Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Sånn er livet’ Category

Jeg (og vi) trenger søvn. Hodet er nede på kvart kapasitet og jeg lurer noen ganger på om jeg holder på å bli gal. (Det skal sies at jeg antagelig var gal de første 4 månedene med LilleRuth, så sånn sett er jo dette en forbedring.) Som andregangsmamma er jeg kulere. Til tross for at jeg sover enda mindre. Men en del ting går på autopilot. Og jeg følger ikke klokka, sånn som jeg gjorde i første barselsrunde. I dag hadde jeg barnefri og dro på butikken (det er pausetid for hodet, jeg tar meg goood tid og tasser rundt med en kopp kaffe og later som at jeg er 21 år og singel!). Vel inne i den første rundkjøringen titter jeg tilfeldigvis bortom klokka og ser at den er 12. På formiddagen. Og skvetter skikkelig, for jeg så for meg at den var sånn 8 – kanskje halv ni. Mistenker at jeg har hatt et lite drypp. Under frokosten i dag sa Gartneren at han trodde han skulle dra på fyllinga i pausen. Han mente formiddagshvilen til LilleRuth. For sånn har det blitt nemlig!

Men jeg ER kulere og har det hyggeligere nå i runde to. Tidvis så hyggelig at jeg noen ganger tenker at vi kanskje skulle hatt tre barn. Derfor er det viktig at Gartneren så snart som mulig får kastrert seg. Men på grunn av søvnmangel (eller drypp, hvem vet?) bestilte han time på en klinikk på Hønefoss. Og det er ganske langt å kjøre når man er nypreparert i genitaliene. Timen ble avbestilt. Og vi leter nå etter en kuttedoktor som ligger mindre enn en 3 timers kjøretur unna og med kortere enn 6 måneders venteliste.

Og så bedriver jeg meget aktiv Sri Lanka-propaganda. Jeg er ganske sikker på at det kilte litt i tåa til Gartneren her tidligere i kveld, og hvis jeg bare fortsetter å dryppe frem til etter Ingolfs operasjon skal du se at jeg klarer å få oss alle avgårde rundt juletider. Hurra! Uææææ, Ingolf må ha pass! Stakkar, han har fortsatt ikke fått pass! Som de sier på diverse mammaforumer – Mammahjertet mitt blør… (Hvis de forumdamene hadde møtt meg hadde de egenhendig lynsjet meg i ripsbuska til naboen for makan til uansvarlig mor har de vel neppe sett før. Jeg reiser, tar meg en øl i ny og ne og har tenkt å slenge også barn nummer to i barnehagen når han er ett år! Mulig det er et snev av formildende omstendigheter at jeg faktisk ammer det lille spaltebarnet mitt. Skjønt liten og liten, han klarer ikke å holde inne smokk og får derfor pupp hver eneste gang han griner. Tipper vi snart sprenger vekta på helsestasjonen.) Jada, nå skal jeg snart logge av å legge meg, for den parentesen der den var vel ikke helt innafor, hva Arne-Svein?

Når barna har lagt seg i sine respektive senger tilbringer vi voksne kvelden som zombier. Med babycallen på fullt ved siden av oss. «Er det eneren? Nei, toeren. Kan du gå inn og se om han har dyna over hodet? Ja. Nei, han hadde ikke det. Jeg vil gå opp og se på LilleRuth. Jeg blir med.» Hvem skulle trodd det? Ja, hvem skulle egentlig trodd det???

IMG_4064

Begge armer i bruk. Ikke plass til barn nummer tre. Må bestille time til snitting ASAP. Over

Read Full Post »

Livet

Ingolf sover. Nå. I vogga. Jeg skulle ønske han var lagt i sengen sin og sov der. Søvn er søvn, tenker du kanskje, men nei, søvn er ikke søvn. Og jeg ville ha litt voksentid. Riktignok hadde jeg vært alene for Gartneren har sesong, så han var bare som snarest hjemme og la Lille-Ruth før han gasset rett tilbake til blomstene. Alle skal ha blomster for det er varmt-varmt-varmt og 17.mai! Så da sitter jeg her med et sovende barn på loftet og et sovende barn i stua, og lurer på hvorfor jeg plutselig nå skal være så røyksugen. Du kan jo være helt hundre prosent sikker på at jeg hadde kastet opp idet jeg fyrte på sigaretten, så det at hodet driver og prøver å lure meg til å røyke er bare dårlig gjort.

Jeg har fått noe på øyet. Øyebetennelse kanskje? Men så vil jeg ikke til doktoren. Jeg gidder ikke doktoren. Så derfor pumpet jeg ut litt morsmelk og slang det på øyet. Konstaterer at jeg er bedre. Imponerende!

I morgen har jeg bursdag. Den første bursdagen uten at det kommer epost fra min far som ber meg om å forfatte mitt eget bursdagskort, for han har sendt meg penger på konto. Jeg har penger på konto, men skulle så inderlig gjerne hatt en morsom epost. Jeg skal resirkulere noen av de foregående års gratulasjoner, og savne han litt ekstra i morgen. Vi oppkalte minstemennesket etter ham, min far, og hvis han kunne snakket ville han sagt at det var tullskap. Men så ville man sett at det var et lite glimt av stolthet innerst i øyekroken. Jeg savner pappaen min.

Min bror og storfamilien kommer seilende til Tunsbergbyen for å se på minstemann, og antagelig sole seg litt. Disse barselbesøkene som kommer så langveisfra at de blir over både lunsj, middag og kvelds i en ukes tid er bittelitt slitsomme. I hvert fall når man som min mor ikke orker å gjøre det skapte grann. Jeg trøster meg med at min brors samboer har hele 5 barn, og således bør være empatisk innstilt ovenfor den barselerende kvinne. Hun løfter forhåpentligvis litt på et eller annet, slik at dagene går greit når jeg i tillegg til å passe barn, hus og hund skal lage lage mat til en liten haug med mennesker og underholde dem med guiding og andre sirkustriks. (Dette var et endelig punktum. Jeg ser jo det at teksten egentlig burde hatt noe mer, men jeg finner ikke helt ut hva. Arne Svein – min forhenværende norsklærer (som for øvrig er forhenværende i alle henseende, for han er død.) irriterte seg grønn over mine tidsvis kjappe avslutninger. Men jeg kan fortelle ham, og resten av internettet, at når det som skal sies er sagt er det i grunnen ikke vits å mase noe mer om noe!)

Read Full Post »

I Maryan Keyes bok En stjerne i natten leser vi at sjelene flyr gjennom luften og kikker inn i hus før de bestemmer seg hvor de vil bli født. Jeg liker denne tanken og jeg kan se for meg Lilleruth leende over hodene våre der Gartneren vaser rundt med tupeen, og like engasjert som oss i planleggingen av feriene. Jeg tror at midt mellom latteren og opplevelsene bestemte hun seg for at det var akkurat hit hun skulle flytte.

Lillebror har også svevet rundt og lett etter det riktige stedet å bli født. Han så oss, Lilleruth, Gartneren og meg, sammen og reisende. Han så Lilleruth med skinnen og at hun likevel var med på alt (og enda litt). Han så at enhver utfordring ble taklet av familien sammen og at livet ikke er verken skinnen eller hoftene, men tvertimot alt rundt. Og så bestemte han seg at det var akkurat her han som har leppespalte skulle vokse opp.

Kjære elskede lillebror, du har valgt helt riktig. Vi skal aldri gi deg fordeler, eller ulemper, på grunn av dette, derimot skal vi gi deg selvtillit til å møte verden med spalte. Du skal få gjøre og oppleve alt du trenger for å bli et godt menneske, og for å få utnyttet ditt fulle potensiale. Vi gleder oss sånn til å treffe deg, og til å fortsette livene våre sammen med deg.

Ps: Hvor vil du reise på din første tur? Madagaskar? Si Madagaskar, hilsen mamma!

IMG_2945-1 kopi

Read Full Post »

Som jeg nevnte i forrige innlegg har min pappa gått hen og dødd, og dette har vidtrekkende konsekvenser på så veldig mange flater i livet mitt, sånn rent bortsett fra at jeg selvsagt er veldig veldig veldig lei meg.

Når det går veldig bra, eller veldig dårlig, på jobben har jeg ikke lenger noen å ringe og fortelle om det. Det har tatt lang tid å oppdra min far innenfor meglertermer, økonomiske perspektiver innenfor meglingen og dens konsekvenser på min personlige økonomi samt innføring i meglerhumoren. Jeg har slått nummeret til min far annenhver dag i et par uker nå, før jeg kommer på at jeg har avsluttet telefonabonnementet hans. Og da er det faktisk ingen andre å ringe til. Så da sitter jeg der i bilen, i en hel halvtime, og snakker med meg selv. Og det har jo absolutt ingenting for seg, for jeg vet jo hva jeg skal si. Jeg savner pappaen min…

Når folk går hen og dør er det forferdelig mye som må ordnes. Og jeg er jo et barn. Så det er egentlig mine foreldre som skal ordne opp i slike ting. Rent bortsett fra at min far nå er død og min mor ikke lenger er i stand til å tenke konstruktivt. Jeg antar at hun en gang har kunnet det, men nå er det som om hun har oppdaget at hvis hun ikke gjør noen verdens ting blir det likevel gjort ting, så da er det jo enklest å bare gjøre ingenting. Og da faller det veldig mye på meg. Og min bror. Nå viser forsynet seg faktisk som litt foretagende, fordi jeg og min bror har HELT forskjellig kompetanse og det er derfor ganske enkelt å fordele arbeidsoppgaver. Når man kommer på hvilke ting som må gjøres. For det er det ingen som forteller deg. Man må sitte der, forgrått og ensom, og så kommer man på at kanskje man må si opp alle abonnementer sånn at det ikke påløper kostnader på ting man ikke bruker. Og så kommer man på at man egentlig ikke vet hvilke abonnementer det gjelder. For man må finne ut det også. Og snakke med begravelsesbyrået om urnenedleggelse og stein, og avvikle firmaet og selge aksjer. Og aksjene finner man på vps-kontoen, men hvordan får man tilgang til den? Og hva med aksjeselskapets vps-konto med aksjeoversikten der? Og hus. Og bil. Og hytte. Og kai. Og var det ikke noe om en andel i en båt en gang? Og regnskapsføreren, hvor er papirene som han skulle ha? Og er det han eller revisor som skal ha regningene? Hva med regningene fra dem selv? Kan de sende mot hverandre? Og hva gjør man egentlig med klærne til folk? Og hvor gjør man av 240m2 med inventar? Er det noen som trenger 3 skinnsalonger? (Den ene er vond å sitte i, den andre er stygg og den tredje er i grunnen ganske fin, men tar forferdelig stor plass.) Dessuten har vi ca 100m2 med fiskeutstyr; garn, blåser, autoline, etc som vi gjerne skulle blitt kvitt i en fei. Det kan også følge med 5 villkatter på garnene dersom det er ønskelig. Og hvor blir det av dødsattesten? Og hvem kan gå gjennom de 11 hyllemetrene med papirer for å se om det dukker opp et særkullsbarn eller kanskje et testament? Vet du hvem som kan svare på alt dette? Det er korrekt; min far! Men han tok med seg alle svarene og gikk sin vei før jeg var ferdig å snakke med ham. Jeg savner pappaen min…

Jeg tror fortsatt jeg har folk i magen. Og jeg har lyst til å oppkalle mennesket opp etter min far hvis det blir til folk utenfor magen. Men min far syntes det var noe forbanna tull å kalle opp; ungene burde få sine egne navn, ikke prakkes på andres gamle. I lys av dette foretar jeg en omskrivning. Tror jeg. Men det betyr jo uansett ingenting, for han er borte og kan ikke krangle med meg om det. Jeg savner pappaen min…

Read Full Post »

Jeg kan ikke lenger snakke om dagsaktuelle ting. Jeg klarer ikke å henge med i diskusjoner og jeg har absolutt ingenting interessant å fortelle noen. Mitt eneste tema som inneholder mer enn 2 setninger er baby. Min baby, andres baby og alt mulig som kan relateres til nettopp baby. Jeg forsøker å bli litt mer interessant ved å reise litt og gå på tur, men det viser seg at det eneste jeg gjør på tur er å fotografere babyen i nye omgivelser. Når jeg er tilbake fra tur og skal snakke om det er det eneste folk lurer på hvordan babyen er på reise. Jeg syns selv jeg er kjedelig og hvordan må da ikke andre oppfatte meg?

Med jevne mellomrom muntrer jeg meg selv opp med tanken; Du har sagt opp og skal begynne i ny jobb. Og mens jeg tenker tanken smiler jeg. Deretter roper babyen og jeg er tilbake i den jevne rytmen; baby, baby, baby.

Jeg lurer på om Gartneren rekker å bli en pappkjerring i løpet av de 2 månedene han skal permitere? Han kommenterte i går idet han brettet sammen klær: Utrolig godt å se arbeidsklærne dine igjen. Og jeg er helt enig. Mens jeg håper at min nyfundne status som pappkjerring ikke er permanent. I dag vasker jeg vinduer. Baby og pappa er på tur. Og jeg syns det er tipptopp å vaske vinduer. Pappkjerring.

Og vi har vært på babyens første topptur! Der jeg tok 100 bilder. Og Chalmmo jaget bort en elg. Ganske fin tur.

 

Read Full Post »

Husker dere at jeg sa det gikk fint? Vel, i dag har det ikke gått så fint. Det begynte elegant med at Lilleruth ikke ville sove. Ikke tale om. Hele dagen. Men så sovnet hun, hurra! Og sov akkurat lenge nok til at jeg fikk gått ut, og foret kanskje 11 hunder. Og så begynte hun å gråte og jeg måtte inn igjen. Huskyer forstår ikke at de skal få mat litt senere. Når de ser at naboen har fått mat, og så ser at materen går, ja, da går de fra konseptene og uler. Mye! Så etter halvannen time krøp jeg til korset og ringte hyggelig nabokone som kom for å passe det meget våkne og meget blide barnet mitt. Nuh, går det veien, tenkte jeg, og hyret på meg for å fore videre. Det første som møter meg når jeg kommer ut er en haug med løse valper. Stemmer, de er løse ja. Jaja, da har de i hvert fall spist! Og så kommer det en voksen husky. Hvem er du, tenker jeg, før jeg snartenkt løfter henne opp og plasserer henne i lastebilen i påvente av en åpenbaring på hvorvidt hun hører til her eller noe annet sted kanskje. Jeg trasker opp for å lete etter et tomt hus, og på veien opp hopper reinen Mats over skigarden. Og struper nesten seg selv. Før han får panikk av alle de løse valpene som svermer rundt beina på han. Jeg tenker men i svarte sa…. helv… fa…. Og ringer til samen som lovte å hjelpe meg hvis det var noe med reinsdyrene. Kona til samen svarer og er svært lite villig til å hjelpe til. Noe som gjør meg så sint at jeg faktisk får løsnet på båndet til Mats, og flyttet ham rundt til der han skal stå på egen hånd. Stakkars reinen torte vel ikke annet enn å følge med. Sånn, da hadde det gått enda en halvtime uten at de stakkars huskyene hadde fått mat, og støyen kan antagelig høres til Tromsø. Jeg freser gjennom foring, får inn alle valpene i valpegården, forer de stakkars geitene som ikke klarer å lage nok lyd til at de er prioritert i foringskøen, før jeg til slutt forer reinene som ikke lager lyd i det hele tatt. Jeg er gjennomsvett! Når jeg kommer inn treffer jeg på verdens blideste unge og den herlige nabokona. Jeg tror jeg elsker henne! Nabokona, altså. Ja, og ungen min. Herrejesus for en kveld! Jeg er garantert straks tilbake på før-gravid vekt, og hvis det er noen andre post-gravide som trenger å gå av seg noen kilo kan jeg på det sterkeste anbefale Bardu Huskylodge!

Jeg legger til at jeg koser meg. Det er fantastisk her. Men bedre enn dette når ungen sovner og reinene holder seg der de skal være. Og ja, jeg har flyttet den villfarne hunden tilbake på plass. Hun hørte til her og i følge kartet er det Foxy som hadde tatt seg en tur.

Read Full Post »

Jeg er hjemme. I ishavet. På godt og vondt. Jeg får brynet tålmodigheten ved å bo i selsamme hus som mine foreldre. Denne gangen mer enn ellers siden mitt reisefølge legger seg kl 7, og krever at puppen deretter holder seg hjemme. Tidligere har jeg kunnet stikke nesen ut for luft, men nå trykker jeg innendørs helt til det er leggetid også for de store pikene. På den lyse siden ser jeg at min mor koser seg med Lilleruths nærvær og selv blir jeg glad av å se at min far gløtter opp i vogga når babyen ligger der for en liten lur. Min brors holdninger og andre spesialiteter er tyngre å tygge når leddene er på vranga og på vranga er de virkelig her halve Finnmarka er stengt i stormen. Jeg har ikke vært utenfor døra på 2 dager, men i morgen må jeg ha luft så nå er det bare å få gannet vinden ned i kuling! Min bror tok nyheten om at Lilleruth ikke skal for presten (før hun eventuelt går dit på egne bein) dårligere enn min mor. Begge deler er overraskende, min mor burde blitt sintere enn hun ble og min bror er ikke kristen nok til å bli så sint. Jeg forsøkte meg på en jegleggermegikkeidinoppdragelse, dog uten hell. Så der er jeg plutselig glad for innetiden, så slipper jeg ekstraforestillinger på temaet. Krisen ville vært total om de to nå fikk snakket om den forestående navnefest og således fikk blod på tann. Kjære noen. Kan de værsåsnill værsværsåsnill ikke snakke om det før jeg har reist??? Det spiller ingen rolle for utfallet, navnefest er bestemt, men det blir så innmari masete refreng. Jeg ler likevel litt av at min brors meninger om mitt liv gir seg uttrykk i hans barns utsagn. Han har garantert glemt at små gryter har ører, og jeg er stemplet som turist. (Dokker fær jo bare rundt som turista!!) Når verdens skjønneste niese så lurte på hvordan vi har råd til det valgte jeg den særs usympatiske sparkefoten; «Vi røyke ikke, å dermed kan vi bruke den delen av budsjettet på å reise. «Tenker det er et stykk barn som nå kommenterer at noen svir av sommerferien hennes. Hvis ett menneske til kommenterer at babyer ikke bør reise utenlands må jeg gi de en vinge. Det er ikke utenlands som er problemet, det er innenlands! På veien hit var det som å reise med en 60cm lang fyllik, som sovnet og hikket, gråt og lo, samt spiste og drakk uten måte. Hun ble reisesyk av turbulensen på det store flyet og kastet opp over hele meg, og idet vi fikk plantet rumpa ned på det lille presterte hun å servere hele todagersbæsjen i bleia. For de av dere som ikke reiser så mye nordafor folkeskikken føler jeg for å forklare at det ikke lar seg gjøre å skifte bleie på Widerøeflyet som frakter oss den siste lille skvetten til ishavet. Så der satt vi da; jeg helt utspydd og ungen full av bæsj, og så sovnet hun! Og snorket! Det er enda godt hun er så pen. Og snill. Og min. Man kommer langt med blodsbånd. I morgen er det en ny dag, og min mor kommer utvilsomt til å gå ut av sin vei for å lage god mat til oss alle. Dette gjør hun ene og alene fordi hun er glad i oss. Min bror og hele bøtteballetten kommer til å komme innom fordi de ønsker å være sammen med oss. Min far kommer til å være i huset og stikke nesen innom rommet fordi han syns det er koselig å snakke med oss. Det er når de driver meg mest til vanvidd at jeg best husker hvor glad jeg er i dem. Man kommer langt med blodsbånd!

Read Full Post »

Older Posts »