonelt maraton hver dag i en uke. Stakkars mennesker som oppholder seg på sykehus over lengre perioder!

 

  • LilleRuth har ridd på en hest og jeg var tilstede og alt! (Det var en ponni, men de er jo enda skumlere enn store hester, så ikke sitt der å le!) Årsaken til dette var vår aversjon mot å gi bort kinesisk plastikk i gave. Når man ikke skal gi bort plastikk må man være ekstra kreativ, og med det endte vi opp på en hestefarm i Slagendalen. Det var hyggelig – veldig hyggelig – når vi først kom dit, men jeg må si at jeg er fristet til å begynne og sponse kinesisk plastindustri igjen, for det forsvinner ganske mange dager når man gir bort opplevelser i øst og vest. Nå gjenstår det bare 2 kinobesøk som vi må få klemt inn før vi reiser på ferie, for når vi er vel hjemme er det jul igjen og da starter vi på ny frisk med fullt dansekort og opplevelser i hytt og pine. Hvis noen har forslag til en måte å samle alle disse opplevelsene på er jeg lutter øre. (Lytter øre…? Lutt øre? Ørelutt?)

 

  • Jeg har arvet en bøtte med penger. Jeg kan ikke fordra disse pengene. Jeg blir sur av å se de på kontoen min og jeg har ikke lyst til å gjøre noe gøy med dem. Så snart de brukes til noe morsomt føler jeg at jeg på en måte er glad for at pappaen min er borte. Han hadde sagt at jeg oppførte meg som en fjott og at den tieren der ikke kunne skilles fra den tieren her, og derfor var det bare å behandle alle pengene likt. Men han tar feil for det er dustepenger og jeg har ikke lyst til å bruke dem. Men så kan de ikke bare stå der heller for renten er tåpelig lav, og all den tid min far har jobbet veldig hardt for dem burde de fortsette å jobbe. (Pengene altså.) Så jeg har kompromisset med meg selv og skal kjøpe eiendom for dem. Så kan jeg leie ut, investere leieinntektene i mer eiendom, og sånn sett kanskje førtidspensjonene meg en gang. (Forutsatt at jeg da klarer å bruke disse pengene på ting som er gøy, og det er jammen meg ikke en selvfølge!) Dustepenger!!

 

  • img_5493Vi har hatt hageentreprenørfølk i hagen og de har spadd opp tomta og halve gata og lagt inn rør og kummer og gud vet hva. Nå venter vi på regningen. Det er veldig fint her og jeg håper vi fortsatt syns det når vi har betalt for herligheten. Huset er imidlertid fortsatt rødt. Men nå tror jeg vi har funnet en farge vi begge liker. Kanskje. Gartneren må bare ringe på hos noen for å få fargekoden. Ikke sikkert det kommer til å skje gitt. Ja, og så har vi kranglet om hagemøbler, så derfor er han utnevnt til hagemøbelansvarlig. Det betyr at jeg kan mase og mase på hvor det blir av hagemøblene neste sesong, og han er eneansvarlig for å få disse på plass. Jeg er muligens bittelitt irrasjonell på grunn av søvnmangel.

 

  • Det ble ikke Sri Lanka, for de (Sri Lankerne) hadde ikke ett eneste hotell. (Som passet våre kriterier. Det er i grunnen utrolig hvor kravstor jeg har blitt nå som jeg er fire personer hvorav alle har et par kryss på listen, og 9 av de er ufravikelige. Før, i gamle dager, dro jeg på tur med truse, tannbørst og solkrem. Nå måtte vi la hunden være igjen hjemme for det var ikke plass til ham i bilen når vi skulle på en ukes ferie. Herrejesus. Sa hun som atter en gang har planlagt navnefest for barnet sitt, til stor oms og møye for den kristne biten av familien. Min mor kommer, og jeg antar det kommer til å bli en scene. Trøster meg med at den ikke vil synes på bilder, så når jeg blir dement kommer jeg til å tenke at det der så ut som en hyggelig fest. Og midt inni reiseparenten virret jeg meg inn på ville veier ser jeg og for å få den til å henge sammen med resten av avsnittet informerer jeg om at jeg kommer tilbake til navnefesten på et senere tidspunkt og at resten av innlegget vil handle om ferie.) Så nå reiser vi til Thailand. Men først skal jeg og Ingolf en tur til Roma. Bare fordi jeg har så lyst på pasta med gresskar. Og et glass vin.