Permisjonert

Denne gangen har jeg ikke tatt til meg nytt telefonnummer i permisjonen, for denne gangen har jeg en annen jobb og en annen arbeidsgiver. Dette medfører jo at det fra tid til annen ringer en kunde som ikke har fått med seg at jeg driver og gror folk på heltid nå. Så også i dag. En av mine virkelig hyggelige kunder, som jeg solgte huset for i fjor. Nå skal hun selge en leilighet og hadde et par spørsmål. Og jeg ble så glad for å kunne være til nytte at jeg snakket i samfulle 20 minutter. Stakkars menneske. Jeg tror egentlig ikke hun hadde tid til å snakke så lenge, men jeg syntes det var så gøy å snakke jobb at jeg rett og slett ikke klarte å slutte. Jeg savner jobben min. Og det er så godt å tenke på, for da vet jeg at om ett års tid, når jeg skal tilbake i verden, kommer jeg til å være klar. Og motivert. Og det kommer til å være kunder der! Hurra for smør på brødskiva!!!

Reklame

Read Full Post »

Fødsel…

Jeg føler jeg har gått så lenge og ventet på fødsel og så viser det seg at jeg ikke engang er kommet til termin. I dag sov jeg til halv 11, og det tror jeg ikke jeg har gjort på 5 år. Nav har tatt meg, og jeg er blitt en sånn en. En som sover hele dagen og går i joggebukse. Men det er greit. Jeg kan være en sånn en. Jeg orker ikke å ikke være det, så jeg har ikke noe valg.

Jeg var innom jobben i går, og måtte selvsagt proklamere for alle jeg møtte at ja, jeg er fortsatt tjukk, hahaha, ja kanskje det bare er twist, neida ingen baby i sikte. Hvorpå folk kvitterte med forslag om husvask, topptur, etc. Jeg hadde lyst til å sende avgårde piss-off fingeren. De kan ta på seg 22 kilo ekstra og en særs fronttung mage og selv vaske seg til topps. Idioter. (Ja, ikke bare er jeg lat, men jeg er sur også.)

Og så stiger blodtrykket. I takt med at regnskapsføreren som skulle avslutte firmaet til min far ikke er tilgjengelig og selvangivelsens innlevering er nært forestående. Faen! Jeg savner pappaen min, og jeg ville aldri ha noe med alt dette å gjøre. Jeg vil ha pappaen min! Du må komme og ordne opp i dette! Det er du som er voksen, ikke jeg!!!

Read Full Post »

Vaskedag

Jeg vaskedager. Svært sakte. Og lager spilleliste til fødselen. Og skriver litt. Vaskedagen er nå delt opp i så mange små etapper at det er vanskelig å finne noe å sysselsette hodet med i pausene. (Har jeg nevnt at jeg har så fryktelig lyst på røyk? Og i går hadde jeg besøk av fadderen min som røyker og jeg brakk meg og brakk meg. Jeg har nok egentlig ikke lyst på røyk, bare den gamle følelsen som røyken ga meg.)

Jeg og fadderen min snakket om faren min og det var så godt. Hun kjenner ham annerledes enn meg, og jeg fikk høre små ukjente anekdoter. Det var som om han var her litt mens vi snakket. Jeg savner pappaen min.

Hva gjør jordmoren hvis hun ikke liker musikken til den fødende? Jeg blir sint av jazz. Sangene irriterer meg når de starter og innen de er kommet til veis ende (etter 15 minutter!!!) er jeg rasende. Det er som om blåseren er et barn i trassalderen. Pipi-piiiiip-pipipipiiiiiiii-piiiiiiii. Arg! Foreløpig er det bare norsk musikk på listen min. Det er visst en sånn dag. Og veldig mange nordlenninger. Og andre dialektvrak. Kanskje det er litt sånn? At jeg finner trygghet i den nordlanske dialekten idet jeg skal inn i ukjent farvann?

I går var jeg på ultralyd og doktor Pompidompilus kontrollerte at lillebror ikke påvirkes av blodtrykket. Han er nå ca 3,3 kg og jeg er så spent på når han vil komme og hilse på. Og på hvem han er. Han har Sneland-nesen, den er svært gjenkjennelig selv på ultralyd, men bortsett fra det – Hvem ligner han? Sin søster? Sin far? Meg? Er han utadvendt? Eller stille?  Vil han like familien han kommer til? Og rutinene her? Og hvordan vil hans nærvær lage familien annerledes? Jeg gleder meg sånn til å treffe ham! Og gi ham et navn. Et ordentlig ett.

Read Full Post »

Kynnere?

Jeg har kynnere. Tror jeg. Det er ikke vondt, men kroppen min later som at det er det, for idet magen strammer seg begynner jeg å kaldsvette. Jeg kjenner at kroppen gir inntrykk av at det er skikkelig vondt, men så er det bare tull for det er jo ikke vondt. Så innbilder jeg meg i et øyeblikk at jeg er en slik superkvinne som ikke kjenner smerte og at fødselen kommer til å bli helt piknik, før jeg innser at det er bare tull det også og at kynnere ikke skal gjøre vondt. Så det så. Nå venter jeg på hvitevarereparatøren. Tørketrommelen er ødelagt, og vi er forspelt over hvor avhengig vi har klart å bli av den på bare et halvt år. Jeg lurer på hvor mye vekt magen min hadde tålt når den kynner seg?

Read Full Post »

Skitmat

Gjennom store deler av graviditeten har jeg hatt forferdelig lyst på mat fra McDonalds. Grusomt lyst. Men så bor jeg sammen med kostholdsnazisten. Og nå har jeg egentlig så lyst på det at jeg skiter i akkurat det. Nå er det det faktum at jeg har kjøpt joggebukser som holder meg igjen. Ja, det og det at jeg ikke har lyst til at noen skal se meg gå inn der. Jeg vurderer å kjøre en tur til Ikea, bare for at jeg kan stoppe på en McDonalds et annet sted og spise. Men jeg trenger egentlig ikke noe på Ikea. Jeg bare trenger en Big Mac. Eller lignende. Jeg vet jo ikke helt hva noe er, så jeg pleier å bare si Big Mac, i frykt for å få noe som ikke smaker sånn som jeg forventer at McDonalds skal smake. Men det meste smaker kanskje sånn som det skal? Og nå må jeg spise litt før jeg stabler hageavfall i bilen og frakter det til søppelfyllinga. Hodet forsøker å forklare kroppen at den ikke kan få Big Mac, foreløpig uten hell. Skal tro om den slår seg til ro med brødskive med kokt tunge på?

Read Full Post »

Hold deg helt i ro, og løøøøp

Blodtrykket stiger jevnt og trutt, men verken tiss eller leverprøver holder følge, så dermed er jeg bare en vanlig gravid dame med stigende blodtrykk. Noe som ikke er så veldig farlig, bare litt visstnok. På fredagens kontroll ga jordmor meg beskjed om at jeg skulle holde sofaen så mye som mulig og unngå enhver form for stress. Før hun kastet et papir i hånden på meg og sa at jeg måtte rase opp på sykehuset for nå hadde jeg bare en halvtime på meg før laben stengte før helgen. Jeg lurer på hva blodtrykket var 7 minutter på 3 når parkeringsautomaten ikke virket?

Jeg holder meg ganske i ro, nå som blodet er vel avlevert og godkjent. Gårsdagen var nesten komatøs, men i dag har jeg vært ute med resten av flokken min og ryddet litt i hagen. Det er i grunnen ikke så mye å rydde, men siden vi nå på 5. uken venter på at en eller flere anleggsgartnere skal ta kontakt med oss sånn at vi får gitt dem 300 000 kroner må vi jo opprettholde en viss utendørsaktivitet. I løpet av disse 5 ukene har det rett nok vært både vinterferie og påskeferie, men til og med mitt lille nav-hode har registrert opptil flere svarte dager også. Jeg tillater meg å ganne litt dårlig karma ut over håndverkeradelens hverdag. Hvis jeg hadde oppført meg slik hadde jeg sultet ihjel, og jeg er sur for at de kan tillate seg det og likevel få smør på brødskiva. Jeg skal ikke tenke mer på det nå, jeg kjenner blodtrykket bruser i ørene for hver bokstav jeg trykker på her.

Jeg er kjempegravid, og kroppen lagrer vann som om det stod om livet. Og det gjør det kanskje, for jeg innbilder meg at den gjør det for å tåle et eventuelt blodtap under fødselen. (Og fødsel blir det, for lillerampen ligger med hodet ned – wooohooo!) Alle steder kan man lese at når man har passert uke 37 kan fødselen starte når som helst. Nå? Hva med nå? Eller nuh? Nei, det der er bare tull. De burde skrive at termindato er termindato, men at det man egentlig burde forholde seg til er deadline, som befinner seg 14 dager etter termin. Så der er det altså – 7.mai. Og det er så forferdelig lenge til! (På den lyse siden er det vel ingen som forventer at jeg skal klemme meg inn i bunaden 10 dager etter pops.) Jeg har lyst på et glass vin. Og på carpaccio. Jeg har så lyst på carpaccio at jeg tror jeg kan dø av det.

 

Read Full Post »

Som tida flyr

… sier folk til meg. Jeg tillater meg å være særs uenig. Endelig er jeg offisielt i permisjon, og ikke bare sykemeldt på grunn av ymse gravideplager. Nå er det liksom lov å gå å legge seg igjen når Gartneren og Lilleruth har forlatt åstedet. Så det gjør jeg. Bortsett fra i morgen, for da skal jeg på jobb og spise kake til frokost. Det gledes!

Jeg er så inderlig lei av å være gravid. Den siste tiden kulminerer i så mange små plager at jeg er kronisk sutrende og sur. Jeg tar på meg joggebuksa tidligere og tidligere for hver dag som går. Tiden mellom naken i senga og joggebukse-tid på ettermiddagen er nå så kort at jeg snart kan gå direkte til joggebukse. Men da er også nederlaget komplett. På den andre siden vet jeg ikke helt hvem jeg trasser meg inn i vanlige klær for. Det er jo bare meg og bebisen her. Og han er jo inni magen, og foretrekker selv joggebuksene.

Nav har forresten godkjent puppetiden min. Det tok 14 dager, nøyaktig. Gartneren har også fått brev fra dem der de minner ham på at han skal bli far, og at han må foreta seg noe i så henseende. Hvis det på noen slags måte skulle gått ham hus forbi mener jeg.

LilleRuth er lyspunktet i hele gravidekatastrofen, og det til tross for at hun trasser som en liten ekspert. Mamsen tillater seg å bli helt monstermamma av stolthet idet det fantastiske barnet 2 ettermiddager på rad har bæsjet på potta, etter selv å ha informert om at hun skal dit. (Hun må ha assistanse med avkledning, så helt i mål er vi ikke ennå.) Og i går pakket vi opp en løpesykkel, og hoppet bukk over hele trehjulssykkelen. Hun er, som sine foreldres datter, akkurat litt for stutt i beina, men det satser jeg på at skosålen akkurat klarer å kompensere inn. Foreløpig har vi bare testet sykkelen på stuegulvet. Det lukter skrubbsår av ettermiddagen. (Noe som minner meg på at jeg må legge inn en liten lur, slik at jeg faktisk klarer å løpe frem og tilbake i gata.)

Ja, og så har jeg, til Gartnerens store fortvilelse, begynt å lete etter ferie for LilleRuths hofter er godkjente, og med bare 1 barn som skal opereres i 2016 lukter det tur! Gibraltar, Island, Marokko og Sri Lanka ligger i posen, og jeg klarer å lokke frem smilet mens jeg leter etter den riktige ekspedisjonen. HUrra!

Read Full Post »