It`s oh so quiet

Trassmonsteret sover, og det samme gjør det fjertende spedbarnet. Jeg nyter en fredelig halvtime der hodet kan hvile bittelitt. Tidligere i dag har jeg strøket og avertert 5 pakker med babytøy, og det føles som om jeg har gjort så mye fornuftig. Det er (for øyeblikket) en bragd å komme seg gjennom en hel syssel på kun 1 dag. Barn 1 og barn 2 krever såpass mye oppmerksomhet og nærhet, for å unngå vræling, at det i grunnen er mer enn en fulltidsstilling å holde lydnivået under kommunelegens anbefalinger. (For både oss og naboen.) Gartneren og LilleRuth har tilbragt natten i telt i hagen, og jeg mistenker at denne ideen ble født utelukkende fordi Gartneren ville sove en hel natt. Det er forsåvidt greit, for Ingolf tilbragte natten på Gartnerens side av sengen og han lukter så innmari godt.

Reklame

Read Full Post »

Her er Ingolf

Her er han, det lille spaltebarnet vårt

Read Full Post »

Livet

Ingolf sover. Nå. I vogga. Jeg skulle ønske han var lagt i sengen sin og sov der. Søvn er søvn, tenker du kanskje, men nei, søvn er ikke søvn. Og jeg ville ha litt voksentid. Riktignok hadde jeg vært alene for Gartneren har sesong, så han var bare som snarest hjemme og la Lille-Ruth før han gasset rett tilbake til blomstene. Alle skal ha blomster for det er varmt-varmt-varmt og 17.mai! Så da sitter jeg her med et sovende barn på loftet og et sovende barn i stua, og lurer på hvorfor jeg plutselig nå skal være så røyksugen. Du kan jo være helt hundre prosent sikker på at jeg hadde kastet opp idet jeg fyrte på sigaretten, så det at hodet driver og prøver å lure meg til å røyke er bare dårlig gjort.

Jeg har fått noe på øyet. Øyebetennelse kanskje? Men så vil jeg ikke til doktoren. Jeg gidder ikke doktoren. Så derfor pumpet jeg ut litt morsmelk og slang det på øyet. Konstaterer at jeg er bedre. Imponerende!

I morgen har jeg bursdag. Den første bursdagen uten at det kommer epost fra min far som ber meg om å forfatte mitt eget bursdagskort, for han har sendt meg penger på konto. Jeg har penger på konto, men skulle så inderlig gjerne hatt en morsom epost. Jeg skal resirkulere noen av de foregående års gratulasjoner, og savne han litt ekstra i morgen. Vi oppkalte minstemennesket etter ham, min far, og hvis han kunne snakket ville han sagt at det var tullskap. Men så ville man sett at det var et lite glimt av stolthet innerst i øyekroken. Jeg savner pappaen min.

Min bror og storfamilien kommer seilende til Tunsbergbyen for å se på minstemann, og antagelig sole seg litt. Disse barselbesøkene som kommer så langveisfra at de blir over både lunsj, middag og kvelds i en ukes tid er bittelitt slitsomme. I hvert fall når man som min mor ikke orker å gjøre det skapte grann. Jeg trøster meg med at min brors samboer har hele 5 barn, og således bør være empatisk innstilt ovenfor den barselerende kvinne. Hun løfter forhåpentligvis litt på et eller annet, slik at dagene går greit når jeg i tillegg til å passe barn, hus og hund skal lage lage mat til en liten haug med mennesker og underholde dem med guiding og andre sirkustriks. (Dette var et endelig punktum. Jeg ser jo det at teksten egentlig burde hatt noe mer, men jeg finner ikke helt ut hva. Arne Svein – min forhenværende norsklærer (som for øvrig er forhenværende i alle henseende, for han er død.) irriterte seg grønn over mine tidsvis kjappe avslutninger. Men jeg kan fortelle ham, og resten av internettet, at når det som skal sies er sagt er det i grunnen ikke vits å mase noe mer om noe!)

Read Full Post »