Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2016

Jeg har født, naturlig som sådan, og kan informere hele internettet at denne voldsomme oppstandelsen rundt naturlig fødsel er fullstendig oppskrytt. Ja, det er vakkert, men ikke før babyen faktisk ligger på brystkassa og er nydelig, og da har man jobbet seg gjennom 30 timer med rier der alle følelsene som finnes i kroppen sentrifugeres i et forrykende tempo mens hele kroppen vrenger seg av smerte. Men de har rett når de sier at følelsen og opplevelsen forsvinner litt for litt, og jeg kan også se for meg at jeg om et års tid sier at naturlig fødsel ikke er noe problem. Og hvis jeg gjør det – IKKE TRO PÅ MEG!!! Det er jug, og naturlig fødsel er forferdelig! Forferdelig!!!

Men så fikk vi jo dette fantastiske lille mennesket ut av det – og han er virkelig et lite vidunder. Vårt lille vindunder. En fantastisk liten mann, med sin egen personlighet og sitt eget vesen. Han er så nydelig at det er uforståelig at vi har laget ham, grodd ham i magen og født ham. Og han har en liten leppespalte. Som nå er en så viktig del av hans ansikt at det er rart å tenke på at den skal opereres bort.

Og så disse anleggsgartnerne da. Herrejesus, sa hedningen! Vi har fått tilbud av to stykker. To av fem. Den ene av disse to ringte meg en rekke ganger under fødselen. (Ja, man rekker å ringe ganske mange ganger på 30 timer.) Til slutt måtte jeg sende ham en melding om at jeg var i fødsel og at jeg ville ringe ham når kontortiden min ble tatt opp igjen. (Det var greit.) Dette er for øvrig ham som ga oss tilbud på knappe 300 000,-. Han andre ga oss tilbud på 120 000,-. For samme jobben. Hvem er gal? Jeg? Det kan legges til at han på 300` ikke hadde tatt med kostnaden for 24 meter eføy, men det hadde han andre. Forstå det den som kan.

Men det blir nok hage og eføygjerde og kloakk og alt. Etterhvert. Jeg skal bare lukte på hodet til Ingolf først. Masse. Lille vakre mennesket.

Ps: Jeg skulle gjerne lagt inn bilde av den lille nydelige verdensborgeren, men telefonen min ligger på soverommet og lader, mens bebisen ligger i hengevogga og lader, og jeg sitter i sofaen og trykker stille stille stille på pc`en for at mennesket (og telefonen) skal få et par etterlengtede timer søvn etter en natt som bar preg av at puppen spiste risengrynsgrøt til middag. Dumt – dumt – dumt, jeg er blitt så andregangsmamma at jeg ikke engang har gløttet på listen over godkjent amme-mat. Men den skal jeg love dere at vi googlet i natt gitt!

Advertisements

Read Full Post »

Denne gangen har jeg ikke tatt til meg nytt telefonnummer i permisjonen, for denne gangen har jeg en annen jobb og en annen arbeidsgiver. Dette medfører jo at det fra tid til annen ringer en kunde som ikke har fått med seg at jeg driver og gror folk på heltid nå. Så også i dag. En av mine virkelig hyggelige kunder, som jeg solgte huset for i fjor. Nå skal hun selge en leilighet og hadde et par spørsmål. Og jeg ble så glad for å kunne være til nytte at jeg snakket i samfulle 20 minutter. Stakkars menneske. Jeg tror egentlig ikke hun hadde tid til å snakke så lenge, men jeg syntes det var så gøy å snakke jobb at jeg rett og slett ikke klarte å slutte. Jeg savner jobben min. Og det er så godt å tenke på, for da vet jeg at om ett års tid, når jeg skal tilbake i verden, kommer jeg til å være klar. Og motivert. Og det kommer til å være kunder der! Hurra for smør på brødskiva!!!

Read Full Post »

Jeg føler jeg har gått så lenge og ventet på fødsel og så viser det seg at jeg ikke engang er kommet til termin. I dag sov jeg til halv 11, og det tror jeg ikke jeg har gjort på 5 år. Nav har tatt meg, og jeg er blitt en sånn en. En som sover hele dagen og går i joggebukse. Men det er greit. Jeg kan være en sånn en. Jeg orker ikke å ikke være det, så jeg har ikke noe valg.

Jeg var innom jobben i går, og måtte selvsagt proklamere for alle jeg møtte at ja, jeg er fortsatt tjukk, hahaha, ja kanskje det bare er twist, neida ingen baby i sikte. Hvorpå folk kvitterte med forslag om husvask, topptur, etc. Jeg hadde lyst til å sende avgårde piss-off fingeren. De kan ta på seg 22 kilo ekstra og en særs fronttung mage og selv vaske seg til topps. Idioter. (Ja, ikke bare er jeg lat, men jeg er sur også.)

Og så stiger blodtrykket. I takt med at regnskapsføreren som skulle avslutte firmaet til min far ikke er tilgjengelig og selvangivelsens innlevering er nært forestående. Faen! Jeg savner pappaen min, og jeg ville aldri ha noe med alt dette å gjøre. Jeg vil ha pappaen min! Du må komme og ordne opp i dette! Det er du som er voksen, ikke jeg!!!

Read Full Post »

… sa min far alltid. Hvis man oversetter det til mer sivilisert språk er det ordtaket – alt som kan gå galt vil gå galt. I går var vi på en herlig strandtur i det nydelige vårværet. (Her i søringland sier jeg at vi er på stranda, mens hvis vi hadde vært nordpå (på minst like fin strand) hadde vi vært i fjæra. Pussig.) Lilleruth plukket skjell og sneglehus og Chalmmo vandret rundt i band og lurte på hvorfor han ikke fikk være løs. (Ære være båndtvangen!) På veien hjem sprer en odør seg i bilen. Fort! Og idet vi svinger inn hjemme er alle vinduer åpne og jeg har votten foran nesen. Det lukter bederva sjølik – såkalt gorall. Gartneren går bak til Lilleruth som sitter med 5 sneglehus i hånden og erklærer: «Det lukter». Hun har helt rett, det lukter sinnsvakt! Helt hinsides all fornuft sinnsvakt! Og for en gangs skyld vil ikke Lilleruth verken vaske hendene eller leke med vann. Hun tvangsvaskes etter alle kunstens regler mens hun vræler som under tortur, men den djevelske lukten holder stand. I så stor grad at alt hun senere tar på forpestes og må legges til desinfisering. Et par kjeks senere får jeg overtalt henne til å vaske hendene selv, med ubegrenset såpe, men en halvtime senere lukter det fortsatt. Hva i all verden er det sneglene har gjort??? Hun sovner heldigvis etterhvert og vi kan samle sammen alt tøy som skal kokvaskes. Bare for å oppdage at vaskemaskinen er kaputt. Helt. Kaputt. Og da gir vi opp. Og samler bare sammen alt som er forpestet og lukker det godt inne i poser. Før vi setter oss i solen med en kaffe. Og leter opp ny vaskemaskin. Som kan leveres mandag. Resten av dagen er finfin. Og det kom ikke noen fødsel. Det var i grunnen bare det som manglet.

Read Full Post »

Jeg vaskedager. Svært sakte. Og lager spilleliste til fødselen. Og skriver litt. Vaskedagen er nå delt opp i så mange små etapper at det er vanskelig å finne noe å sysselsette hodet med i pausene. (Har jeg nevnt at jeg har så fryktelig lyst på røyk? Og i går hadde jeg besøk av fadderen min som røyker og jeg brakk meg og brakk meg. Jeg har nok egentlig ikke lyst på røyk, bare den gamle følelsen som røyken ga meg.)

Jeg og fadderen min snakket om faren min og det var så godt. Hun kjenner ham annerledes enn meg, og jeg fikk høre små ukjente anekdoter. Det var som om han var her litt mens vi snakket. Jeg savner pappaen min.

Hva gjør jordmoren hvis hun ikke liker musikken til den fødende? Jeg blir sint av jazz. Sangene irriterer meg når de starter og innen de er kommet til veis ende (etter 15 minutter!!!) er jeg rasende. Det er som om blåseren er et barn i trassalderen. Pipi-piiiiip-pipipipiiiiiiii-piiiiiiii. Arg! Foreløpig er det bare norsk musikk på listen min. Det er visst en sånn dag. Og veldig mange nordlenninger. Og andre dialektvrak. Kanskje det er litt sånn? At jeg finner trygghet i den nordlanske dialekten idet jeg skal inn i ukjent farvann?

I går var jeg på ultralyd og doktor Pompidompilus kontrollerte at lillebror ikke påvirkes av blodtrykket. Han er nå ca 3,3 kg og jeg er så spent på når han vil komme og hilse på. Og på hvem han er. Han har Sneland-nesen, den er svært gjenkjennelig selv på ultralyd, men bortsett fra det – Hvem ligner han? Sin søster? Sin far? Meg? Er han utadvendt? Eller stille?  Vil han like familien han kommer til? Og rutinene her? Og hvordan vil hans nærvær lage familien annerledes? Jeg gleder meg sånn til å treffe ham! Og gi ham et navn. Et ordentlig ett.

Read Full Post »

Kynnere?

Jeg har kynnere. Tror jeg. Det er ikke vondt, men kroppen min later som at det er det, for idet magen strammer seg begynner jeg å kaldsvette. Jeg kjenner at kroppen gir inntrykk av at det er skikkelig vondt, men så er det bare tull for det er jo ikke vondt. Så innbilder jeg meg i et øyeblikk at jeg er en slik superkvinne som ikke kjenner smerte og at fødselen kommer til å bli helt piknik, før jeg innser at det er bare tull det også og at kynnere ikke skal gjøre vondt. Så det så. Nå venter jeg på hvitevarereparatøren. Tørketrommelen er ødelagt, og vi er forspelt over hvor avhengig vi har klart å bli av den på bare et halvt år. Jeg lurer på hvor mye vekt magen min hadde tålt når den kynner seg?

Read Full Post »

Gjennom store deler av graviditeten har jeg hatt forferdelig lyst på mat fra McDonalds. Grusomt lyst. Men så bor jeg sammen med kostholdsnazisten. Og nå har jeg egentlig så lyst på det at jeg skiter i akkurat det. Nå er det det faktum at jeg har kjøpt joggebukser som holder meg igjen. Ja, det og det at jeg ikke har lyst til at noen skal se meg gå inn der. Jeg vurderer å kjøre en tur til Ikea, bare for at jeg kan stoppe på en McDonalds et annet sted og spise. Men jeg trenger egentlig ikke noe på Ikea. Jeg bare trenger en Big Mac. Eller lignende. Jeg vet jo ikke helt hva noe er, så jeg pleier å bare si Big Mac, i frykt for å få noe som ikke smaker sånn som jeg forventer at McDonalds skal smake. Men det meste smaker kanskje sånn som det skal? Og nå må jeg spise litt før jeg stabler hageavfall i bilen og frakter det til søppelfyllinga. Hodet forsøker å forklare kroppen at den ikke kan få Big Mac, foreløpig uten hell. Skal tro om den slår seg til ro med brødskive med kokt tunge på?

Read Full Post »

Older Posts »