Om å ta en beslutning

Jeg og Gartneren er veldig forskjellige. Jeg tar avgjørelser raskt og relativt uoverveid mens han bruker veeeldig lang tid på å sjekke ut alle mulige alternativer. Vi begynte å tenke på vår desember-ferie allerede i februar. Vi skal et sted der det er varmt og hvor vi kan se ting. For meg spiller det ingen rolle om det er iguaner eller elefanter vi ser,  jeg krever at det skjer noe annet enn å bare ligge på stranden og så nekter jeg å ha all-inclusive.

Allerede i løpet av februar skrenket vi inn til 2 kontinenter og det er aldeles ikke gærent, vet jeg; Afrika og Amerika (Mellom-Amerika som sådan). Men der har det stoppet opp for jeg har innhentet tilbud i alle retninger og leser opp, videresender, snakker om de forskjellige alternativene og så videre. For 2 uker siden brukte vi en kveld på å skumlese de mest aktuelle og jeg trodde vi hadde blitt enige om Mellom-Amerika og da endatil truffet blink på Costa Rica. For 2 dager siden viser deg seg at Afrike igjen er aktuelt og jeg holder på å bli gæren!!! Jeg har beordret ham til å bruke helgen (når jeg er borte) til å i det minste bestemme seg for et land. Det er det samme for meg, jeg skiter i hvor vi drar så lenge jeg drar sammen med ham! Jeg bryr meg ikke om vi må passere en vei for å komme til stranden, jeg skiter i om flyplassen ligger i nærheten og jeg hær ikke å lese 143 forskjellige hotellers anmeldelser fra sure briter på TripAdvisor. (Og de britene kan slutte å reise hvis det er så innmari forferdelig alle steder, makan til mas om den teen!)

Dette er et kortfattet utdrag fra vinteren og vårens diskusjon:

Afrika? Afrika. Sør-Amerika? Sør-Amerika. Mellom-Amerika? Mellom-Amerika. Afrika – Mellom-Amerika. Afrika. Afrika. Afrika. Afrika. Sør-Amerika? Mellom-Amerika. Mellom-Amerika. Afrika. Afrika. Mellom-Amerika og New York? Afrika. Afrika. Afrika. Mellom-Amerika!!! Afrika…? Aaaaaarghhhhhh!

Reklame

Read Full Post »

Lørdag i latteren, søndag i søvnen

Det ble en herlig dag, med masse latter og åpenbart ganske mye drikke. Idet vi sjanglende landet hjemme i halv 3 tiden syntes søndag som langt borte, men den kom da lell. Vi sov til 11, for så å traske ned til frokost. Så sov vi ute noen timer. Før vi gikk inn og spiste pizza. Så sov vi noen timer til, før vi la oss på sofaen hvor jeg sovnet og når jeg våknet var det i grunnen leggetid gitt. Sovende søndag, der altså, men fin sovende søndag.

Verdens beste radio

Vi har klær på altså, det bare ser ikke sånn ut.

Og så er jeg kjempeforelsket (i Gartneren) på restaurant.

Read Full Post »

Svette knær og hårspray

Det lukter hårspray helt inn i neste kvartal. Jeg drikker vann i skyggen mens jeg venter på Gartneren. Jeg er ikke like spent som jeg var samme lørdag for tre år siden, men det kiler i magen. Nå vet jeg at han liker radio og øl og fnising og meg, det visste jeg ikke sist, jeg bare håpte på det. Piknikveska er klar, fylt med servietter, eggesandvich og snart øl. Radioen er fulladet og kroppen stylet. Vakre Gartneren og heldige meg.

Ps: Jeg svetter på knærne. Enda godt vi allerede er huskjærester, for hvis jeg hadde gjort det på første daten kan det godt hende det hadde blitt den eneste daten. Mulig overgangsalder, noterer jeg meg bak øret, mens jeg forbanner Gislefoss og det infernalskt varme været!

Read Full Post »

Dinner and a bold man

I dag ble jeg bedt ut på middag av en kunde. Kunden er en søt liten skalla mann.  Gartneren er en søt liten skalla mann. Jeg svarte at jeg er svak for små skalla menn, men føler ikke at jeg kan begynne å samle på dem av den grunn. Jeg hørte kollegaen min kvalte latteren mens jeg smilte til den søte lille skalla mannen. Han kikket på meg som jeg var gal. Så gikk han.

Read Full Post »

Det var en gang…

… en fnisende megler og en spent gartner som møttes på brygga i Tønsberg for så å traske den halve kilometeren til Slottsfjellet med en sekk fylt av øl og en blå radio. På Slottsfjellet tilbragte de dagen med å bli kjent og i løpet av de første 3 timene en gang ble denne sangen servert av radioen:

George Harrison hadde helt rett; jeg hadde sett ham ut og det viste seg at det var ham jeg ville ha.

Nå er det 3 år siden eventyret begynte og vi returnerer til Slottsfjell, men i morgen er det en rød radio som følger oss på ferden. Jeg tenker det blir like fint likevel. Sukk… Denne vakre mannen som faktisk har valgt å dele livet sitt med meg. Jeg er helt rørt her jeg sitter og venter på ham.

Read Full Post »

Slike jenter…

… har skrevet et innlegg om valg, det å være voksen og tankene rundt flinkpike-syndromet. Det er et godt innlegg og du må gjerne ta en titt her: http://slikejenter.wordpress.com/2012/05/21/uflinke-piker-og-valgene-de-tar/

Hun avslutter innlegget med: Er det noen som kjenner en flink coach? Og akkurat der begynner mitt innlegg: Hva er egentlig en coach? Er det en arbeidspsykolog? Eller er det en som skal få deg videre i karrieren? Bruker de tiden på å utvikle deg som arbeidstaker eller bruker de tiden på å lete etter ny jobb til deg? De er vel ikke akkurat Manpower heller, tenker jeg, så da er det vel det at de tar sikte på å utvikle deg videre som menneske? Eller? For man er liksom den man er. Et hvilket som helst menneske vil ikke kunne gjøre meg til en annen, men de vil antagelig kunne dra frem en litt bedre variant av meg, forutsatt at de gjør som pt`en min og virkelig drar i det som er positivt. Så da er det kanskje som en arbeidstaker-stylist? Som fremhever de bra sidene dine og toner ned de dårlige?

Trenger alle en slik couch eller er det bare de som sikter mot toppen? Hun i kassa på Rimi, kan hun bli en bedre variant av sitt karrieremessige selv med en couch? Og kan jeg det? Hva skulle i tilfelle den arbeidstreneren gjort med meg? Er det hodet eller rutinene de tar tak i?

Vet du, jeg er så nyskjerrig på hele konseptet med arbeidstrenerstylist at det kan godt tenkes at jeg bruker en del av juni-lønningen min på å finne ut av det. (Eller kanskje jeg bare booker en saftig ferie til vinteren isteden, jeg har i grunnen mer tro på det sånn i forhold til selvutvikling…)

Read Full Post »

Leddene spiller på lag

Ja, det er trist å tilbringe hele helgen med knirkende ledd og sutrende auer, men det hadde vært verre om de hadde fortsatt klagesangen inn i mandagen. Det var som om vi hadde en stilltiende overenstemmelse om at de kunne rase fra seg mens vi hadde fri, for så å bli bra så snart vi skulle på jobb. Man får passe på å være takknemlig for de små tingene i livet!

Read Full Post »