Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2011

Løvetann står for love

Read Full Post »

Så ble det visst en sånn fredag, med kaos og telefoner og vas gjennom dagen, før man brakavslutter med melankoli og stuss. Og så jeg som bestod blodprøve og alt… Melankolien ble født idet jeg og Gartneren satt sammen og spiste hver vår fredagsmiddag, henholdsvis grandiosa og omlett med søtpaprika og chili, (Hørt noe så deprimerende noen gang? Spise hver sin middag sammen på en fredag? Vi har imidlertid ikke kranglet, men det var uklart når jeg skulle gå fra jobb før det viste seg at vi skulle spise samtidig, ergo ikke nok grandis til meg, så jeg omelettet isteden) og snakket om fremtiden. Hans fremtid og min fremtid og hvordan de to sammen ble til vår fremtid. Og siden Gartneren ikke selv er med og sensurerer her inne kan jeg ikke forklare nærmere, men kan, for sarte sjeler, legge til at fremtidsnakket var arbeidsrelatert og at vi, tross hver sin middag, ikke har noen umiddelbare planer om å skille lag.

Jeg satte på Stones, Shine a light-plata som sådan, og forsøker å finne fredagsformen likevel. Jeg tror jeg skal slenge meg sammen med Gartner og fetter når de går ut og tar en øl, slik at jeg får sunget bort melankolien og er glad på jobb i morgen. Ja, det skal jeg gjøre. før jeg slenger hele dette skitinnlegget i kladdeboksen. Nei, forresten, det gjør jeg ikke, for akkurat nå er det akkurat sånn, så isteden gjemmer jeg det bare bak dag 8.

Read Full Post »

Easypeasyjapaneasy

Jeg har vært hos doktormannen og har for første gang på veldig mange år bestått blodprøven! Jeg er veldig stolt av meg selv og kroppen min, og vi klapper oss selv på skuldra for klok avgjørelse når vi ventet med å gå til doktoren til etter Kreta-land. Leddene er overraskende bra, og jeg tror det er første gangen, hos denne doktoren, at jeg noensinne har ledd sammen med ham. Le sammen med doktoren, uten å være på skikkelig trekantdop, hva gir du meg???

Vi ble også enige om at stortåa, som i løpet av de siste årene, er blitt kjempestortåa med en klump på ytterste ledd har gjort seg fortjent til røntgen og så en tur til ortoped. Ikke gærent, hva?

Med smil rundt munnen og 3 resepter i hånden, hvorav den ene er til ny og potensielt bra leddgiktsmedisin og de 2 andre til hjelpedop når vinteren ankommer, spaserte jeg ut i godværet mens jeg telte uker til Egypttur. «Syk, sier du? Ja, da foreskriver jeg akkurat det samme som du har gjort selv; røykeslutt og jevnlige turer til sydenland! Flink pike.» Og med det konkluderer jeg med at jeg og kroppen er enige med doktormannen!

Read Full Post »

Malemè, Kreta

Først og fremst vil jeg bare klargjøre; hvis du forventer å finne noe vettug fakta om enten Malemè eller Kreta kan du bare google videre med det samme for det driver jeg ikke med her i myra, nemlig.

Jeg og Gartneren har vært på solferie på Kreta; lille-øya utenfor streikeland. Vi merket fint lite til streikeland, men det skulle vel i grunnen godt gjøres å merke noe i Malemè (uttales mot fornuft MalemEEEE) all den tid ferieplassen bestod av 5 hoteller og 8 restauranter samt en trivelig rullesteinsstrand med høye bølger og en pen kvinnelig badevakt. Badevaktens arbeidsoppgaver bestod utelukkende av å bytte flagg på flaggstangen sin noe hun for øvrig var veldig flink til.

Bølger med Gartnerhodet på plass

Idet vi ankom hotellet, med reiseleder på forhåndsbetalt buss (man er da erfarne charterturister, må vite) kan den svorske damen i snasen hvit shorts fortelle at her på Kreta ligger Spinalonga, øya som figurerer i boken Øya. Jeg vil se Spinalonga, erklærer jeg bestemt ovenfor Gartneren! Klart vi kan dra og se Spinalonga, svarer han, og siden han er den fabelaktige mannen han er tar han ansvar på dag 2 og går til resepsjonen og henter et kart over øya. Vi leser i Ving-permen, som ligger strategisk i resepsjonen, at båten til Spinalonga går ut fra viken Agios Nikolaos. Mens jeg leser medbragt Ken Follett-bok leser Gartneren seg gjennom kart og finner Agios Nikolaos. Tjohei, nå blir det tur og siden det ikke ser ut til å være mer enn bittelitt forbi Chania (uttales mot fornuft HHHHania, så de kunne bare kastet den C`en) bestemmer vi oss for å gå.

Veldig sporty

Vi legger i vei, etter å ha stått opp ved hjelp av vekkerklokke (all den tid nabohanen enten var full eller uten klokke, for han galte på ettermiddagen). Etter ca en halvtime oppdager vi at det ikke går stranpromenade hele veien, så isteden forserer vi en relativt lang rullesteinstrand mellom Malemè og Platanias. Uten å miste motet får vi en riktig så fin tur og får til og med sett skilpaddereir, der vi vandret i ingenmannsland.

Skilpaddereir

Dog innser vi i det vi nærmer oss Chania at vi må ta en taxi resten av veien, for det er aldeles for varmt til at Myrsnipa kan marsjere lengre. Etter en svalende pils på en strandpub (der vi i løpet av 10 minutter så 5 negre som solgte diverse drit og 3 asiatiske massører, jeg hadde skutt noen om jeg hadde feriert der!) fant vi da oss en taxi. Hyggelig ung gresk mann med begrensede engelsk-kunnskaper hører på når vi forklarer at vi skal til Spinalonga, hvorpå han bare rister på hodet og foreslår Souda (uttales utrolig nok akkurat som det ser ut) isteden. Vi kikker på kartet og sier at ja, klart vi kan dra til Souda, vi finner vel alltids en båt derfra. Mens vi kjører (utrolig fort og uvørent) på veldig svingete veier snakker han med alle han kjenner i telefonen. Vel fremme i industrihavnen Souda erklærer han; the pirateship has left. Javel, sier jeg, og kikker enda en gang på kartet. Kan du kjøre oss hit da? Du skjønner, vi skal ut til Spinalonga, forklarer jeg enda en gang mens jeg peker på kartet. Han forklarer at jeg ikke kommer til å komme ut på denne øyen, for det går ikke. Joooda, sier jeg med finnmarkingens tro på sjarmerende smil og hyggelige forespørsler. Nei, sier han. Joooda, sier jeg, enda en gang og ber han kjøre oss til Sternes, som jeg ser ligger rett i nærheten av øya mi. Til slutt insisterer jeg mens jeg forklarer at of course we`ll find a boat og legger i vei om hvor populær denne øya må være etter å ha vært i bok og alt sammen. Jeg mener endatil å huske at den lå på en eller annen toppselgerliste og dette lirer jeg selvsagt også ut av meg mens grekeren kjører som en sinnsyking.

Idet vi passerer Sternes peker han ned og forklarer at det er militærbase for amerikanerne og at vi garantert ikke kommer til å å noe båt derfra, så han svipper oss litt lengre ut i bukta. Etter ytterligere et par minutter bråstopper han og kvassrygger, for nå har han fått øye på den tidligere nevnte piratbåten og øyner håp om å bli kvitt oss. (Vi har tilbragt ca en time i taxien på det nåværende tidspunktet og han er nok ganske forsynt av både meg, toppselgerlister og alle spørsmålene mine, som han enten ikke forstår eller ikke kan svare på.) Vi blir slengt av i nærheten av båten og får beskjed om å gå dit, for den skal forbi den jævla øya mi. Han legger til, idet jeg blar opp 45 euro, at vi befinner oss i Marathi, et veldig vakkert sted hvor kreterne pleier å feriere. Han har rett, tenker jeg, idet vi vasser bort til piratbåten, det er en nesten rivieralignende strand, med en hel rekke elegante damer med rottehunder og mange tjukke grekermenn som spiser fetaost på restaurantene.

Marathi

Vel fremme på piratbåten marsjer jeg ombord, som den ekte fiskerdatteren jeg er, og spør om vi kan få være med den tilbake til Souda. Kapteinen ligger henslengt i byssa og lurer antagelig veldig på hvor jeg kom fra, men jeg forklarer altså enda en gang at jeg har lyst til å se Spinalonga, og nå peker jeg endatil ut mot øya, og at jeg forstår det sånn at han skal kunne frakte meg dit. Han ler, mens han selv peker på et kart. «We are here, Spinalonga is here.» I full fart leser jeg Agios Nikolaos i viken han peker på. Den viken som ligger helt på andre siden av øya Kreta. Jeg peker forhåpningsfullt på Agios Nikolaos som ligger rett der vi er nå. Han rister på hodet og peker tilbake på sin plass og sier Spinalonga. Aaaargh, javel da, jeg gir meg, sier jeg og tenker at taxisjåføren må ha trodd jeg var sinnsyk. Piraten (vel, kapteinen på en piratbåt må jo nødvendigvis være pirat) forklarte videre at den øya jeg drev og pekte på er en del av militærbasen og at dersom jeg drar dit blir jeg skutt. Jeg slår fra meg øvrige overtalende forsøk på å se denne øya jeg har brukt 5 timer på å finne og trasker i land for å finne Gartneren som står og ser på fisken til noen fra Canada. (En annen lang historie, som han kan fortelle selv, siden jeg fortsatt har mer på hjertet her.)

Rødt; spasertur. Grønt; taxitur. Lilla; busstur dagen etterpå. Klikk for øvrig på bildet for å få det stort nok til å kunne se strabasene.

Jeg forklarer hele øy-misforståelsen for Gartneren og han går til det skritt å umiddelbart frata meg enhver form for reiseleder-striper. Jeg mener, både da og nå, at han må ta på seg delt skyld, all den tid det var han som gransket kartet og fant Agios Nikolaos, dog bare den ene og ikke den riktige mye større Agois Nikolaos. Imidlertid mener han at jeg, og til dels boken til Hislop, må bære det hele og fulle ansvar og at jeg således ikke kan belage meg på noe som helst slags oppgaver eller ideer innenfor ekspedisjoner det neste året eller så.

Vi tar en liten rådslagning mens vi spiser lunsj og slår fra oss hele pirateringen. Isteden slenger vi oss ned på den vakre stranden i Marathi og koser oss med øl, kortspill og historiene til de 4 marinegastene fra Texas som lå bak oss på stranden. Nydelig sted og en virkelig fin dag.

(Dagen etterpå la vi ut på lokalbuss-ekskursjon til en strand på vestsiden som heter Falasarna (uttales, tro det eller ei; FalassARNAAAA). Ikke vet jeg hvordan jeg fikk overtalt Gartneren til ny ekspedisjon, men nå (etter å ha mistet mastercard`et, kjørt med livet som innsats på lokal buss samt spist utrolig vond lunsj på det eneste serveringstedet i mils omkrets) nekter han ikke bare meg å være reiseleder, men han nekter også å sette seg på lokalbuss når vi skal til Egypt. Fankern… For øvrig var Falassarna vakkert, men jeg tror kanskje man bør ta Falassarna først og så Marathi, for ellers blir man bare skuffet. Og husk å spise før du reiser og ta med matpakke! (Maten på Marathi var finfin, så ikke ta med matpakke dit.))

Bortsett fra disse 2 ekspedisjonene lå vi på stranden, badet litt, lå ved bassenget, badet litt, spiste og drakk samt lo en god del; altså akkurat slik en ekte solferie skal være. Etter 4 dager var vi imidlertid særdeles matlei! Kreta-maten er kjempegod, på alle måter, problemet er bare at de hersens engelskmennerne har vært der og de har på et eller annet vis klart å få alle restaurantene til å servere pommes frites til absolutt alt man bestiller. Jeg nekter å tro at kreterne i henhold til tradisjonen har hatt pommes frites til souvlaki, stifado, mousaka eller for den saks skyld sofrito. Møkka engelskerneder, dere kan ta med dere pommes frites og bli hjemme! En dag klarte jeg å mase meg til stifado med ris og det smakte himmelsk! Gresk mat er godt, nemlig!

Når jeg en gang har reist verden rundt er utvilsomt Kreta et av stedene jeg skal visitere på nytt, men også da kommer jeg til å holde meg unna turistfellene Retymnon, Chania, Platanias og Agios Marinas. Videre regner jeg med at Gartneren da har glemt denne turen og at jeg igjen kan få han med på ekspedisjon. Jeg har nemlig hørt rykter om en appelsindal samt at det finnes et fjell med snø på Kreta. Hohei, hvor det går!

Luksus

Meg og Ian midt i turistfella i HHHHHania

Pusi

Jeg glemte jo kattene!!! Tenke seg til! Over hele Kreta var det nydelige elegante og morsomme katter. Enhver restaurant hadde en huskatt, som de behandlet fint, og på hotellet vårt hadde ovenstående katt (som jeg vet ser litt tilbakestående ut, men man skal ikke skue katten på de rare øynene, for hun virket ellers helt normal) og hennes 3 barn funnet sitt hjem. Jeg trasket dermed rundt og utbrøt; Heeeeia pusi, stort sett hele tiden og etter 3 dager erklærte Gartneren at dette måtte være en hjerneskade. Når vi var i Marathi var jeg på vei til toalettet hvorpå jeg gikk forbi 4 tjukke greske menn som satt ved et bord med 6-7 katter henslengt rundt seg.(Forfatterspiren som bor i bakhodet mitt bestemte seg for at dette var mafia, så da hadde det noe å holde på med resten av ferien.) Idet jeg nærmer meg kattene (og dermed også de tjukke mennene) setter jeg meg ned og sier selvsagt det velkjente; Heeeia pusi, mens jeg pludrer videre på norsk å klør den ene katten godt bak øret. Fra den tjukkeste mannen ved bordet lyder det; hello woman, where are you from…? Jeg svarer beskjemt Norway og går før han rekker å klø meg bak øret.

Skifteboksen (nei, ikke skrifteboksen) på Marathi

Avreisevær

Read Full Post »

Ja, etter å ha saumfart arkivet på denne pc`en og ergret meg litt over at jeg ikke har den eldste pc`en hjemme for å kunne gjennomgå det arkivet falt jeg ned på et bilde som ikke er publisert, fordi jeg syns det er litt flaut. Jeg liker ikke å være klomsa selv om historien viser at jeg åpenbart er det. På bildet nedenfor ser dere en begynnende blåveis som jeg pådro meg da jeg i relativt stor fart knaller inn i overdelen til solariumssenga…

Blid og solbrent med blåveis

Read Full Post »

Dag 6; Grønn

Ja, jeg vet, bare rot med disse dagene, håper ikke du bruker meg som kalender, for da kommer du til å havne på Nav, garantert!

Ja, grønn sa folk! Ikke vet jeg, for det er ikke noe grønt her. Håpet er lysegrønt og i natt håper jeg meg helt til Hellas-landet.

Denne oppgaven syns jeg var så dum at dere får ikke noe bilde, nemlig. Og nå reiser jeg til syden, så da blir det lenge til neste gang.

Read Full Post »

Dag 5; Et gammelt bilde

Når jeg først så instruksjonen og tenkte litt på denne så jeg for meg et bilde fra jeg var helt liten. Men helt liten og helt liten, det er jo begrenset med bilder jeg har fra den tiden, de måtte i tilfelle vært paradert på min mors eventuelle blogg.

For noe over 7 år siden bestemte jeg meg for at jeg ikke ville gå som en landarbeider og ta all slags tunge og dårlig betalte jobber. Jeg erklærte for meg selv at nå skulle jeg sette i gang med en ordentlig utdannelse og faktisk få gjennomført dette. Hvor ordentlig utdannelse jeg egentlig tok skal jeg ikke la andre bedømme her jeg har tatt en bachelor i eiendomsmegling, men jeg trives stort sett som plommen i det berømte egget og jeg tror ikke man kan forvente mer.

Men så skrev jeg meg helt bort; for det gjaldt altså gammelt bilde. I forbindelse med denne utdannelsen bodde jeg to år i Oslo-byen, på det beryktede og berømte Nordnorsk student og elevhjem. Fantastisk sted hvor jeg traff de mest fantastiske mennesker, herunder også Oslo-jentene. Oslo-jentene er for øvrig et meget misvisende navn, da de er fra Nordland fylke, alle som en, men de går nå en gang under fellesnevneren Oslo-jentene. Jeg og Oslo-jentene var ofte på eventyr, og med eventyr mener jeg at det var inntatt en gitt mengde alkohol og så lagde man moro ut av det. (Herrejesus så mye moro!!!)

På nedenstående gamle bilde bestående av meg selv og 2 (av totalt 3) Oslo-jenter har vi vært på bygdefest, og funnet veien til nachspiel, men siden ingen andre har ankommet skal vi ta et koselig bilde av alle tre. Det er vanskeligere enn man skulle trodd og av alle bildene som ble tatt var dette det beste. Jeg blir så glad når jeg ser på det og når jeg kommer hjem fra Sydenland vil jeg reise til Oslo-byen på eventyr.

På en trapp i Gokk

Read Full Post »

Older Posts »