Hvis den ungen bare kunne tatt flaske…

… er det meget mulig jeg hadde oppført meg som et normalt menneske blitt oppfattet som et normalt menneske. Jeg trenger å sove og jeg trenger å drikke meg full. Fortrinnsvis i den rekkefølgen, men det er vel mye mulig det blir motsatt. I morgen skal jeg prøve ut 4 nye gooogletriks for å få i den ungen melk fra plastikkpupp.

Halve evigheten har gått siden sist jeg var innom, og i løpet av all denne tiden har følgende ting foregått:

Behold – verdens styggeste leke og en av verdens søteste barn!

• Mitt lille spaltebarn har fått lukket spalten sin og med det mistet 2 cm av smilet. En lang stund var han veldig ukjent, men nå føler jeg kanskje at han ser ut som han egentlig skal. Det var rart, fælt og vanskelig å gjennomgå operasjonen, men vi følte oss svært ivaretatt på Rikshospitalet. Topp folk! Jeg kan legge til at når man er i en slik krisesituasjon og må oppholde seg sammen med andre mennesker i krisesituasjon blir man forferdelig sliten. Mye mer sliten enn jeg hadde trodd. Det var som å løpe emosjonelt maraton hver dag i en uke. Stakkars mennesker som oppholder seg på sykehus over lengre perioder!

 

• LilleRuth har ridd på en hest og jeg var tilstede og alt! (Det var en ponni, men de er jo enda skumlere enn store hester, så ikke sitt der å le!) Årsaken til dette var vår aversjon mot å gi bort kinesisk plastikk i gave. Når man ikke skal gi bort plastikk må man være ekstra kreativ, og med det endte vi opp på en hestefarm i Slagendalen. Det var hyggelig – veldig hyggelig – når vi først kom dit, men jeg må si at jeg er fristet til å begynne og sponse kinesisk plastindustri igjen, for det forsvinner ganske mange dager når man gir bort opplevelser i øst og vest. Nå gjenstår det bare 2 kinobesøk som vi må få klemt inn før vi reiser på ferie, for når vi er vel hjemme er det jul igjen og da starter vi på ny frisk med fullt dansekort og opplevelser i hytt og pine. Hvis noen har forslag til en måte å samle alle disse opplevelsene på er jeg lutter øre. (Lytter øre…? Lutt øre? Ørelutt?)

 

• Jeg har arvet en bøtte med penger. Jeg kan ikke fordra disse pengene. Jeg blir sur av å se de på kontoen min og jeg har ikke lyst til å gjøre noe gøy med dem. Så snart de brukes til noe morsomt føler jeg at jeg på en måte er glad for at pappaen min er borte. Han hadde sagt at jeg oppførte meg som en fjott og at den tieren der ikke kunne skilles fra den tieren her, og derfor var det bare å behandle alle pengene likt. Men han tar feil for det er dustepenger og jeg har ikke lyst til å bruke dem. Men så kan de ikke bare stå der heller for renten er tåpelig lav, og all den tid min far har jobbet veldig hardt for dem burde de fortsette å jobbe. (Pengene altså.) Så jeg har kompromisset med meg selv og skal kjøpe eiendom for dem. Så kan jeg leie ut, investere leieinntektene i mer eiendom, og sånn sett kanskje førtidspensjonene meg en gang. (Forutsatt at jeg da klarer å bruke disse pengene på ting som er gøy, og det er jammen meg ikke en selvfølge!) Dustepenger!!

 

• Vi har hatt hageentreprenørfølk i hagen og de har spadd opp tomta og halve gata og lagt inn rør og kummer og gud vet hva. Nå venter vi på regningen. Det er veldig fint her og jeg håper vi fortsatt syns det når vi har betalt for herligheten. Huset er imidlertid fortsatt rødt. Men nå tror jeg vi har funnet en farge vi begge liker. Kanskje. Gartneren må bare ringe på hos noen for å få fargekoden. Ikke sikkert det kommer til å skje gitt. Ja, og så har vi kranglet om hagemøbler, så derfor er han utnevnt til hagemøbelansvarlig. Det betyr at jeg kan mase og mase på hvor det blir av hagemøblene neste sesong, og han er eneansvarlig for å få disse på plass. Jeg er muligens bittelitt irrasjonell på grunn av søvnmangel.

 

• Det ble ikke Sri Lanka, for de (Sri Lankerne) hadde ikke ett eneste hotell. (Som passet våre kriterier. Det er i grunnen utrolig hvor kravstor jeg har blitt nå som jeg er fire personer hvorav alle har et par kryss på listen, og 9 av de er ufravikelige. Før, i gamle dager, dro jeg på tur med truse, tannbørst og solkrem. Nå måtte vi la hunden være igjen hjemme for det var ikke plass til ham i bilen når vi skulle på en ukes ferie. Herrejesus. Sa hun som atter en gang har planlagt navnefest for barnet sitt, til stor oms og møye for den kristne biten av familien. Min mor kommer, og jeg antar det kommer til å bli en scene. Trøster meg med at den ikke vil synes på bilder, så når jeg blir dement kommer jeg til å tenke at det der så ut som en hyggelig fest. Og midt inni reiseparenten virret jeg meg inn på ville veier ser jeg og for å få den til å henge sammen med resten av avsnittet informerer jeg om at jeg kommer tilbake til navnefesten på et senere tidspunkt og at resten av innlegget vil handle om ferie.) Så nå reiser vi til Thailand. Men først skal jeg og Ingolf en tur til Roma. Bare fordi jeg har så lyst på pasta med gresskar. Og et glass vin.

Reklame

Read Full Post »

Trusler

Det virker som at hele håndverkeradelen leser bloggen min, og videre at trusler om dårlig karma fungerer finfint på flokken. I dag har jeg hatt to entreprenører inne (nei, ute!), og på onsdag venter jeg de to siste. Han første kjenner vi fra før, og han ga selvfølgelig et meget godt inntrykk. Han andre var litt mer hårete kan du si, men vi skal ikke skue ham på det, for han var såpass nøye at han til og med tok seg bryet med å snakke med den psykiatriske naboen vår. Skjønt jeg vet egentlig ikke om hun er psykiatrisk, jeg bare antar det. VI har ikke engang tatt oss bryet med å involvere den psykiatriske naboen, og jeg ble naturlig nok ganske nyskjerrig på hva de snakket om. Jeg forstår hennes interesse i det hele, for vi skal jo lage en ganske høy mur som går hele langsiden av eiendommen hennes. Jeg har i grunnen satset alle pengene på at hun ikke har vett til å protestere. Og uansett blir det jo finere og tryggere enn det rakleverket som er der i dag. Skjønner dere? Jeg later rett og slett som at hun ikke har noe hun skulle sagt, og satser på at hun ikke har vett til å vite at hun har det. Og med det bør vi få både mur, avløp, eføygjerde og nytt vanninntak for en saftig sum penger. Den andre naboen vår (som for øvrig har kreft og nysgjerrighet som diagnoser, og ikke noe merkbar psykiatri for øvrig) ble så forstyrret av at vi hadde folk på befaring at hun ikke fikk reist i stallen, men bare summet rundt i egen hage og latet som hun ryddet for å få med seg mest mulig av samtalen. Jeg prøvde å være grei med henne når entreprenøren hadde reist, og gikk på terrassen og stablet ved i sakte tempo, slik at hun kunne komme å fritte meg ut, men hun var nok på do og ikke ved vindusposten og misset således den sjansen. Jaja, ny sjanse på onsdag hvis været er bra! (Hun gjør sitt ytterste for å ikke være påtrengende nabo, og ringer derfor ikke på for å snakke, hun bare lager seg ærender ut hvis hun ser vi er der.) Fin dame!

Ps: Den hårete anleggsgartneren ville komme tilbake med rørlegger. Jeg sa at han bare skulle komme, men at jeg antagelig var opptatt med fødsel og sånt om en tre ukers tid, så det var lurt om han kom før det. Og da ble han så brydd at han begynte å fnise. Noe som overrasket meg, for det er i grunnen ikke mulig å unngå å se at jeg er i ferd med å eksplodere.

Read Full Post »

Gratulerer?

Gratulerer med kvinnedagen sier folk. Gratulerer med hva, tenker jeg? Gratulerer med at det fortsatt ikke er likestilling verken i Norge eller verden for øvrig? Gratulerer så mye med at kvinner fortsatt ikke har lik lønn som menn? Eller med at en rekke kvinner ender som ufrivillige minstepensjonister som en uheldig konsekvens av barnefødsler og midtlivskriser?

Vi feirer kvinnen, sier folk. Hva er det egentlig du feirer? Kvinnedagen skal markeres, ikke feires. Dette er ikke morsdagen, ikke bursdag og ikke navnedagen til alle verdens kvinner. Dette er den ene dagen vi setter av til å ha fokus på at kvinners liv og kvinners rettigheter fortsatt ikke er makne til mannens. Ja, vi er kommet langt i Norge, men vi har fortsatt mye igjen. Og hvis vi ser på resten av verden burde 363 dager i året vært dedikert kvinnekamp frem til det å være kvinne ikke var ensbetydende med å være mer utrygg enn dine medmennesker med penis.

Jeg må logge av, for akkurat på denne dagen stiger blodtrykket proposjonalt med alle de idiotiske utspillene om nettopp denne dagen.

Read Full Post »

Kontaktperson søkes

Som jeg nevnte i forrige innlegg har min pappa gått hen og dødd, og dette har vidtrekkende konsekvenser på så veldig mange flater i livet mitt, sånn rent bortsett fra at jeg selvsagt er veldig veldig veldig lei meg.

Når det går veldig bra, eller veldig dårlig, på jobben har jeg ikke lenger noen å ringe og fortelle om det. Det har tatt lang tid å oppdra min far innenfor meglertermer, økonomiske perspektiver innenfor meglingen og dens konsekvenser på min personlige økonomi samt innføring i meglerhumoren. Jeg har slått nummeret til min far annenhver dag i et par uker nå, før jeg kommer på at jeg har avsluttet telefonabonnementet hans. Og da er det faktisk ingen andre å ringe til. Så da sitter jeg der i bilen, i en hel halvtime, og snakker med meg selv. Og det har jo absolutt ingenting for seg, for jeg vet jo hva jeg skal si. Jeg savner pappaen min…

Når folk går hen og dør er det forferdelig mye som må ordnes. Og jeg er jo et barn. Så det er egentlig mine foreldre som skal ordne opp i slike ting. Rent bortsett fra at min far nå er død og min mor ikke lenger er i stand til å tenke konstruktivt. Jeg antar at hun en gang har kunnet det, men nå er det som om hun har oppdaget at hvis hun ikke gjør noen verdens ting blir det likevel gjort ting, så da er det jo enklest å bare gjøre ingenting. Og da faller det veldig mye på meg. Og min bror. Nå viser forsynet seg faktisk som litt foretagende, fordi jeg og min bror har HELT forskjellig kompetanse og det er derfor ganske enkelt å fordele arbeidsoppgaver. Når man kommer på hvilke ting som må gjøres. For det er det ingen som forteller deg. Man må sitte der, forgrått og ensom, og så kommer man på at kanskje man må si opp alle abonnementer sånn at det ikke påløper kostnader på ting man ikke bruker. Og så kommer man på at man egentlig ikke vet hvilke abonnementer det gjelder. For man må finne ut det også. Og snakke med begravelsesbyrået om urnenedleggelse og stein, og avvikle firmaet og selge aksjer. Og aksjene finner man på vps-kontoen, men hvordan får man tilgang til den? Og hva med aksjeselskapets vps-konto med aksjeoversikten der? Og hus. Og bil. Og hytte. Og kai. Og var det ikke noe om en andel i en båt en gang? Og regnskapsføreren, hvor er papirene som han skulle ha? Og er det han eller revisor som skal ha regningene? Hva med regningene fra dem selv? Kan de sende mot hverandre? Og hva gjør man egentlig med klærne til folk? Og hvor gjør man av 240m2 med inventar? Er det noen som trenger 3 skinnsalonger? (Den ene er vond å sitte i, den andre er stygg og den tredje er i grunnen ganske fin, men tar forferdelig stor plass.) Dessuten har vi ca 100m2 med fiskeutstyr; garn, blåser, autoline, etc som vi gjerne skulle blitt kvitt i en fei. Det kan også følge med 5 villkatter på garnene dersom det er ønskelig. Og hvor blir det av dødsattesten? Og hvem kan gå gjennom de 11 hyllemetrene med papirer for å se om det dukker opp et særkullsbarn eller kanskje et testament? Vet du hvem som kan svare på alt dette? Det er korrekt; min far! Men han tok med seg alle svarene og gikk sin vei før jeg var ferdig å snakke med ham. Jeg savner pappaen min…

Jeg tror fortsatt jeg har folk i magen. Og jeg har lyst til å oppkalle mennesket opp etter min far hvis det blir til folk utenfor magen. Men min far syntes det var noe forbanna tull å kalle opp; ungene burde få sine egne navn, ikke prakkes på andres gamle. I lys av dette foretar jeg en omskrivning. Tror jeg. Men det betyr jo uansett ingenting, for han er borte og kan ikke krangle med meg om det. Jeg savner pappaen min…

Read Full Post »

Det går i en hui og en hast

Vi har kjøpt hus, og begynt å lage et menneske til. Vel akkurat selve lagingen er unnagjort (og trenger antagelig ikke utbroderes i detaljer her), og nå venter vi på at det skal spire og gro. Kanskje. Vi har jo ikke verdens beste statistikk på dette. Men vi satser på at det skal gå. Om halvannen uke skal vi til doktor Pompidompilus for å se om alt er i orden inni der. I mellomtiden sitter jeg og googler eføy-hekk, kinesiske lyslykter og drenering mens jeg snakker med kundene mine. Og så har LilleRuth bestemt seg for at hun skal ha våken-tid mellom 22.00 og 01.00, noe som harmonerer svært dårlig med det faktum at jeg i min litt gravide tilstand egentlig ønsker meg 19 timer søvn i døgnet. Jeg er hautrøtt. Og iskald hele tiden. Og så skal man jo helst ikke drikke all verdens med kaffe. Og så har jeg litt høyt blodtrykk. Som vanlig. Men bortsett fra det går det bra! Stasjonsvogn og samisk hund og lite rødt hus og alt! Det eneste jeg ønsker meg er 12 timer uavbrutt søvn. Jeg har snart fødselsdag og det er det eneste jeg ønsker meg i gave. Ja, det og et tørkestativ. Et sånt som kan stå på plenen. Men det er ikke noe hast, for vi må grave opp hele eiendommen først, så kanskje jeg liksågodt skal ønske meg det til neste bursdag? Ja, det gjør jeg! Så da står det altså 12 timer med uavbrutt søvn på ønskelisten min. Kun det. Og hvis noen føler seg ekstra gavmilde kan de slenge på en middagslur.

Se på huset mitt:

Hurra!

Read Full Post »

Når man ikke har hatt det travelt på ett år

Jeg har ikke hatt det travelt på litt over ett år. Nå, når travelen treffer meg, får kroppen litt sjokk. Og så har jeg glemt alle rutinene mine. Og så er jeg jo på internettavvenning, sånn at jeg ikke kan sende meg selv en epost og minne meg på ting etter hvert som de dukker opp. Det lukter katastrofe av det hele.

I sted ringte jeg Gartneren og samtalen forløp slik:

– Heia! Huske du ka de to tingan æ sa at æ måtte huske å gjør i dag va?

– Ehm, nei… Skrev du det ikke ned?

– Neeeeei, æ har jo ikke lov te å ha telefonen atme mæ. Va det ikke nån æ skulle ringe? Å nån som æ ikke skulle ringe i dag, men i neste uka?

Og så videre. Vi fant ut av det til slutt, og jeg fikk ringt de jeg skulle ringe og notert i kalenderen at jeg skulle ringe noen andre i neste uke. Men jeg må lage en plan for notering av ting jeg kommer på. En plan som ikke saboterer internettavvenningen min.

Read Full Post »

Æ har blidd ei pappkjerring

Jeg kan ikke lenger snakke om dagsaktuelle ting. Jeg klarer ikke å henge med i diskusjoner og jeg har absolutt ingenting interessant å fortelle noen. Mitt eneste tema som inneholder mer enn 2 setninger er baby. Min baby, andres baby og alt mulig som kan relateres til nettopp baby. Jeg forsøker å bli litt mer interessant ved å reise litt og gå på tur, men det viser seg at det eneste jeg gjør på tur er å fotografere babyen i nye omgivelser. Når jeg er tilbake fra tur og skal snakke om det er det eneste folk lurer på hvordan babyen er på reise. Jeg syns selv jeg er kjedelig og hvordan må da ikke andre oppfatte meg?

Med jevne mellomrom muntrer jeg meg selv opp med tanken; Du har sagt opp og skal begynne i ny jobb. Og mens jeg tenker tanken smiler jeg. Deretter roper babyen og jeg er tilbake i den jevne rytmen; baby, baby, baby.

Jeg lurer på om Gartneren rekker å bli en pappkjerring i løpet av de 2 månedene han skal permitere? Han kommenterte i går idet han brettet sammen klær: Utrolig godt å se arbeidsklærne dine igjen. Og jeg er helt enig. Mens jeg håper at min nyfundne status som pappkjerring ikke er permanent. I dag vasker jeg vinduer. Baby og pappa er på tur. Og jeg syns det er tipptopp å vaske vinduer. Pappkjerring.

Og vi har vært på babyens første topptur! Der jeg tok 100 bilder. Og Chalmmo jaget bort en elg. Ganske fin tur.

 

Read Full Post »