– Siden sist har en uendelig tragedie funnet sted i ishavet og vi har vært i en begravelse for en liten mann. Det kan ikke beskrives hvor grusomt en liten kiste er, og alle ordene forsvant fra hodet. De kommer sakte tilbake, men flere ganger om dagen fylles brystkassen av en uendelig svarte og jeg må ta meg sammen for å ikke gråte. Når jeg føler det sånn, hvordan må det ikke føles for foreldrene…? Jeg kan ikke, og vil ikke, forestille meg det. Ingenting vi sier kan hjelpe, ingenting vi gjør kan lindre, og tiden går uendelig sakte. Hvor skal veien gå herfra for dem? De ulykksalige… Jeg har dårlig samvittighet for Lilleruth. Irrasjonelt, ja, men ikke desto mindre er det sånn det er. Vi har lykkelige øyeblikk og de avsluttes uten unntak av et vemod der jeg husker på at de ikke lenger har det sånn. Våre liv går videre, men deres har styrtet og retningen er uviss.
– Siden sist har jeg lest så mange rosa blogger at jeg har mistet snerten, og jeg er ikke lenger morsom. Jeg er nå på internettavvenning, der jeg legger telefonen på kommoden for å ikke stadig kikke på det meningsløse skvalderet som jeg har blitt avhengig av. Det fungerer sånn cirka. Jeg må jo kikke på telefonen av og til, siden bankaffären (min nye og fancy jobb) betaler meg gode penger for det, og så glemmer jeg meg og går inn på www.masseidiotioglittklærmedinteriør.blogg.no.
– Siden sist har jeg kommet meg godt i gang med min nye jobb, og jeg trives. Til og med stortrives! Jeg har fått en perfekt sjef, tro det eller ei! Aldri tidligere har man sett en ydmyk og flink sjef i meglerbransjen og jeg har sendt en henvendelse til Riksantikvaren om fredning. Og jeg har sendt inn patentsøknad. Det er virkelig utrolig! Ellers ser det ut til at kundene liker meg. Og noen av de ansatte. Men ikke alle. Skjønt det er vel som forventet. Jeg er ikke en sånn bliliktavalle-type. Jeg kan ikke og jeg gidder ikke. Og det er eller ikke nødvendig for jeg har eget kontor. Som jeg har dekorert med en plakat av alle fine øyeblikk de siste 3 årene samt tresnittet «Galehus». I går lette jeg etter en fin og annerledes visittkort-holder på Etsy. Men jeg fant ingen som passet, så da får det heller vente. Og så kjøpte jeg en blomst (rettelse; plante. Gartner anm.) som viste seg å komme fra min gartners gartneri. Så da sponset jeg blomsterbutikken med et påslag på 40 kroner. Det får være greit.
– Siden sist har jeg kjøpt meg bil i julegave. I ren og skjær trass har jeg kjørt min bittelille pysjå et helt år etter at familien egentlig vokste ut av den. Alle sa at det ikke kom til å være plass, og nå føler jeg at jeg har bevist poenget mitt: Der det er hjerterom er det plass selv om bilen er liten og familiens eiendeler mange. Ny bil altså: En volvo, så nå mangler vi bare 0,6 barn for å være en fullkommen klisjè. Jeg har aldri eid en så fancy bil før, og jeg kjørte 3 mil før jeg fikk på varmeapparatet. Foreløpig må jeg beregne et par minutter ekstra når jeg skal noe sted, for jeg trenger litt tid til å forberede cockpit før avgang. Bilen har så mange funksjoner at jeg fortsatt ser daglig i instruksjonsboken. Den beste funksjonen er uten tvil den tidsurstyrte motorvarmeren (den varmer hele bilen, så navnet er misvisende). Jeg stoler imidlertid ikke helt på den, og står derfor i vinduet og følger med på at den begynner, så sånn sett kunne jeg jo gjort som før og gått ut og startet bilen. Jaja, tillit opparbeides over tid og vi har bare vært sammen en uke.
– Siden sist har Lilleruth begynt hos dagmammaen, som vi til slutt fant. Det går over all forventning, og vi har (bank i det berømte bordet) ikke opplevd en eneste skriking. Noe som lover godt for min forestilling om at jeg har produsert et selvsikkert og selvstendig barn. Ellers en Lilleruth fortsatt et skinnebarn, og jeg har levert klage på sykehuset. Usikker på hva som kom ut av klagen, annet enn at jeg følte meg mye bedre når alt var tastet ned på skjermen. Og at overlegen ringte meg. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke kalle ham dust (eller den nordnorske ekvivalenten tulling!). Isteden sa jeg: Selv om du er ortoped og slik sett snekker, må du huske at det er mennesker du behandler, og da kan man faktisk ikke snakke sånn. Ortopeden var en 50 års gammel mann. Jeg følte meg litt på gyngende grunn når jeg irettesatte ham som om han var 12. Lilleruth har lært seg å rulle, krype og stå i spagaten. Hun er helten min! Ellers har vi nettopp gjennomlevd tidenes juleforkjølelse. Snørret burde kommet med stormvarsel, og jeg innså at vi til neste jul burde ønske oss lommetørkler for 2 stykk på en hel familie er rett og slett for lite. Det blir æsjent å være sistemann.
Det var vel det. Over og ut.
Myrsnipa gjør sitt ytterste for oppd(r)agelsen 