Jeg er hjemme. I ishavet. På godt og vondt. Jeg får brynet tålmodigheten ved å bo i selsamme hus som mine foreldre. Denne gangen mer enn ellers siden mitt reisefølge legger seg kl 7, og krever at puppen deretter holder seg hjemme. Tidligere har jeg kunnet stikke nesen ut for luft, men nå trykker jeg innendørs helt til det er leggetid også for de store pikene. På den lyse siden ser jeg at min mor koser seg med Lilleruths nærvær og selv blir jeg glad av å se at min far gløtter opp i vogga når babyen ligger der for en liten lur. Min brors holdninger og andre spesialiteter er tyngre å tygge når leddene er på vranga og på vranga er de virkelig her halve Finnmarka er stengt i stormen. Jeg har ikke vært utenfor døra på 2 dager, men i morgen må jeg ha luft så nå er det bare å få gannet vinden ned i kuling! Min bror tok nyheten om at Lilleruth ikke skal for presten (før hun eventuelt går dit på egne bein) dårligere enn min mor. Begge deler er overraskende, min mor burde blitt sintere enn hun ble og min bror er ikke kristen nok til å bli så sint. Jeg forsøkte meg på en jegleggermegikkeidinoppdragelse, dog uten hell. Så der er jeg plutselig glad for innetiden, så slipper jeg ekstraforestillinger på temaet. Krisen ville vært total om de to nå fikk snakket om den forestående navnefest og således fikk blod på tann. Kjære noen. Kan de værsåsnill værsværsåsnill ikke snakke om det før jeg har reist??? Det spiller ingen rolle for utfallet, navnefest er bestemt, men det blir så innmari masete refreng. Jeg ler likevel litt av at min brors meninger om mitt liv gir seg uttrykk i hans barns utsagn. Han har garantert glemt at små gryter har ører, og jeg er stemplet som turist. (Dokker fær jo bare rundt som turista!!) Når verdens skjønneste niese så lurte på hvordan vi har råd til det valgte jeg den særs usympatiske sparkefoten; «Vi røyke ikke, å dermed kan vi bruke den delen av budsjettet på å reise. «Tenker det er et stykk barn som nå kommenterer at noen svir av sommerferien hennes. Hvis ett menneske til kommenterer at babyer ikke bør reise utenlands må jeg gi de en vinge. Det er ikke utenlands som er problemet, det er innenlands! På veien hit var det som å reise med en 60cm lang fyllik, som sovnet og hikket, gråt og lo, samt spiste og drakk uten måte. Hun ble reisesyk av turbulensen på det store flyet og kastet opp over hele meg, og idet vi fikk plantet rumpa ned på det lille presterte hun å servere hele todagersbæsjen i bleia. For de av dere som ikke reiser så mye nordafor folkeskikken føler jeg for å forklare at det ikke lar seg gjøre å skifte bleie på Widerøeflyet som frakter oss den siste lille skvetten til ishavet. Så der satt vi da; jeg helt utspydd og ungen full av bæsj, og så sovnet hun! Og snorket! Det er enda godt hun er så pen. Og snill. Og min. Man kommer langt med blodsbånd. I morgen er det en ny dag, og min mor kommer utvilsomt til å gå ut av sin vei for å lage god mat til oss alle. Dette gjør hun ene og alene fordi hun er glad i oss. Min bror og hele bøtteballetten kommer til å komme innom fordi de ønsker å være sammen med oss. Min far kommer til å være i huset og stikke nesen innom rommet fordi han syns det er koselig å snakke med oss. Det er når de driver meg mest til vanvidd at jeg best husker hvor glad jeg er i dem. Man kommer langt med blodsbånd!
Read Full Post »
Myrsnipa gjør sitt ytterste for oppd(r)agelsen 