Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2011

Nå har jeg brukt ettermiddagen til å skrive 5 begjæringer om utkastelse. Det er drittdelen av jobben min. Jeg syns ikke det er gøy å kaste ut folk. Men det er klart at det blir litt lettere når de ber meg dra til helvette når jeg er snill og ringer for å si at vi ikke kan se å ha mottatt husleie. Møkkafolk!

I kveld klokken 19 skal jeg være på en utflytningsbefaring i Sandefjord. Jeg syns det er skikkelig æsj å måtte kjøre til Sandefjord på kvelden fredag før nyttårsaften bare fordi folk ikke klarer å gi beskjeder tidsnok. Tror du jeg kommer til å være sur når jeg møter dem? Ja, mulig det du. Møkkafolk!

Før i dag har jeg hatt 5 utflytninger, og det var bare 1 av dem der ting ikke var i orden og det var den leiligheten hvor ingen skal inn på mandag, så det gjør ikke noe. Fine folk!

På sånne dager har jeg en drittjobb og jeg vurderer å isteden begynne med fiskeri eller broderi. Hva som enn kan tenkes å innbringe penger på en anstendig måte i grunnen.

Read Full Post »

I år arrangerer jeg og Gartneren nyttårsfeiring for vanskeligstilte. Nei, ikke sånne fattige som du tenker på, men derimot de single. (Røde kors-huset arrangerer for de andre, så jeg har ikke dårlig samvittighet for at jeg har ekskludert dem.)  Nyttårsaften er en ordentlig skitdag når man er singel for det aller meste av selskaper er arrangert som enten partallsdynamikk eller en real fyllekule. Jeg tror ikke alle single vil på grisefylla og jeg vet (husker godt) at partallsforbannelsen er grusom når man selv er oddetallet som lager pussig bordkonstellasjon.

Hos oss, i år, fryder vi oss over oddetallsett sånn rent bortsett fra at jeg bekymrer meg litt for hvems rumpe jeg skal pakke på hagestol. Jeg gleder meg til 3-retters middag, hvorav vi står for de to første mens en gruppe av single er dessertansvarlige og en annen gruppe er sigaransvarlige. I tillegg til dette fargerike flotte felleskap skal det også komme en katt og en hund. (Fortsatt oddetall, folkens!)

Jeg gleder meg faktisk veldig nå, selv om jeg for en uke siden bare hadde lyst til å være sammen med Gartneren alene. Jeg husker vår første nyttårsaften sammen, hvor vi i all nyforelsketheten dro alene på hytta og koste oss på ski. Jeg hadde så dårlig samvittighet at all lykke til tross var det ikke verdt det. Det blir bra i år, garantert, og alle inviterte er så løye 🙂

Read Full Post »

Tjoho

Muttesen har reist sin vei og jeg er i ferd med å begynne på et nytt år. Gledeseg-kalenderen er anskaffet (takk til OBOS) og jeg teller allerede 4 ting i 2012.

Gledesegkalenderen

Det du kan se her er altså en aldri så liten helgetur til Berlin (med jobben, så jeg antar den kun gjør et minde innhugg i lommeboken), Honningsvågrevyen med gode venner, Katzenjammer-konsert (Oh lykke over all lykke på jord!) samt konsert med Bernhoft i Oslobyen med tilhørende hotellfnising! For en luksus! 2012 skal bare komme; jeg er klar som et nymalt påskeegg!

Read Full Post »

Mutterud

Jeg er mutt. Uten grunn, tror jeg. Jeg forsøker å identifisere hva som har gjort meg mutt, men finner det ikke ut. I forigårs var det konsert og da var jeg ikke mutt. I går lå jeg og Gartneren i henholdsvis sengen og på sofaen hele dagen og bare koste oss og da var jeg hvert fall ikke mutt. Og så våknet jeg sånn her…

Gartneren sang på konserten på 1.dagen og han er så innmari flink (skrev hun med antydning til stjerner i øynene). Jeg elsker å se ham opptre og jeg syns han synger så fint. Det syns tydeligvis en del andre også, så det var en fin kveld.

Men fin kveld til tross, jeg er mutt og siden jeg ikke vet hvorfor får jeg heller ikke gjort noe med det. Jeg har ikke lyst til å feire nyttårsaften. Jeg vil ikke lage middag. Og jeg har hvert fall ikke noe lyst til å dra på visning i ettermiddag. Likevel kommer jeg til å gjøre det, alle tre tingene, og hvis jeg bare setter på Katzenjammer på veien til visning kan det godt hende at jeg smiler på visningen også. Og hvis jeg får til å smile på visningen kan det godt hende at jeg får lyst til å lage middag og hvis jeg bare får spist litt kan det vel kanskje hende at jeg igjen får lyst til å feire nyttårsaften. Jada, så neida, så ehm, Katzenjammer der altså!

Read Full Post »

… for jeg har fri i dag og skulle kose meg med husvask, gaveutdeling, lunsj og hvem vet hva annet. Jeg våknet (fortsatt døgnvill etter tidlig soloppgang i Egyptland) klokken 06.00 og fikk ikke sove. Tåa vred seg i protest og rastløsheten rev i meg. Javel, jeg gir opp! Og tasser ned på kjøkkenet for en kopp kaffe med tilhørende nettaviser, for ikke kan man sette på vaskemusikk på et så ukristelig tidspunkt når man har naboer. Jeg drøyer til fem på sju før jeg slenger sammen en spilleliste på Spotify og gir meg salmiakken og kloringen i gang. (Nei, det kan man ikke si, langt mindre skrive, men jeg gidder ikke rette det så da blir det sånn.) 3 timer senere er jeg ferdig, og god fornøyd. Så dusjer jeg og venter og venter og venter… For lunsjavtalen min er ikke før klokken 13.00 og det er margekjedelig å bare vente. Jeg finner ikke engang roen med en bok, så jeg suser gjennom Facebook og lurer på hva alle disse menneskene som maser med juleforberedelser egentlig holder på meg. Hva gjør det om vinduene ikke er nypussa? Det er jo mørkt mesteparten av døgnet uansett! Hvor mange slag kaker skal man egentlig ha? Og hvorfor i all verden er det så mye masing om puss av sølvtøy? Bruk det vanlige serviset og server heller en ekstra runde akevitt, så er det uansett ingen som merker verken det eller noe som helst annet. Det eneste gjestene vil merke er at du er uthvilt, glad og har julestemning. Jeg lover på tro og ære at jeg aldrialdrialdri skal bli en sånn sinnsvak dame som vasker huset midt på natten mens jeg desperat lurer på hva gjestene mine vil syns! Jeg skal isteden bli damen med møkkete vinduer og stort smil. Jeg skal servere kjøpebakst hvis det ikke ble tid til å bake og jeg nekter å være flau for det! Videre skal jeg for alltid være damen som skal bruke lillejulaften til kos på samme måte som jeg brukte dagen før eksamen til kos, og ikke til lesing, for hvem gidder å leke med et utvasket krek av et menneske og hvem lager man egentlig alt dette maset for???

Nei, men du, det var jo ikke det du skulle skrive, du skulle jo skrive at det er margekjedelig å vente. Noe det fortsatt er, men jeg har vitterlig ikke tenkt å gå i gang med vindusvask likevel. Isteden setter jeg meg til og koser med katten til katten går lei og så setter jeg på meg en hatt og er klar for lunsj, nemlig.

Og god jul, til både dem som kaotisk løper gjennom dagen og de som har vett til å kose seg 🙂

Read Full Post »

… uten krumspring…

I går oppdaget vi, på vei til flyplassen, at billettene var søkk borte. Jeg tror de har flyttet sammen med mobiltelefonen min og dermed var sirkuset i gang. Prøv å forklar den jevne egypter (som siden arbeidsmoralen er såpass lavt innstilt betyr at du må forklare det for 5 stykker, siden de utfører samme jobben i felleskap) at du ikke har billett, men har veldig lyst til å dra likevel. Det går, det bare tar veldig lang tid. (Og i den forbindelse la jeg merke til at ca 1/4 av representativ egyptisk befolkning har enten innover eller utover horn i panna. Allergisk reaksjon på teppet? Et ekstra øye? Mangel på rødvinsvitaminet? Noen som vet?)

Vi kommer oss på flyet og det er en av de beste flyturene jeg har hatt, noensinne, med god mat (!), nok benplass og hyggelige sidefolk. Utrolig!

Vi er ikke forsinket, det er ikke kø i tax-free`en og det tegner til å bli en riktig så fin tur. Men hvor lenge var Adam i paradis (sier Oluf)? Ikke så lenge du, for idet vi ankommer Dalen Parkering for å hente bil får vi beskjed om at det er et problem. Fjæra på høyre bak har knekt (knukket, brukket, er død) og vi har et vaskeekte havari foran oss. Og klokken tikker…

Vi kan selvsagt ikke kjøre bilen til Tønsbergberg, all den tid dekket er lørv og baken henger litt sånn halvfull sjanglende der den står, stakkars bilen… Tid er penger og NSB bryr seg ikke om noen av delene, så vi haster tilbake til Gardermoen (godt hjulpet av utmerket service på Dalen Parkering), og ved all lykke! Vi kommer til å rekke siste tog hjem!

I hvert fall tror vi det helt til automaten kun spytter ut 1 billett selv om jeg vitterlig betalte for 2. Gartneren ser at Myrsnipa nå er i ferd med å miste hodet og han tar ansvar, siden han er den eneste med mobiltelefon, og ringer NSB. Jeg så for meg en lang forklarende tirade, hvor toget forlot oss og alt ble bare bæsj, men dette er åpenbart ikke et nytt problem for NSB, for Gartneren rekker ikke å forklare mer enn halvparten før damen sier at hun skal sende ham en tekstmelding som forklarer alt for konduktøren. Igjen; hurra!!! Vi løper, med 2 30-kilos kofferter hengende på slep samt full kvote på vin, heseblesende til toget, bare for å oppdage at det er litt forsinket og at vi derfor kunne gått. Jeg rekker å bli kald, noe som straks bringer oss videre til neste sak på agendaen;

Jeg vil ha kakao! På toget! Og går til automaten! Hvor jeg, for nette 20 kroner, får utdelt en kopp med søle. Så jeg marsjer etter konduktøren (som bekreftet at billettproblemet var vanlig med å ikke engang gidde å lese tekstmeldingen) og holder frem sølevannet på en særdeles demonstrerende måte og før jeg får trukket pusten for å forklare stikker han til meg en mynt og ber meg prøve en annen maskin. Også dette et vanlig problem altså. Men ikke desto mindre gadd han ikke å slenge på en i ustand-lapp og episoden gjentar seg derfor 4 ganger til i løpet av vår togtur.

Vel fremme i Tønsbergbyen tilbringer vi en time mellom 2 og 3 på natten med å kose med katten, spise grandiosa samt diskutere hvorvidt nesten knekt fjær burde vært oppdaget på EU-sjekken som bilen gjennomgikk for 3 uker siden…

I dag skal vi spise norsk mat! Hurra!

Ps: I natt våknet jeg og måtte på do. Jeg kan melde at relativt kronisk løs mage gjennom 2 uker nå er ferdig. Grandiosa hjalp. Så da kan de slenge det på pakken sammen med nøkkelhullsmerkingen. Funker bedre enn Imodium!

Read Full Post »

Kairo; for et sted!!!

Vi kom oss til Kairo og etter å ha tilbragt 2 dager der er jeg så inderlig glad for det. For en by!!! Det bor 22 millioner mennesker der og kjører daglig 3,5 millioner biler på veier dimensjonert for 500 000 biler. I tillegg til bilene, bussene og ikke minst folkene som vandrer rundt midt på motorveiene går det også eselkjerrer, hestekjerrer samt tuktuk`er i et evig kaos. Vi har sett så mye at jeg tror det vil dryppe anekdoter fra turen i mange måneder, men her kommer et lite utdrag av høydepunktene:

  • Folkene, alle folkene, er så hyggelige at det nå er vanskelig å tro på tv-bildene av rasende egyptere på Tahrirplassen (som når vi passerte, på valgdag, var et fredelig torg). Jeg og Gartneren vandret en tur i downtown Kairo i går kveld etter middag og ble møtt utelukkende av Hello, Welcome, How are you, etc. Ikke et øyeblikk følte jeg meg utrygg og det til tross for at vi var i en by med 22 millioner (!) mennesker hvor 40% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.
  • Buss, hunder, biler, esler, taxier, hester, kameler og geiter for ikke å snakke om folkene; De er alle fullstendig fra vettet, og ved all kjøring satt jeg med hjertet i halsen. Jeg, som er oppvokst med en bror med kronisk midlertidig sertifikat, kjente pulsen rase avgårde mens bussen vår kjørte sikksakk på 3-feltsmotorvei hvor de kjørte med 6 filer i bredden.
  • Vi var på Bazar hvor guiden utstyrte oss med vår egen guard (en skikkelig tjukk brande) som hadde pistol i beltet. Jeg følte meg ikke utpreget utrygg der heller, men kanskje litt mer som Whitney Houston, noe som for øvrig gikk over i det guard`en oppfylte en (antatt) livslang drøm og tok på seg rollen som guide isteden og geleidet oss inn i et gravkammer. Vakkert, dog rart, når svære-mannen med gønner la ut om bønnetider, gravkammer og annet.
  • Alle, og jeg mener alle, som man kommer i snakk med (guide, lokalbefolkning på gaten, servitører, hotellbetjening, selgere, beduiner, etc) spør hvorfor det er så få turister der nå. Jeg svarer, som sant er, at revolusjonen deres har skremt mange. De nikker forståelsesfullt, før de spør om vi har det bra i byen deres, noe man selvsagt svarer bekreftende på. De ber videre om at vi forteller at alt er fint når vi kommer hjem, slik at turistene kan komme tilbake. De har tårer i øynene når de forteller om Mubarek, og om hvorfor det var nødvendig med revolusjon, på samme måte som de gløder når de forteller at de har stemt, og at de er på vei til et bedre land. Jeg misunner følelsen av stolthet litt og gleder meg på deres vegne.
  • Dette bringer oss videre til den triste delen av Kairo. Hele byen flyter i søppel og at 40% av befolkningen lever i ytterste fattigdom er meget tydelig. Det ligger et desperat preg over en by som kunne vært så uendelig mye mer. Barna arbeider, de voksne arbeider og de eldre arbeider. Det er ikke noe sosialt nett som fanger opp dem som faller utenfor, det vise seg i skole, i helse, i jobb eller hva som ellers måtte gjøre at de ikke klarer seg selv. Tvers ovenfor hotellet vårt lå ett av de få offentlige sykehusene og der satt folk i kø på gaten for å komme inn. Fra tidlig om morgenen til sent om kvelden. Porten ble bevoktet av bevæpnede vakter og jeg tror terskelen for å slippe inn er høy. Man kan , som turist, imidlertid ikke dvele ved dette, for hvis man kun ser det fæle vil man ikke ønske å dra dit og de tidligere sårt tiltrengte 10% av BNP som turisme stod for vil da aldri komme tilbake.

For et sted, samtykker jeg og Gartneren, for en opplevelse! Er man i Egypt må man dra dit. Pyramidene, det egyptiske museum, parfymesjapper og alt dette er finfint, men det er selve følelsen av Kairo som sitter igjen og det er den som må oppleves!

Read Full Post »

Older Posts »