Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2013

I følge en av de 7 gravide-appene mine er nå svangerskapet 100% gjennomført. Mon det, tenker jeg, for jeg ser ikke noe baby i friluft. Gartneren har gått ned 2 kilo, for han er så spent at han ikke spiser, og han tar konsekvent hunden med seg på jobb hver dag slik at ikke jeg skal legge ut på langtur med påfølgende vannavgang. (Jeg forstår jo forsåvidt hans engstelse, all den tid man med ikkefestet seteleie må legge seg ned og ringe ambulanse hvis vannet går, men det er jo ikke antydning til fødsel i mils omkrets her…)

Den siste måneden har jeg gått til akupunktur for modning og vending av rampungen. Uten hell. Vel, vendingen er i hvert fall uten hell, for alt jeg vet kan det hende jeg er overmoden der nede nå. Lilleruth har nok kjent nålene i lilletærne og stålsatt seg hver eneste mandag; Nei, jeg vil IKKE snu meg. Ikke snakk om! Så da venter vi i spenning på at denne setefødselen skal starte. Uten å legge planer.

Men jeg sovner ikke, selv om vi er planløse, for det er en jevn og fin strøm av tekstmeldinger og telefoner som etterspør fødsel. Er du der? På sykehuset? Hendt noe? Vi har begynt å sende ut en daglig nyhetsmelding med intervju av Lilleruth, slik at nærstående vet at idet denne uteblir er det noe på gang. I dagens melding kan vi lese at Lilleruth vurderer å bli nyttårsbarn, men siden det ryktes om pinnekjøtt til middag på den store kvelden kan det likegodt hende hun velger å avvente. Hvor mange bleier er det egentlig dette nyttårsbarnet får?

Og Lilleruth har det fint inni der, og jeg har det fint her ute, så da kan man egentlig ikke klage. De små skavankene blir etterhvert en vane, og jeg kan vanskelig forestille meg hvordan det skal bli å ikke ha halsbrann. Og få tilbake følelsen i høyrehånden. Og kunne sove på magen! RampeRuth…? Du har ikke lyst til å ta en titt på verden? Jeg kan friste med både pupp og hjemmesydd hengevugge. Samt en veldig spent pappa, en tjukk katt og en herlig samisk hund. Noe å tenke på i hvert fall!

Edit; Så lenge Lilleruth befinner seg i magen kan jeg drikke julebrus uten at kostholdsnazisten (også kalt Gartneren) blir helt spedalsk, så det er ikke bare feil dette her.

Read Full Post »

Boblen har antatt en ny dimensjon og jeg bruker nå stort sett all ledig tankekapasitet til å identifisere mulige tegn på fødsel. Og ikke engang med all verdens julefantasi kan jeg finne noe konkret å henge frakken på. Det er ikke en knagg i mils omkrets. Så da skal hun vel bare være inni der en stund til da. Gartneren tror jeg er i ferd med å eksplodere, noe han antagelig har rett i, siden Lilleruth insisterer på å borre hodet sitt inn i høyre ribbein med ujevne mellomrom. Hvis hun hadde lagt seg korrekt vei hadde hun nok allerede vært ute, men siden hun borrer hodet inn et sted der det ikke er noe hull blir det vel vanskeligere. Gartnerens teori er at hun peiler mot nord, og at det er derfor hun har hodet oppover. Han har muligens rett.

Det er for øvrig vanskelig å si helt hva som er tegn på fødsel, for jo mer man leser jo flere tegn finner man som kan dukke opp (eller ikke). Slimpropp (ja, jeg beklager virkelig ovenfor dere ikke-gravide, men dette er et etablert ord i gravideland), kynnere, mensenmurringer, sove godt, sove dårlig, matlyst, ikke matlyst, vannavgang eller ikke vannavgang, ja, i det hele og store er det et mysterium. En ting er imidlertid de lærde enige om; ingen går glipp av fødselen! Og dette gjentar de i det kjedsommelige. Jeg har veldig lyst til å minne de på de 15 artiklene jeg har sett i Se og Hør om damer som plutselig føder på do i den tro at de har forstoppelse. Jeg er bare ikke helt trygg på troverdigheten til kilden og holder derfor mot bedre vitende kjeft.

Vi skal forresten ikke føde på do, for jeg har lastet ned en rieteller. Ikke kan jeg forstå hvordan befolkningsveksten løp an før smarttelefonen, for man overlever vel ikke uten rieteller! Eller 7 app`er som beskriver svangerskapet uke for uke. Jeg kan de snart utenat, alle sammen, her jeg dagdriver rundt på måfå og venter på at vannet skal skvalpe utover. Og det er fint lite direkte nyttig informasjon der. Det aller meste er selvfølgeligheter og det som ikke er det har jordmoren uansett fortalt meg. Men ikke desto mindre fortsetter jeg å gå inn på de å lese de små snuttene i ledige øyeblikk. Jeg har mange ledige øyeblikk. Og Lilleruth er kronisk tilstedeværende der hun dytter hodet inn i ribbeina og dernest sender et saftig spark i blæra hvis det ikke kommer umiddelbar respons. Hun og Gartneren har sammen utarbeidet leken strykemegpåøvrehøyredelavmagenslikatLilleruthskyverhodetoppover. Det er relativt ubehagelig, men hva gjør man ikke for at barna skal ha det moro?

Read Full Post »

Den lange halsen

Jeg har (er) et oppkomme av mer eller mindre kjente gravideplager, og størst av alt er kjærligheten halsbrannen! Jeg har forsøkt det aller meste innen både den farmasøytiske grenen og den kloke konens klovnerier, men ingenting hjelper særlig lengre enn en liten halvtime. Omtrent her i klagesangen min vil folk (andre kvinner som har vært, er eller har hørt om noen som er gravide) overbærende si at dette gir seg rundt uke 36 for da synker magen. Neeeeei, kan jeg si, for magen synker ikke når babyen sitter på rumpa og jeg er nå i uke 39 med kronisk halsbrann. Det jeg derimot har funnet ut at hjelper noe er å strekke halsen, slik at nå går jeg rundt som Grace Kelly og ser passelig overlegen ut der jeg skyter hals og har nesa i sky. Da rekker ikke det sure oppstøtet helt opp til kanten som det har etset på i en 3 måneders tid og således slipper jeg den infernalske svien. Til jul ønsker jeg meg Afrika-smykkene som strekker hals. Ja, til denne julen eller kanskje neste hvis det blir vanskelig på så kort varsel, for jeg planlegger tross alt å produsere enda ett menneske hvis dette går bra.

En ny gravideplage som kun har vært tilstedeværende en tre ukers tid er at min høyre arm er nummen. Det begynte fint med at det bare var piss-off fingeren som var nummen, for så å eskalere dag for dag, og i dag er altså hele armen nummen og den har enda ikke våknet til tross for at det er 2 timer siden vi stod opp. Vanligvis ville man jo blitt engstelig hvis armen sluttet å fungere, men som gravid er det slik at enhver plage som du har lest kan dukke opp vil bli møtt med en utpustende åjaaa, enda en ting altså. Det er garantert en gravideplage, og hvis det hadde vært et hjerteinfarkt ville jeg vel vært død etter å ha gått med symptomet i 3 uker.

Resten av kroppen fungerer heller ikke optimalt, for den har bestemt seg for å lagre vann. Mengder av vann. Det er som om vi er i Sahara og den venter på bedre tider. Alt vannet har den bestemt seg for å lagre i hender, føtter og ansikt. Det faktum at jeg allerede har en relativt saftig mage hvor man lett kunne bunkret mer vann overser den elegant og så trøkker den vannet inn slik at deler av meg ser ut som en Michelinmann. Ikke spesielt hyggelig, jeg er litt som den skumle Michelinmannen fra Ghostbusters.

Ja, og sånn for kuriositetens skyld tikker blodtrykket mitt opp tempoet dag for dag. Dette merker jeg ikke annet til enn at det piper i måleren, men jordmoren ser nå på dette som det største problemet. Det er ikke mitt største problem. Ja, så er jeg litt svimmel av og til, men det kan liksågodt være kroppen min som simulerer at vi er beruset, siden den ikke har fått være det på ni måneder.

Jeg er imidlertid ikke spesielt utålmodig, for nå er det faktisk bare ni dager til termin og ni dager kan jeg holde hodet hevet mens jeg drar høyrearmen etter meg og får Gartneren til å tvinge på meg skoene. Ni dager er ingenting mot 9 måneder, og dette er jo bare sjarmøretappen. Den etappen der de aller fleste klapper meg på hodet og ser medfølende på meg. Etappen der Northug har spurtet forbi russerne og forbereder seg på å hente et flagg han kan gå baklengs over mål med. Dette er innspurten og jeg er klar. Lilleruth, er du klar nedi der?

Som en apropos kan jeg legge til at hun nå mangler 40 gram på å være 3 kilo, og når doktor Pompidompilus sa det slo det meg (igjen) at det sitter et lite menneske i magen og spiller på slurva. 3 kilo, vi har produsert et 3-kilos menneske! Tenk det!

Read Full Post »

Milepæler

Mens graviditeten går sakte men sikkert mot målet, pent krydret med et godt utvalg av små og større plager, kan jeg nå konstatere at min svært begrensede kontakt med Nav er en suksess! Det er kanskje nettopp det som gjør at det er en suksess? Det faktum at jeg ikke har hatt noen form for direkte kontakt med institusjonen ut over det faktum at jeg sendte inn den 6-siders blekka hvor jeg ønsket med penger for barnefødsel og tilhørende puppetid. Suksessen er i alle fall et faktum og jeg har nå fått inn den første runden med puppepenger, og da er det vel lite som tyder på at det skal dukke opp problemer senere, all den tid det er selve vedtaket de aller fleste sliter med.

Et vennepar av meg torde hevde at de aller fleste seiler gjennom kontakten med Nav så lenge de har orden i sysakene sine og sørger for å vedlegge korrekt dokumentasjon. Og er det noe man kan si om meg så er det at det er orden i sysakene mine, og dokumentasjon har BI lært meg å sette pris på. Se, 180 000 i skolepenger var da langt fra bortkastet, for nå får jeg det, og enda litt, direkte fra Nav.

Jeg har også klart å få sendt julegavene nordover, og det i god tid før postens frist. Det faktum at de kunne vært sendt for en måned siden overser vi, for det er kanskje et tegn på at det ikke var orden i akkurat de sysakene. Men med pakkene ut av veien, alle Lilleruths ting vasket og klare, og vekstkontroll-time på stell er vi klare for fødsel. Vel, kanskje ikke akkurat i dette øyeblikk, for jeg har ikke gått tur med samen ennå, og jeg har en lunsjavtale klokken 13, men sånn etter det en gang er det greit. Nei, pokker, julekaker i kveld hos venninne og så har jeg ennå ikke hentet einerne. Vel, Ruth, det ser ut til at du må vente enda par dager. Jeg skal si fra når vi er klare. Jeg lover. Og ikke blir det noe overtid på verken deg eller meg så lenge du insisterer på å sitte på rumpa. Så da ses vi snart da.

Tenk at jeg snart kan tituleres som myrmamma. Det er det rareste. At det er et lite menneske som skal bruke alle de tingene vi har rekvirert. Noen ganger føles det som at jeg bare leker hus. Og andre ganger, som nå når hun ga meg et saftig spark i blæra, forstår jeg at det faktisk kommer et bittelite menneske med egen vilje, personlighet og meninger. Oioi, så gøy! Men hva hvis hun ikke liker oss? Eller hva hvis vi ikke liker henne? Jeg er ganske selektiv, og det er langt fra alle mennesker jeg liker. Snarere tvert i mot tørr jeg påstå. Vel, noen forsonende trekk har hun vel arvet fra Gartneren genmasse, og siden han er et virkelig topp menneske bør hun stå til stil hun også. Dessuten er det svært få mennesker Gartneren ikke liker, så da finner nok de tonen sånn ganske kjapt, og så får jeg komme etter i eget tempo.

Read Full Post »

Jeg trenger…

… at noen klapper meg på hodet og forteller meg at denne fødselsgreia kommer til å gå finfint. Ikke akkurat nå, men sånn ca kl 03.30 på natten, for det er nettopp da hodet skrur seg på og forteller meg at det er engstelig. Og så ligger vi der, hodet og jeg, og spinner lange tøysete tanker om denne fødegreia. Jeg sovner en eller annen gang før vekkerklokken til Gartneren ringer, og neste gang jeg slår opp øynene, sånn rundt 8 en gang, er jeg ikke lenger engstelig, men veldig veldig trøtt. Dette gjentar seg hver eneste natt. Det hadde vært praktisk om engstelsen hadde lagt seg til et tidspunkt der noen var våken og kunne fortalt meg at alt kom til å gå bra. Alternativt at jeg ble så trøtt til slutt at jeg ikke våknet av engstelsen. Jeg er jo ikke redd på dagtid, bare på natten, så det er jo bare tull. Må jeg få be om at hodet begynner å samarbeide? Hvis ikke kan det hende jeg må skru det ordentlig av en natt, før jeg blir gal av søvnløshet. Ja, man kan nok bli gal av det. Mulig jeg allerede er gal av det, og at det er det som gir seg utslag i denne våkningen og tankesurret. Hvis noen i min nærhet mistenker sinnsykdom er det fint om dere gir beskjed til Gartneren slik at han får foretatt de nødvendige tiltak i den forbindelse. Jeg er trøtt. Og har fortsatt behov for en hodeklapp. Men ikke akkurat nå. Litt senere, takk. Kanskje Gartneren kan gjøre det når han kommer sjanglende fra julebord i morgen natt. Tidsmessig bør det passe utmerket hvis han holder til siste drink. Jeg får legge en lapp på badet, slik at han husker det. Klapp dame på hodet slik at hun forstår at alt kommer til å gå fint. Ikke hardt! 

Read Full Post »

I baby-boken til Lilleruth skal det være et bilde av familien mens vi venter på at hun kommer. Dette skal etter planen tas på lørdags formiddag, og det er til og med notert på tavla at det er oppmøte i stua kl 12.00. Jeg tror muligens dette har gått både hund og katt hus forbi, så vi får hele gjete dem sammen når det nærmer seg. Dyrene går bedre sammen enn vi hadde turt å håpe på, og på kalde dager sover de sammen på reinskinnet foran peisen. Hvem skulle trodd at hunden som aldri har sett en katt ville gå godt overens med katten som er bitt av hund? Vel, det hjelper antagelig at Chalmmo tror hun er en pussig hund mens Bolla tror han er en stor og stygg katt.

IMG_3675

Chalmmo gjør for øvrig en utmerket jobb i trimmingen av den gravide, og dette igjen lover godt for hans nye jobb innen trimming av post-gravide som han tiltrer på nyåret. Han passer bedre på når vi går tur alene, for når Gartneren er med virker det som at han føler jeg ikke er hans ansvar. Noe som forsåvidt er greit, han er da ikke au pair heller, så vi kan neppe forvente 24 timers service.

IMG_3654

I dag venter utredning på sykehuset og i løpet av en søvnløs natt innså jeg at jeg er mer engstelig for dette seteleiet enn jeg har trodd. Satser imidlertid hele nattesøvnen min på at doktorene klarer å roe meg ned i løpet av dagen. Alternativt får jeg løpe meg en tur med hunden til kvelden, så jeg svimer av, for jeg er så trøøøøøøtt…

Read Full Post »

Rampen rumper videre

Lilleruth syns tydeligvis det er best på rumpa, for der sitter hun fortsatt. På torsdag skal vi utredes for setefødsel, og jeg teller nå 28 dager til forventet ankomst. Det er visst meningen man skal være mer engstelig enn jeg er, men akkurat nå sender jeg en god tanke til min evne til å ikke jage meg hinsides av ting jeg ikke kan gjøre noe med. Vi får la doktorene og jordmødrene måle, vurdere og bestemme, og så går det den veien det skal. Ut skal hun, spørsmålet er bare hvordan. 

Og bare så det er sagt, i tilfelle noen andre seteleiende kvinner får googlet seg inn hit; Google er ikke din venn! Slutt å søk, det dukker opp bilder og historier som du IKKE vil ha fremst i pannen idet vannet går, tro meg! Selv skal jeg isteden sortere julepynt og rydde litt mens jeg venter på at Gartneren kommer hjem for å reise på omvisning på fødestuen med meg. Det blir kjekt! 

Read Full Post »

Older Posts »