Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2015

Som jeg nevnte i forrige innlegg har min pappa gått hen og dødd, og dette har vidtrekkende konsekvenser på så veldig mange flater i livet mitt, sånn rent bortsett fra at jeg selvsagt er veldig veldig veldig lei meg.

Når det går veldig bra, eller veldig dårlig, på jobben har jeg ikke lenger noen å ringe og fortelle om det. Det har tatt lang tid å oppdra min far innenfor meglertermer, økonomiske perspektiver innenfor meglingen og dens konsekvenser på min personlige økonomi samt innføring i meglerhumoren. Jeg har slått nummeret til min far annenhver dag i et par uker nå, før jeg kommer på at jeg har avsluttet telefonabonnementet hans. Og da er det faktisk ingen andre å ringe til. Så da sitter jeg der i bilen, i en hel halvtime, og snakker med meg selv. Og det har jo absolutt ingenting for seg, for jeg vet jo hva jeg skal si. Jeg savner pappaen min…

Når folk går hen og dør er det forferdelig mye som må ordnes. Og jeg er jo et barn. Så det er egentlig mine foreldre som skal ordne opp i slike ting. Rent bortsett fra at min far nå er død og min mor ikke lenger er i stand til å tenke konstruktivt. Jeg antar at hun en gang har kunnet det, men nå er det som om hun har oppdaget at hvis hun ikke gjør noen verdens ting blir det likevel gjort ting, så da er det jo enklest å bare gjøre ingenting. Og da faller det veldig mye på meg. Og min bror. Nå viser forsynet seg faktisk som litt foretagende, fordi jeg og min bror har HELT forskjellig kompetanse og det er derfor ganske enkelt å fordele arbeidsoppgaver. Når man kommer på hvilke ting som må gjøres. For det er det ingen som forteller deg. Man må sitte der, forgrått og ensom, og så kommer man på at kanskje man må si opp alle abonnementer sånn at det ikke påløper kostnader på ting man ikke bruker. Og så kommer man på at man egentlig ikke vet hvilke abonnementer det gjelder. For man må finne ut det også. Og snakke med begravelsesbyrået om urnenedleggelse og stein, og avvikle firmaet og selge aksjer. Og aksjene finner man på vps-kontoen, men hvordan får man tilgang til den? Og hva med aksjeselskapets vps-konto med aksjeoversikten der? Og hus. Og bil. Og hytte. Og kai. Og var det ikke noe om en andel i en båt en gang? Og regnskapsføreren, hvor er papirene som han skulle ha? Og er det han eller revisor som skal ha regningene? Hva med regningene fra dem selv? Kan de sende mot hverandre? Og hva gjør man egentlig med klærne til folk? Og hvor gjør man av 240m2 med inventar? Er det noen som trenger 3 skinnsalonger? (Den ene er vond å sitte i, den andre er stygg og den tredje er i grunnen ganske fin, men tar forferdelig stor plass.) Dessuten har vi ca 100m2 med fiskeutstyr; garn, blåser, autoline, etc som vi gjerne skulle blitt kvitt i en fei. Det kan også følge med 5 villkatter på garnene dersom det er ønskelig. Og hvor blir det av dødsattesten? Og hvem kan gå gjennom de 11 hyllemetrene med papirer for å se om det dukker opp et særkullsbarn eller kanskje et testament? Vet du hvem som kan svare på alt dette? Det er korrekt; min far! Men han tok med seg alle svarene og gikk sin vei før jeg var ferdig å snakke med ham. Jeg savner pappaen min…

Jeg tror fortsatt jeg har folk i magen. Og jeg har lyst til å oppkalle mennesket opp etter min far hvis det blir til folk utenfor magen. Men min far syntes det var noe forbanna tull å kalle opp; ungene burde få sine egne navn, ikke prakkes på andres gamle. I lys av dette foretar jeg en omskrivning. Tror jeg. Men det betyr jo uansett ingenting, for han er borte og kan ikke krangle med meg om det. Jeg savner pappaen min…

Read Full Post »

… for han er død. Sånn, sagt, for første gang, skriftlig. Det er forferdelig rart. Og ensomt.

Vi har vært i begravelse og Gartneren har hilst på utrolig mange søskenbarn. Både mine egne og pappas. Han ga opp å holde orden på dem. Og det gjør vel ingenting, for jeg er jo stort sett i nærheten og kan sufflere fra høyre flanke.

Jeg og min bror og min mor forsøker å finne frem i min fars affærer. Og nå er det meg mot dem. Uten at dem vet det. For de vet jo ikke at jeg og pappa har vært et hemmelig lag. Nå er det bare meg på mitt lag, og jeg har ikke futt til å spille. Men det er vel heller ikke nødvendig når de andre ikke vet at starten har gått.

Og så har jeg folk i magen. Men det er veldig tidlig. Og så har jeg mistet litt motet. Så det detter vel ut. Samma.

Og så svarte jeg en kollega som sa kondolerer i dag: «Ja, det gikk bare fint!» med den blideste meglerstemmen jeg har. For hvis jeg skal være ærlig begynner jeg å gråte. Han kikket på meg som jeg var gal. Og det er jeg nok. Sånn rent midlertidig. Håper jeg.

Og nå må jeg hente meg litt mat slik at jeg ikke kaster opp på menneskene som skal på kontraktsmøte. Jeg håper de ikke sier kondolerer. Jeg kaster opp av kondolerer. Jeg orker ikke mer kondolerer. Kommodor-kandelaber-kontrollerer. Hva som helst – bare ikke mer kondolerer.

Visste dere at man fortsetter å spise, sove og leve selv om en av foreldrene dine dør? Det er overraskende.

Read Full Post »