Permisjonert

Denne gangen har jeg ikke tatt til meg nytt telefonnummer i permisjonen, for denne gangen har jeg en annen jobb og en annen arbeidsgiver. Dette medfører jo at det fra tid til annen ringer en kunde som ikke har fått med seg at jeg driver og gror folk på heltid nå. Så også i dag. En av mine virkelig hyggelige kunder, som jeg solgte huset for i fjor. Nå skal hun selge en leilighet og hadde et par spørsmål. Og jeg ble så glad for å kunne være til nytte at jeg snakket i samfulle 20 minutter. Stakkars menneske. Jeg tror egentlig ikke hun hadde tid til å snakke så lenge, men jeg syntes det var så gøy å snakke jobb at jeg rett og slett ikke klarte å slutte. Jeg savner jobben min. Og det er så godt å tenke på, for da vet jeg at om ett års tid, når jeg skal tilbake i verden, kommer jeg til å være klar. Og motivert. Og det kommer til å være kunder der! Hurra for smør på brødskiva!!!

Reklame

Read Full Post »

Om det å føle seg nyttig

I dag har jeg vært kjøpsmegler for et vennepar. Det vil si at jeg har vært sammen med dem og holdt de i hånden gjennom en budrunde. Nervepirrende for dem, veldig gøy for meg! Vi har snakket strategi, og jeg har forklart hva megler sier og hvorfor han sier det. Hvorfor vi skal svare det vi svarer, og hva megleren i ettertid formidler til selger. Vi er snart i mål, og de er i ferd med å kjøpe leiligheten til en pris som ligger 350 000 unna det de hadde valgt å legge seg på dersom jeg ikke hadde vært der. Det er veldig gøy å sitte på den andre siden av bordet, og det er utrolig deilig å føle seg nyttig!

Read Full Post »

Ohoi skip

Tårnfrid er hjemme med friskt barn i dag. Hvorfor det lurer man på? Jo fordi barnet var sykt natt til lørdag og dagmammaen er livredd omgangssyke. Så da har jeg en aktiv hjemmekontordag der hamring på rømmebeger er en del av oppgavene. Jeg fikk likevel gjort alt jeg skulle før selve arbeidsdagen egentlig startet, siden dette lille mennesket fortsatt insisterer på at dagen starter før 06.00. Enda godt vi var a-mennesker allerede før hun ble født.

Ellers ser jeg årets første ferie i horisonten og den bringer oss til Sicilia. Viva Italia og Berlusconi og pepperoni og alt det der. Frankofilene kan ha Frankland for seg selv; jeg elsker Italia! Jeg ser frem til dager der vi er sammen alle tre, for den siste tiden har det vært ganske tøff turnus i heimen. Det vil si at det alltid er et voksent menneske sammen med Lilleruth, men at det sjeldent er to voksne mennesker i heimen i våken tilstand. Det går seg vel til etterhvert, og ikke skal man vel klage på at man har det travelt på jobb; det er et luksusproblem!

Og apropos ferie; dette kommer til å bli et premieår i så henseende! Nav ga meg plutselig beskjed om at jeg hadde glemt en uke permisjon, så den bruker jeg nå i første ferie. Og da har jeg enda de sedvanlige 5 ukene pluss den ekstra uken min fabelaktige arbeidsgiver delegerer igjen. Hva gir du meg? 7 uker ferie! Verden for våre føtter, Lilleruth!

Read Full Post »

Når man ikke har hatt det travelt på ett år

Jeg har ikke hatt det travelt på litt over ett år. Nå, når travelen treffer meg, får kroppen litt sjokk. Og så har jeg glemt alle rutinene mine. Og så er jeg jo på internettavvenning, sånn at jeg ikke kan sende meg selv en epost og minne meg på ting etter hvert som de dukker opp. Det lukter katastrofe av det hele.

I sted ringte jeg Gartneren og samtalen forløp slik:

– Heia! Huske du ka de to tingan æ sa at æ måtte huske å gjør i dag va?

– Ehm, nei… Skrev du det ikke ned?

– Neeeeei, æ har jo ikke lov te å ha telefonen atme mæ. Va det ikke nån æ skulle ringe? Å nån som æ ikke skulle ringe i dag, men i neste uka?

Og så videre. Vi fant ut av det til slutt, og jeg fikk ringt de jeg skulle ringe og notert i kalenderen at jeg skulle ringe noen andre i neste uke. Men jeg må lage en plan for notering av ting jeg kommer på. En plan som ikke saboterer internettavvenningen min.

Read Full Post »

Siden sist…

– Siden sist har en uendelig tragedie funnet sted i ishavet og vi har vært i en begravelse for en liten mann. Det kan ikke beskrives hvor grusomt en liten kiste er, og alle ordene forsvant fra hodet. De kommer sakte tilbake, men flere ganger om dagen fylles brystkassen av en uendelig svarte og jeg må ta meg sammen for å ikke gråte. Når jeg føler det sånn, hvordan må det ikke føles for foreldrene…? Jeg kan ikke, og vil ikke, forestille meg det. Ingenting vi sier kan hjelpe, ingenting vi gjør kan lindre, og tiden går uendelig sakte. Hvor skal veien gå herfra for dem? De ulykksalige… Jeg har dårlig samvittighet for Lilleruth. Irrasjonelt, ja, men ikke desto mindre er det sånn det er. Vi har lykkelige øyeblikk og de avsluttes uten unntak av et vemod der jeg husker på at de ikke lenger har det sånn. Våre liv går videre, men deres har styrtet og retningen er uviss.

 

– Siden sist har jeg lest så mange rosa blogger at jeg har mistet snerten, og jeg er ikke lenger morsom. Jeg er nå på internettavvenning, der jeg legger telefonen på kommoden for å ikke stadig kikke på det meningsløse skvalderet som jeg har blitt avhengig av. Det fungerer sånn cirka. Jeg må jo kikke på telefonen av og til, siden bankaffären (min nye og fancy jobb) betaler meg gode penger for det, og så glemmer jeg meg og går inn på www.masseidiotioglittklærmedinteriør.blogg.no.

 

– Siden sist har jeg kommet meg godt i gang med min nye jobb, og jeg trives. Til og med stortrives! Jeg har fått en perfekt sjef, tro det eller ei! Aldri tidligere har man sett en ydmyk og flink sjef i meglerbransjen og jeg har sendt en henvendelse til Riksantikvaren om fredning. Og jeg har sendt inn patentsøknad. Det er virkelig utrolig! Ellers ser det ut til at kundene liker meg. Og noen av de ansatte. Men ikke alle. Skjønt det er vel som forventet. Jeg er ikke en sånn bliliktavalle-type. Jeg kan ikke og jeg gidder ikke. Og det er eller ikke nødvendig for jeg har eget kontor. Som jeg har dekorert med en plakat av alle fine øyeblikk de siste 3 årene samt tresnittet «Galehus». I går lette jeg etter en fin og annerledes visittkort-holder på Etsy. Men jeg fant ingen som passet, så da får det heller vente. Og så kjøpte jeg en blomst (rettelse; plante. Gartner anm.) som viste seg å komme fra min gartners gartneri. Så da sponset jeg blomsterbutikken med et påslag på 40 kroner. Det får være greit.

 

– Siden sist har jeg kjøpt meg bil i julegave. I ren og skjær trass har jeg kjørt min bittelille pysjå et helt år etter at familien egentlig vokste ut av den. Alle sa at det ikke kom til å være plass, og nå føler jeg at jeg har bevist poenget mitt: Der det er hjerterom er det plass selv om bilen er liten og familiens eiendeler mange. Ny bil altså: En volvo, så nå mangler vi bare 0,6 barn for å være en fullkommen klisjè. Jeg har aldri eid en så fancy bil før, og jeg kjørte 3 mil før jeg fikk på varmeapparatet. Foreløpig må jeg beregne et par minutter ekstra når jeg skal noe sted, for jeg trenger litt tid til å forberede cockpit før avgang. Bilen har så mange funksjoner at jeg fortsatt ser daglig i instruksjonsboken. Den beste funksjonen er uten tvil den tidsurstyrte motorvarmeren (den varmer hele bilen, så navnet er misvisende). Jeg stoler imidlertid ikke helt på den, og står derfor i vinduet og følger med på at den begynner, så sånn sett kunne jeg jo gjort som før og gått ut og startet bilen. Jaja, tillit opparbeides over tid og vi har bare vært sammen en uke.

 

– Siden sist har Lilleruth begynt hos dagmammaen, som vi til slutt fant. Det går over all forventning, og vi har (bank i det berømte bordet) ikke opplevd en eneste skriking. Noe som lover godt for min forestilling om at jeg har produsert et selvsikkert og selvstendig barn. Ellers en Lilleruth fortsatt et skinnebarn, og jeg har levert klage på sykehuset. Usikker på hva som kom ut av klagen, annet enn at jeg følte meg mye bedre når alt var tastet ned på skjermen. Og at overlegen ringte meg. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke kalle ham dust (eller den nordnorske ekvivalenten tulling!). Isteden sa jeg: Selv om du er ortoped og slik sett snekker, må du huske at det er mennesker du behandler, og da kan man faktisk ikke snakke sånn. Ortopeden var en 50 års gammel mann. Jeg følte meg litt på gyngende grunn når jeg irettesatte ham som om han var 12. Lilleruth har lært seg å rulle, krype og stå i spagaten. Hun er helten min! Ellers har vi nettopp gjennomlevd tidenes juleforkjølelse. Snørret burde kommet med stormvarsel, og jeg innså at vi til neste jul burde ønske oss lommetørkler for 2 stykk på en hel familie er rett og slett for lite. Det blir æsjent å være sistemann.

 

Det var vel det. Over og ut.

Read Full Post »

Blodtrykket stiger i takt med ufinhetene

Nå hevet jeg akkurat stemmen i telefonen og erklærte ovenfor en godt voksen dame at slike utsagn syns jeg er utidig og hvis hun fortsetter i samme spor vil jeg anse hennes troverdighet som såpass svekket at jeg ikke kom til å ta tak i klagen hennes. Blodtrykket bruste i ørene og jeg ble rett og slett forbanna. Dette er forhistorien:

Det bor en familie i en enebolig. Denne familien har en del besøk og de besøkende må parkere på siden av veien da innkjørselen til denne eiendommen er såpass kort at det bare er plass til 2 biler. Ordinært sett ville ikke dette medført noen problemer i et nabolag, da veikanten er bred og fin. Problemet med disse parkerte bilene er at familien som disse bilene besøker er mørkere i huden enn den forbaskade toskedama som ringte inn for å klage på bilene. Hun lurte på om det var slik at det var startet en moskè, for det var, haha (Siv Jensen-latter. Les: Sneip-latter!) ikke tillatt. Og det var da jeg gikk i luften, riktignok bare inni hodet mitt, men det er ille nok. Ikke under noen omstendigheter ville våre naboer spurt om vi hadde startet frikirke dersom vi hadde hatt besøk. Ikke engang om vi hadde hatt mye besøk. Og jeg forstår ikke hvordan mennesker, i dag i 2013 (for faen!), kan tillate seg å være så dagligdagsrasist?? Er det virkelig ingen i deres nærhet som påpeker at de er idioter? Vel, hvis ingen andre gjør det tar jeg lett på meg rollen. Dere er idioter! Alle som en! Og jeg skjemmes over å tilhøre samme fargepalett som dere.

Og hadde dere sett inni hodet mitt hadde dere forstått at den stillferdige naboen deres ikke er noe å være redd for, men hun finnmarkingen derimot…

Read Full Post »

Man kan da ikke bølle med den gravide

Jeg er fortsatt hormonblid, skjønt kanskje ikke så mye på jobben der sjefen nå ikke lenger legger skjul på at han ikke vil ha meg der 50%, enten 100 eller 0, og derfor forsøker å bølle meg ut i 100. Vi hadde et møte på tirsdag og onsdag ba jeg om et oppfølgingsmøte, slik at jeg fikk slengt et par paragrafer fra arbeidsmiljøloven til ham. Han presterte da å være tydelig overrasket over at jeg ikke leverte full sykemelding, hvorpå jeg repliserte at vi er uenige, det betyr ikke at jeg er mer syk!! Akkurat nå er det som å svømme i lim og jeg ser faktisk ikke helt for meg hvordan jeg skal orke å være der helt til 9.desember. Men samme kan det være for akkurat nå er jeg og avleggern på vei nordover for å treffe herlige tantebarn, le med min vakre storebror og få en ago av min mor. Det skal bli deilig med noen dager uten jobbkvalene og med litt lavere temperatur! Å reise nordover er som en lise for sjelen og bare det å komme på flyet og få rette dialekter rundt seg hjelper på et slitent hode.

Read Full Post »