Kløkt og list skal overvinne knirk og ledd

Jeg (og kalenderen min) teller nå 14 dager til ferie. Det er overkommelig selv for surhauet! Bare 14 dager til vi entrer Costa Rica og kan se frem til 8 dager med 40 mm nedbør i døgnet. Ikke helt som jeg hadde tenkt, nei, men jeg har da regnklær og de resterende 6 dagene skal tilbringes i 30 + med bare sol, så det går fint. 40 mm nedbør er imidlertid i overkant selv for en forvillet finnmarking som overlevde 1 år i Bergen. Men i følge turguiden er det bedre der når det regner, for da er det færre turister og flere dyr, noe som for øvrig passer meg udmerket. Og det er ikke 2 varmegrader og sprutregn, det er 30 varmegrader og sprutregn, mye bedre altså. Trenger ikke regnklær, kan bare tasse rundt naken.

Jeg og Gartneren har forresten sett et lite hav av reisebrev fra Kina og det kan se ut som neste års ferie går den veien. Jeg har allerede (før dette års ferie er unnagjort) kontaktet en rekke operatører og bedt de legge opp en plan for oss. Den første er ankommet og det ser flott ut! Vel og merke så fort jeg får forklart at vi ikke på noen måte er interessert i shopping og at de kan holde museumstittingen på et minimum. Ja, vi skal ha med oss muren og de 20 000 krigerne og alt det derre der, men vi trenger ikke tre forskjellige vasemuseer. Ei heller trenger vi en tur på byplankontoret, da tar vi heller en sykkeltur i nevnte by. Men vi får det vel til, det er jo tross alt ett helt år til neste stortur. Hoho, Kina!!!

Jeg har også en post-it hengende på skilleveggen min hvor det står følgende:

Botswana (annerledes) Namibia «lille Sør-Afrika» Bra infrastruktur Tanzania –> Soulousse –> Nasjonalpark ukjent BRA!!!

Så vi tenker litt på Afrika fortsatt og dette er det jeg noterte ned fra en kundes anbefalinger. Han bor i Afrika og burde vite hva han snakker om. Han sa også at Sør-Afrika var kjedelig og Kenya litt skummelt.

En venninne og jeg snakket sammen og jeg fortalte at vi ville til Kina. Hun vil ikke dit. Og det skyldtes at når hun reiste på ferie ville hun ha det bedre enn når hun var hjemme. (Og det får man ikke i Kina, tror jeg.) Det er et godt poeng, og jeg har ikke tenkt på det før. Men når jeg nå gjør det ser jeg at jeg ikke er opptatt av å ha det bedre enn hjemme, jeg vil ha det annerledes. Så annerledes som mulig. Bedre gir jeg en lang marsj i, og det ser man forsåvidt godt ut fra standarden jeg pleier å legge opp til. Ikke nevneverdig opptatt av disse stjernene, nei.

Det begynner å lukte ferie, det lukter fly og hotell og varme og regn. Jeg gleder meg nesten ihjel!

Reklame

Read Full Post »

Ledd, jobb og samspillet mellom disse

Gartneren kom omsider hjem i går og vi hadde det veldig hyggelig i de 25 minuttene som var igjen av kvelden før det var leggetid. Han begynner etterhvert å kjenne både meg og den dysfunksjonelle kroppen min ganske godt og klarer (på samme måte som Frøken Hurramegrundt) å lese av øyenbrynene hvor vondt jeg har. (Dette er en kunstform som får aldeles for lite anerkjennelse.) Og han husker bedre enn meg. Han husker at det var likedan i fjor, og det har jeg glemt. Han husker også at hvis jeg har skrekkelig mye å gjøre klarer ikke leddene å ta fokus, for da overvinner stolhet, vilje og stress smerten som banker seg gjennom leddene. Og han husker at idet vi har landet i varmt og godt klima blir jeg bra i løpet av maksimalt 1 døgn. Det har jeg også glemt, eller kanskje bare sliter med å se for meg mens kroppen vansker seg som verst. Men han har altså helt rett, den godeste Gartneren. Jeg er bedre, nei, jeg føler meg bedre når jeg må holde full gass og ikke kan tillate meg å kjenne på verden. Nå rekker jeg å kjenne på verden, men jeg kan ikke ta meg en dag å hente meg inn, for jeg er alene på kontoret. Jeg kan heller ikke tillate meg å ta en fargerik pille, for på den måten å føle meg bedre for hver eneste ettermiddag må jeg kjøre rundt på visninger. Så der er problemet; jeg har både for lite og for mye å gjøre. Og hva er så løsningen? Det finnes ingen annen løsning enn å vente de 18 dagene som er igjen og så dra sin kos.

Read Full Post »

Det hjelper ikke å si det høyt

Jeg venter på Gartneren, som er på jobb, selv om jeg har dustemandag. Når jeg sendte melding om når jeg kunne vente ham og han ringte og nølende fortalte at det nok drøyde til i 10-11 tiden før han var hjemme, ja da måtte jeg faktisk ta meg sammen for å ikke begynne å grine. Jeg er visst litt nedfor, og litt ensom. Ikke noe rart at mandagen er dustete. Jeg skulle da aldri bli en sånn dame som ble sint hvis han jobbet overtid. Likevel ble jeg altså det, idag. Jeg er ikke det på permanent basis. Tror jeg ikke. Jeg må skaffe meg en ekstrajobb, sånn at jeg ikke har tid til å bli en sånn dame. Jeg kan sikkert kombinere et eller annet med meglerjobben min. Søppeltømming for eksempel, det gjør de jo før jeg våkner. Gatefeiingen også. Eller så kan jeg, hvis jeg slutter å megle usentrale boliger, bli parkeringsvakt og bøtelegge på vei til visning. Eller så kan jeg bare satse på at de neste 19 dagene flyr avgårde sånn at den herskens ferien begynner før jeg mister vettet.

Det var ikke ovenstående jeg egentlig skulle skrive, jeg skulle fortelle at en av bivirkningene av å ikke se tv er at du ikke kjenner igjen kjendiser. Jeg hilste på Nicolay Cleve Broch en hel sommer for jeg var sikker på at han gikk i klassen min, som den vestkantklysa han så ut som. Det gikk et lys opp for meg idet en kollega lurte på hvordan jeg kjente ham. Helvette, jeg kjenner da ikke ham! Men da hadde jeg hilst så mange ganger på ham at han tok initiativ til å hilse når vi møttes på en pub og da bare rødmet jeg og gikk, så han lurte sikkert på hvilken tå han hadde fått tråkket på i det imaginære vennskapet vårt. Og jeg har ikke blitt bedre siden BI, jeg har tvert i mot blitt mye verre, for jeg treffer så sinnsykt mye mennesker i jobben min at jeg bare automatisk går ut fra at de er kunder hvis de virker kjent. Og dermed hilste jeg på Nils Johan Semb når vi var på kino og da rødmet Gartneren. Og nå er det en blogger som har kommentert hos meg og som jeg også leser og som ser så innmari kjent ut. Men navnet høres ikke kjent ut. Så da konkluderer jeg med at hun er kunde, eller kjendis. Og så beklager jeg på det sterkeste hvis hun er en kunde jeg har glemt og på det sterkeste hvis hun er en kjendis jeg ikke har fått med meg. Jeg lover å begynne å se tv før jeg når midtlivskrisen. (Ljugekors.) ((Ja, det tells selv om det ikke er gjemt bak ryggen.))

Når jeg er nedfor ser jeg på facebook og så blir jeg som regel verre. For plutselig får jeg lyst til å gifte meg. Og så føler jeg meg som et dårlig menneske fordi jeg faktisk ikke eier julegardiner. Jeg eier ikke mer julepynt enn jeg får plass til i en vinduskarm. (Men da står altså de to nissene mine og bukkene ganske så tett, må vite.) På facebook driver også de mest aktive av vennene mine og selger ting på kjøpe-selge-gi bort-drit-sidene sine og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke resirkulerer. Men så innser jeg at jeg ikke har stort å resirkulere og så tenker jeg at det er på høy tid at jeg blir en damedame som har vett til å shoppe og sminke seg og jazze seg litt opp. Jeg har fortsatt sminken jeg kjøpte meg (til en uhyrlig pris) i begynnelsen av 2008. Nå er riktignok den begynt å bli verdt pengene, for makan til drøye saker, men det løser ikke problemet med den manglende jazzingen! Og så er jeg aldeles for gammel til å ikke ha en skokk med unger. Og jeg burde i anstendighetens navn se å produsere en pakkekalender til denne huskjæresten min siden jeg ikke har evnet å produsere barn, for det er det minste man kan vente av en halvgammel dame med primadonnanykker. Jeg burde vel strengt tatt også se å få lagt ut en og annen kjærlighetserklæring, men tror ikke jeg gidder. Hvis han ikke er her for å få dem in person kan han drite i det.

Sa jeg før jeg erklærte Gartneren for en av de beste mennene som er produsert til tross for at han ikke er hjemme og holder meg i hånden på akkurat denne dustete dagen.

Read Full Post »

Skitnovember og dustevåtevinter

Ja, Bitre-Birgit har slått seg sammen med Sutre-Siri og jeg er sur som en sneip. Jeg gidder ikke smile til kundene og når jeg kommer hjem er jeg alene, så da er det heller ingen grunn til å være blid. På treningsenteret flekker jeg tenner og på natten drømmer jeg om ferie og skitne komfyrer. Jeg vet faktisk ikke hvorfor akkurat denne høsten har blitt så innmari lang, men med 19 dager igjen til ferie føles det faktisk forferdelig lenge til jeg skal være glad igjen. Det er ingen verdens ting på gledesegkalenderen før om 19 dager og det er ikke kommet snø. Mørkt, trist og veldig vått utenfor og vonde bedritne ledd inne. Visninger hver eneste ettermiddag helt til kvelden, fordi jeg har altfor mye eiendom ute og det er ingen gode leietagere i sikte. Visningene snegler seg av gårde med den ene kandidaten verre enn en den andre og jeg gidder ikke engang å slå av en vits til kollegaene mine, for jeg liker dem ikke. Jeg gjør  daglig en helhjertet innsats for å unngå lunsjen, for det er så trasig å spise med dem. Som regel tar jeg knekkebrødet mitt ved pulten mens jeg unnskylder meg med at jeg har så mye å gjøre. Det er forresten ljug for jeg har ikke mye å gjøre. Likevel er jeg på jobb hver dag kl 8, selv om jeg kunne drøyd til 9. Men når jeg likevel er våken kan jeg liksågodt sitte her som noen andre steder. Skjønner du eller? Jeg tror jeg er i ferd med å råtne i hodet, og jeg kommer ikke på en eneste måte som jeg kan bli glad på. Skitnovember og dustevåtevinter!!!

Read Full Post »

Gartner

Når er du hjemme i dag?

Kanskje ti, eller senere.

Ok, da stikker jeg og henter meg selskap.

Kan du komme innom på veien? Jeg har så lyst til å se deg i våken tilstand.

Ok, jeg tar med meg verdens gladeste hund og kommer innom.

Nå ble jeg glad.

Bare 22 dager til ferie…

Read Full Post »

23 dager til FEEEEERIE

Jeg har nedtellingskalender i vinduet og jeg googler daglig et eller annet Costa Ricansk. I dag leste jeg følgende:

You should also be aware that there are regular sightings of crocodiles along the PacificCoast near the beaches.

Og jeg tenkte; Hurra! Det er krokodiller rundt omkring i det fri og jeg kan se se de og det blir så innmari gøy! Min mor skal selvsagt ikke informeres om dette, for det kan tenkes at hun ikke er like entusiastisk som meg. Jeg har også laget pakkeliste, og er ferdig med julegavene. Nå er det egentlig fint lite som skal gjøres før vi reiser, for på listen står det bare antibac og bøker. Antibac`en skal jeg alltids få dratt med en dag jeg er på butikken og bøker er jo koooos! Jeg gleder meg til å traske innom alle byens bokhandlere og lete etter de perfekte tjukke småskriftede pocketbøkerne; det er det beste med hele reiseforberedelsen!  

Og så gløttet jeg innom Visit Costa Rica på facebook og fant disse to luringene:

De er så søte at jeg nesten dævver! Jeg skal leke med dovendyrene og brølapene (og da skal vi få se om brølapene har fortjent navnet sitt ved å være større i kjeften enn finnmarkingen!) og så skal jeg kose meg og være akkurat like lat som dovendyrene!

Jeg og Gartneren ser hverandre en halvtime før leggetid og en surnesemuss på morgenen. Det har vi gjort i snart 2 måneder. Hadde det ikke vært bare 23 dager til ferie ville jeg gått ut i streik. Det er nesten umulig å være kjærester når man ser hverandre så lite. Men på den lyse siden skal det godt gjøres å bli lei hverandre i løpet av de 3 ukene vi skal være sammen nå, for vi må nesten bruke tiden på oppdatering ut over følgende dialog:

– Hatt en fin dag?

– Ja, malte rør og pakket planter, hva med deg?

– Joda, gale kunder. Skal vi se nyhetene?

– Ok. Natta fine.

– God natt du.

Og så slenger du på en God morgen fine, muss, ha en god dag! og så har du dialogen vi har i løpet av et ordinært døgn. Jeg er så leeeeeei. Jeg vil være sammen med kjæresten min og jeg gidder ikke mer mørkt og vått. November er den kjedeligste måneden i hele året og jeg orker ikke å være på den dumme jobben min mer! Det er helt idiotisk og jeg hærer ikke mer sure, rare og dumme kunder og i går hadde jeg visning på kattetisshuset og det kom ingen, så jeg stod alene i Gokk og luktet tiss og frøs i en halvtime. Jeg har en dustejobb, og jeg er sur og lei og mutt og æssss…

Men så tenker jeg på disse fjolsene og så blir jeg litt glad igjen:

Read Full Post »

Lett for å få panikk?

Jeg er ferdig med alle julegavene!!

Read Full Post »