Vil man, ja da kan man

Vesle Lilleruth fikk på skinne for halvannen uke siden, da hun har et lite snev av hoftedysplasi. For uinnvidde sjeler er dette en plastikkinnretning som tvinger føttene hennes ut i froskestilling, slik at hoftekule og hoftebein skal bli riktig. Denne skal hun ha på i 3 måneder i første omgang og deretter tas det røntgen for å se om den må være på i ytterligere 3 måneder. Vi var hos ortoped og fikk satt den på, før så å møte 2 fysioterapeuter som gjennomgikk hva dette innebar samt hvordan vi løser praktiske ting som vogn, seng og bilsete. (Nytt bilsete og utvide seng, men vogna funker heldigvis!) Fysioene forberedte oss også på at hun ville bli hengende noe bak, både på kryping og gåing, samt at vi burde være forberedt en ukes tid med protester.

Vi hadde en svartens første natt, der hun våknet hver eneste gang hun rørte på seg i søvne og ble bevisst skinnen. Neste dag var heller ikke spesielt gøy, for hun lå ganske så passiv på lekematten. Deretter gikk hver natt og hver dag litt bedre, og nettene er nå like bra som før skinnen kom på. Og stor seier; i dag lærte vår herlige Lilleruth å åle seg fremover. Hun kommer seg frem som en åme, og det er så morsomt å se på! Og så gøy at hun faktisk har funnet en måte å komme seg dit hun vil! Foreløpig vil hun til teppet på kjøkkenet og slikke samt til hundematen. Etterhvert satser jeg på at hun finner andre interesser.

Full fart fremover med skinne

Reklame

Read Full Post »

Livssyn

Vi skal ha navnefest. Ikke fordi det er så innmari viktig for oss med selve seremonien, men fordi vi ville ha en litt høytidelig anledning til å føre min og gartnerens familie sammen. Jeg var klar over at navnefesten ville opprøre min mor, og jeg antok at det også ville berøre min far, men at det til de grader skulle hisse opp min bror kom som en overraskelse. Jeg har hatt en timelang samtale om temaet og jeg syns det er vanskelig, for det høres ut som om vi skal dra dem inn i en skummel sekt, og at deltagelse på navnefesten innebærer livslangt medlemskap i human-etisk forbund. For alle.

Det er jo ikke sånn. Jeg er vel ikke smittet av kristendommen selv om jeg har vært i kirken. Og jeg går da i både kristne dåper, brylluper og begravelser uten å få store sjelelige sår. Det er ingen som kommer til å ha livsynsopprop på navnefesten og man får ikke livssynslus av å delta.

Jeg innser at de ikke kommer. Min bror har i grunnen gjort det klinkende klart. Jeg er lei meg fordi vi ikke får familiene til å møtes, for jeg tror de hadde likt hverandre. Jeg syns det er trist at når Lilleruth en gang ser på bildene og lurer på hvorfor ingen fra min side var der må jeg finne på en grunn, sånn at hun ikke tror det er fordi hun er mindre verdifull enn søskenbarna sine. Og jeg kommer til å føle meg ensom på dagen fordi min familie velger å utebli og det blir så mye tydeligere når hele gartnerens familie er der.

Jeg spekulerer på om det er best å fylle mine plasser med gartnerens onkler og tanter eller om det da bare blir enda tydeligere at det ikke er noen fra min side der.

Kanskje vi bare skulle skippet hele greia? For poenget med navnefesten var absolutt ikke det human-etiske, poenget var familie og samhold, og akkurat nå sitter jeg igjen med en følelse av noe helt annet.

Read Full Post »

Vi legger babyen, take 247

Det tilbakevendende tema her i snipeland er soving. Babyen må sove. Sover babyen nok? Når sov hun sist? Ja, dere skjønner vel tegningen. Ikke bare er det deilig for hennes foreldre når hun sover, men det er også godt for henne. En såkalt vinn-vinn situasjon der altså. Vi har nå hatt problemer med leggingen de siste 2 månedene. Slik at det er uvisst om hun endelig sovner kl 8 eller kl 11. Som regel er det 11 og da sier det seg selv at det blir lite kjærestetid når foreldrene foretrekker å være i seng kl 10.

Barnet må få selvtillit til å sovne selv, sier de, men idiotene sier ikke ett ord om hvordan barnet får denne selvtilliten. I lengre tid nå har vi latt henne sovne på fanget mitt. Ja, jeg vet, en løsning som på ingen måte genererer verken selvtillit eller kjærestetid. Men i mangel på overskudd har det blitt slik, du vet minste motstands vei og alt det der.

I dag, som ved et under, dukket overskuddet opp! Og jeg har tatt fatt på prøveprosjekt 1 for å gi Lilleruth selvtillit til å sovne selv. Prosjektet løper i 10 legginger (for på den 11.er vi i Itaaaaalia; hurra) og går ut på å legge barnet i sengen sin når hun er ferdig å spise, og bysse og kose til hun sovner, samt å ta henne opp når hun blir hysterisk for så å legge henne ned når hun er rolig. Dette tok i dag 3 kvarter. Hun sover nå, foreløpig, og jeg har tro på prosjektet, foreløpig.

Hvis dette lykkes i løpet av 10 dager skal jeg skrive en bok og tjene meg rik på desperate foreldre. Og dersom det ikke virker er jeg selv en av disse og følgelig villig til å betale gode penger på noen andres bok. Har du fasiten? Del den i himmelens navn med meg! Vi prøver å lage et veltilpasset barn! Med livet som innsats! Jeg har sovet 2 hele netter de siste 6 månedene. Jeg er muligens i ferd med å bli gal.

Read Full Post »