Og mens vi leter etter rutinene…

… innser jeg litt etter litt at jeg faktisk er blitt mamma. Jeg, damen som i mange år forfektet at hvis jeg på noen slags måte skulle formere meg var det i tilfelle som tivolimamma, tar meg selv i å ikke ville forlate vesla. Andre ganger derimot, som når hun har sitt sedvanlige raserianfall på kvelden, kan jeg godt tenke meg å gå en tur. En lang en. Men mesteparten av tiden koser vi oss med at hun er mer eller mindre låst fast i armene mine. Dette var det ingen som fortalte meg forresten, jeg burde fått vite at den første tiden er det en utfordring bare å få i seg en brødskive, for babyen vil tilbringe all tid i armene eller fast i puppen. Gartneren smører matpakke til meg før han reiser på jobb på morgenen, men ikke desto mindre konstaterer jeg at jeg ikke blir sulten på samme måte som før og at jeg nå har gått ned 11 av de 20 kiloene jeg dro på meg gjennom svangerskapet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, vet jeg.

I går hadde vi en krangel i stua. Jeg var frustrert over at han ikke sitter med en baby låst fast i puppen og han var frustrert over at jeg var nebbete. Utblåsninger hjelper og etter et par timer føltes verden lettere. Ytterligere 2 timer og en trilletur senere var verden enda bedre og vi var klare for å se etter løsninger på det som kan løses. Altså forsøke å finne igjen noe som ligner på rutiner, slik at vi får litt mer kontroll her. Stikkordet her er forsøke, for det er vanskelig å forklare viktigheten av rutiner til et tre-kilos menneske som ikke husker lenger enn 12 timer.

Nå for eksempel har jeg i snart 3 timer forsøkt å forklare Lilleruth at det er lurt om hun klarer å sove i hengevogga i mer enn 15 minutter, slik at hun ikke blir overtrøtt og får raserianfall. Dette har gått omtrent slik: Pupp, rape, over i vogga, sover i 3 minutter, mister sutten, gråter, sover i 3 minutter, gråter ut sutten, promper, gråter, sover i 3 minutter, gråter, knirker, drømmer, mister sutten, sover i 15 minutter (hurra!), mister sutten, gråter, skifter bleie, pupp, rape, over i vogga, sover i 3 minutter, mister sutten, gråter, sover i 3 minutter, gråter ut sutten, promper, gråter, og så videre. Hun hylskriker imidlertid ikke, og jeg ser ikke noe til raserianfallet, så her er det bare å fortsette å tasse bort, sette inn sutt, trøste litt, og traske tilbake til sofaen for 2 minutter der før man gjentar seg selv atter en gang. Før eller siden finner hun roen og sovner tungt tenker jeg, og da er første slaget vunnet. Faktisk føler jeg at kanskje halve slaget er vunnet, siden jeg faktisk har klart å spise 3 brødskiver og har skrevet et blogginnlegg underveis. Riktignok et innlegg som betyr null og niks for absolutt alle andre enn meg selv, men bokstaver er bokstaver. I løpet av uken har jeg ambisjoner om å få tatt et fint bilde av Lilleruth samt forfattet en 5 setningers tekst til Nyfødt-spalten i Finnmarken. Det er litt av en forandring fra ukene mine for ett år siden. Men likeledes hadde vel neppe Gartneren i 2008 sett for seg at han 5 år fra da skulle ha en familie bestående av et lite menneske, en skikkelig tjukk katt, en samisk hund samt en finnmarksk dame. Livet forandrer seg, for det meste til det bedre!

Reklame

Read Full Post »

Hallo verden!!

Lilleruth ankom verden som en kongelig godt eskortert av hele 9 grønnkledde mennesker. Siden hun hadde bestemt seg for å vente på vinteren endte det med at de valgte å skjære henne ut. (Den natten hun er født begynner det å snø, så hun fikk bare 5 timers forsprang.) Keisersnitt var adskillig mindre traumatisk enn jeg hadde sett for meg og sånn bortsett fra at jeg går litt krokete er jeg i grunnen i uforskammet god form. Ammingen går over all forventning og jeg merker i grunnen ikke noe til noen av plagene som angivelig skulle fulgt med snittet. Også jeg har fått verdens vakreste baby; hun snorker som en liten mann, nyser som et ekorn og har de mørkeste øynene jeg har sett. Vi venter i spenning på om de ender som blå eller grønne. Gartneren har åpenbart seg som en fantastisk far og jeg er om mulig enda mer forelsket. Alt tar veldig lang tid for jeg kan nå sitte i en halvtime å se i veggen mens jeg bare snuser på hodet hennes: det er verdens beste lukt. Bleiene lukter overraskende nok ingenting, det må være hormoner, for hun produserer bæsj som et kjernekraftverk. Vi valgte å dra hjem fra sykehuset 1 dag før tiden, i den tro at vi alle ville falle mer til ro der. Det er også korrekt og i natt har hun sovet i egen seng kun avbrutt av 2 trivelige matpauser. Jeg er så lykkelig at man kan kvalmes og jeg forstår hvis noen har spydd litt underveis i innlegget. Senere lover jeg å fortelle om rampestreker og frustrasjoner, men foreløpig er alt bare topp!

Ps: Det har tatt meg 14 ammestunder, anslagsvis 154 hodesniffinger og 4 dager å skrive dette innlegget.

Hils på Lilleruth;

Read Full Post »

Hurtigruten og kjempegravide damer

Noe særlig mer gravid enn det jeg er nå kan jeg vel ikke bli. Lilleruth er nå den 8.dagen på overtid og på fredag skal vi på sykehuset igjen. Dersom hun ikke gir tegn til å komme på egenhånd vil vi få tid for skjæring. Jeg ønsker ikke keisersnitt, men innser jo at det ikke er helt opp til meg lenger. Jeg går så mye tur jeg klarer, jeg er ved så godt mot som jeg får til og jeg slapper av så mye jeg kan, men det er fortsatt ikke noe annet enn litt økt utflod og kynnere å vise til. Kynnere føder ikke barn, og hun sklir vel neppe ut med utfloden. Spesielt ikke når den godeste doktor Radovan i går ikke kunne finne særlig mer enn 1 cm åpning. 1 cm du, vel er Lilleruth en liten baby, men så liten er hun da ikke.

Jeg er imidlertid ikke desperat, og jeg har ikke gitt meg i kast med diverse idiotiske kjerringråd på internetten. Jeg maner meg selv til ro og prøver å beholde vettet. Det lille som er igjen etter å ha vært hjemmeværende i en 3 måneders tid. I går ville Gartneren gå tur for å se på Hurtigruten som lå til kai i Tønsberg. Jeg følte meg som en idiot (eller en tysk turist!). Det er som om dere søringer skulle gått tur for å se på et tre. Men vi gikk da tur til kaien og så lot jeg og den samiske hunden (som utvilsomt følte seg like dum som meg) som at vi egentlig ikke hadde vært klar over at den var der. Jeg vet ikke om vi lurte noen, og jeg tror egentlig ikke noen la merke til oss, for det var et virkelig entusiastisk publikum der for å se på båten. Søringene er rare, her de har alle slags store danskeferger strødd rundt på det sentrale østlandet og så går de mann av huse for å se på en nedspydd båt som fungerer som buss for den usentrale delen av Norge.

Doktor Radovan ja. Jeg er jo en såkalt risikofødende nå, siden Lilleruth sitter på rumpa, og jeg har derfor hatt den udelte ære å treffe en rekke doktorer på dette sykehuset. Vi er også kommet til side 2 på svangerskapslappen og jeg gremmes litt når jeg tar den opp, for da er man en sånn gravid… Jeg vil ikke være en sånn gravid. Men ikke kan jeg kaste en av sidene heller, for det er vel nogenlunde interessant informasjon de leser av de. Arghhh…

Read Full Post »

Ikke et kjedelig øyeblikk

Vel, nåvel, gårsdagen var ganske kjedelig så snart vi kom over morgenens kaos. Jeg våknet av Gartnerens; Men hva faen? Det viser seg at pus har fått et illebefinnende og det har kommet blod sammen med avføringen. Siden Bolla har lang nok pels til å bo utendørs i Sibir i januar uten problemer har hun trukket blod med seg gjennom hele huset. Det ligger altså blod alle steder der hun i løpet av natten har vært. Så mens jeg hopper i dusjen kaster Gartneren katten inn i buret og klorer heimen mens han venter på at dyreklinikken skal åpne. Hunden blir så forstyrret av at katten forsvinner ut døren i bur at han ikke vil spise, heldigvis er han allerede ferdig med morgentoalettet slik at vi unngår komplett katastrofe. En liten spasertur mens Gartneren desinfiserte huset var akkurat det vi trengte, begge to!

Katten er ikke kjempesyk, hun har bare en aldri så liten betennelse i magen. Dyrlegen kommenterer halvtørt etter røntgen at hun er småfeit. Gartneren parrerer med at hun er helfeit. Det som er verre er at han ordinerer halv dagsrasjon med mat i 3 dager. For å si det sånn, man merker at katten er misfornøyd med tilværelsen.

Selv tilbragte jeg resten av dagen på sofaen, halvsovende og snorkende. Du vet at du er blitt litt i overkant svær når du vekker deg selv med høylydt snorking. Vi er i dag på dag 4 over, og har vært en tur innom sykehuset igjen. Hun sitter fortsatt på rumpa (sjokk!), men i følge meget trivelig doktor ligger alt til rette for en topp setefødsel. Siden fødselen lar vente på seg strippet doktordamen meg. Nå skulle man trodd at dette var rettelig så hyggelig, men det betyr bare at hun trøkker hånda opp i triveligheten og roter rundt for å forsøke å fremprovosere fødsel. På noen funker det, på andre ikke. Gartneren trakk i alle tilfeller med seg samen på jobb sånn for sikkerhets skyld og jeg sitter igjen i sofaen og halvdupper. Vask huset, sier en av de 30 som har sendt melding og etterspurt fødsel, men det skal jeg ikke for det gjorde Gartneren i går ettermiddag mens jeg halvsov i en stol. Puss vinduer, sier en annen. Nei, nei, nei, jeg skal sitte her i fred og ro, og blø litt for meg selv mens jeg venter i spenning på hvorvidt strippingen gir effekt. Og når kvelden kommer, og Gartneren er ferdig å forsyne det ganske land med engelsk pelargonia, skal vi traske en rolig tur med den vakre hunden og vente på at babyen vil komme ut og hilse på.

Read Full Post »