Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember 2011

Det beste med ferien…

… er å spasere ned på stranden på morgenen for så å returnere i solnedgangen til et fullstendig ryddig og rent rom. De bretter klær, setter ut blomster, skyller kopper og glass samt fyller på med kaffe, slik at terrassetiden blir koselig.  Idag leverte vi klær til vask før vi gikk og de ble nå tilbakelevert så til de grader vasket og ivaretatt at til og med trusene hadde strykekant. Jeg eeeeelsker å bo på hotell!

Read Full Post »

Snorkling i Blue Hole

Det er tid for utflukt og denne gangen gikk turen til Dahab og Blue Hole. Som seg hør og bør på utflukter vanket de opp med buss, guide og en rekke mennesker. Denne gangen (i motsetning til Moses-vandringen) var vi mindre heldige med menneskene. Vi har det unge og til dels uerfarne norske paret, vi har det marge-sure danske ekteparet og vi har ellers en saftig blanding med mer eller mindre sure mennesker som etterhvert driver den stakkars hyggelige guiden til vanvidd.

Dagen starter med innhenting av (saue-)flokken og vi legger deretter ut på turen mot Dahab (som av en kunde av meg ble kaldt for en hippie-go-lucky-landsby). Jeg tror de egyptiske guidene får kick-back (tips) fra beduinene som styrer de små pit-stop`ene vi stopper på, for det legges inn en sedvanlig nå-stopper-vi-og-tar-bilder-før-dere-går-og-henter-dere-litt-te-mot-en-klekkelig-liten-sum-med-baksish-og-andre-penger stopp. (Antagelig den første rendyrkede formen for drikkepenger!) Jeg fant en katt og var glad! Vel ferdig der setter vi fart igjen og stopper ikke før vi kommer til dykkebutikken hvor vi skal hente snorkel, maske og svømmeføtter, som for øvrig er inkludert i utfluktsprisen, noe den jevne utfluktsperson er seg meget bevisst.

Innehaveren er så hyggelig at han sier fra om at det er kaldt i vannet i dag og at det kanskje er en ide å ta med seg en våtdrakt i tillegg. Guiden legger til at dette i tilfelle må betales ekstra for, og med det bryter første mytteri ut i gruppen. Det kakles på norsk og på dansk og stemningen er på vei ut av butikken, for ikke å si ut av Dahab. Jeg og Gartneren trasker bort til innehaveren mens de andre går ut av sitt gode skinn, plukker med oss hver sin våtdrakt og annet utstyr, for så å betale mens vi smilende forsøker å late som at vi ikke hører til de andre. Jeg tror vi lykkes, for jeg får en kjærlighet på pinne av mannen mens han rister på hodet i retning av mytteriet. Etter en ganske så lang stund gir gruppen opp og de tar med seg det de måtte føle de ville betale for. En virkelig sur mann med en sønn på vei freser til både guiden og innehaveren idet han erklærer at de faen ikke skal ha våtdrakt.

Endelig på vei til Blue Hole, hurra, vi skal bare ri på kameler dit først. Også her viser det gode norske sinnelaget seg (sammen med det fettsure danske) og jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor man melder seg på en tur som involverer kamelridning hvis man for det første ikke liker lukten av dyr og for det andre syns kameler er stygge. Jeg har virkelig ikke hørt makan til surmæling og furting og det var bare så vidt jeg klarte å overse idiotene nok til å le og kose meg. Jeg fikk en gigantisk kamel, og når den reiste seg var det rett før jeg tumlet av. Heldigvis hadde jeg vett til å holde meg fast, for når jeg så Gartnerens bittelille kamel lo jeg så høyt at et par av beduinene pekte på meg. Jeg fniser fortsatt litt av tanken på at hodet til kamelen til Gartneren var i rumpehøyden til den foran!

Vi legger i vei og beduinen foran meg kyster på kamelen sin og får den opp i trav, mens de sure menneskene rundt meg klager høylydt. Han spør om alt er vel og jeg svarer at han må få den til å gå fortere (faster, jalla-jalla!) noe han smilende iverksetter. Det danske paret er for 8. gang på turen på vei ut av sitt gode skinn og Gartnerens kamel er så liten at når våre er i trav er hans i full galopp!

Vel fremme i Blue Hole gir guiden beskjed om at det er koselig hvis vi gir beduinen som lånte oss kamelen sin litt baksish og igjen klikker hele sammensuriet. Jeg blir så flau at vi slenger til ham 40 pund, altså 40 kroner, selv om guiden mente at 5 holdt lenge. Tenk at disse idiotene går i akuttstemning av 5 lusne kroner! Jeg er sikker på at dette er de samme idiotene som tar med seg kaffe på termos til flyplassen for å slippe å betale BLODPRIS for den jævla kaffen!

Nuvel, det løser seg til slutt og vi blir geleidet inn i noe de kaller telt, men som er stillaser dekket med tepper og matter, hvor vi serveres deilig egyptisk te. Her iføres man våtdrakt, eller ikke (alt ettersom hvor sinnsyk man ble i dykkeutstyrsbutikken) og vi får beskjed om å beholde skoene på til vi kommer til dykkepunktet. Skoene, informerer guiden om, vil små beduinjenter bære tilbake til punktet hvor vi kommer opp etter snorklingen. Jeg venter på utropet idet han forteller at de forventer litt baksish for jobben og det uteblir selvsagt ikke. På dette punktet er jeg så flau at jeg og Gartneren bare begynner å gå, og vi får dermed ikke med oss hvor mange ufyndsord den danske hurpen klarer å lire ut av seg.

Ikke Garteren...

Vi snorkler og det er noe av det vakreste jeg har vært med på. Det er som å svømme i et akvarium og jeg knipser (med det fancy undervannsengangskameraet jeg kjøpte hos dykkemannen) bilder som en helt! Guiden låner kamerat mitt og knipser bilder av meg under vann. Jeg smiler, presentert med et kamera foran meg som jeg er, og drukner nesten idet både maske og snorkel fylles med vann. Jeg lærer imidlertid ikke og dette gjentar seg en rekke ganger.

Vel i land får vi skoene våre og jeg legger merke til at ikke en eneste av de i gruppen gir baksish. Helvette, tenker jeg, de lever faktisk av dette og noterer meg bak øret at jenten med det turkise beduinskjerfet må få litt mer av meg og Gartneren.

Det serveres lunsj på stillaset og vi koser oss med vann, te, god mat samt en hel rekke kattepuser som åpenbart bor der. Jeg fikk en favoritt og så fikk jeg en til favoritt og så enda en, før jeg så endte opp med en rekke kattepuser som sloss om matrestene mine. Vakre, vakre kattepusene!

Straks klart for en ny runde med snorkling og vi tar en ny retning. En bedre retning. Jeg glemmer de andre og josser rundt på egen hånd i vannet hvor jeg finner en stim med ål som er så nære meg at jeg kunne tatt på dem. Guiden finner meg til slutt og drar i den ene svømmefoten. Vi skal tilbake, for den danske damen klarer ikke mer. Så da svømmer jeg i riktig retning, men så fant jeg en fisk jeg måtte ta bilde av og så en stim og så før jeg vet ordet av det er alle borte. Pokker, jeg har mistet dem! Jeg svømmer som en helt tilbake til bryggen, for så å oppdage at de er bak meg. Langt bak meg. Jaja, jeg marsjer tilbake til stillaset og benytter anledningen til å tisse på enda en av disse fantastiske toalettene. Jeg kommer meg og verken klager eller gremmes. Åpenbart lettere å lære seg å tåle hygienesvikt enn å lære seg å ikke smile under vann.

Alle er, som et mirakel, glade når vi returnerer til bussen (etter et mindre utbrudd idet de forstod at de måtte betale for teen de hadde drukket hos beduinene) og vi legger i vei til Dahab. Neste gang jeg skal til Egypt vil jeg bo i Dahab hele tiden, for makan til koselig og makelig sted! Jeg og Gartneren spør guiden om han ikke kan slenge oss av på en restaurant slik at vi kan ta en øl og kose oss i solen (lite interessert i shopping som vi er). Han spør hva de andre vil og vi deler oss i 2 grupper da den ene gruppen vil på shopping og danskehelvette (med et par nordmenn på slep) ønsker å sette seg med en øl for nå klarer de simpelten ikke mere! Som ønsket så gjort. Ikke før har vi fått ølen før dansker med påheng erklærer at de vil på shopping! Guiden forklarer at de dessverre har mistet shoppingcrewet og at vi må holde oss der vi er. Men nei, ikke under noen omstendigheter du! Så jeg og Gartneren lover på tro og ære å holde oss der til vi blir hentet slik at han kan vandre med suringene på shopping.

Etter en koselig time med restaurantens pusekatt på fanget kommer han for å hente oss, og bryter nesten sammen idet han forteller at herr og fru dansk bare kom 100 meter bort i gata før hun erklærte at hun var kald og ville hjem. NÅ! Han utviste det han hadde igjen av diplomati og fikk til slutt kreftene til å forenes om at de skulle finne bussen. Stakkars, stakkars guide.

Og vi (selv om ikke alle var enige om det, tenkte jeg og Gartneren) sa at det  hadde vært en fantastisk tur!

Read Full Post »

Toaletter

Jeg kan vel sies å være i overkant kritisk til toaletter og den generelle hygienen

på offentlige toaletter. (Hjemme også for den saks skyld hvor det klores over en lav sko og hvor Gartneren siden den spede begynnelse har vært tvunget til sittetissing.) Jeg anser meg selv, herved, som kurert etter å ha sett skrekkens toalett på fjellet og etter å ha besøkt ymse andre beduin-fasiliteter. Man kan si at jeg hadde valget mellom å slutte å drikke eller å akseptere at slik er det bare, for så å innkapsle hender i antibac.

Russere

Det myrer av russere her i Sharm og av en eller annen grunn tror alle at jeg og Gartneren også er russere. Russki, russki, russki… No, no, no, Norwegan, svarer vi og det pleier å bli stille. Med unntak av i går morgest når jeg våknet sammen med tittingene i 5-tiden og satt på balkongen med kaffe og bok. Man kan vel nesten si at julefreden hadde senket seg før det ropes fra en balkong litt nedenfor og litt bortenfor vår. jhfkafghaefshdjbfadfb? Jeg later som ingenting. Det virker ikke. jskdbfakebfdmnbfvsdb. Russki? No, norwegan. Det funker imidlertid ikke, for han legger i vei: Aaaah, norwegan, I am Sergei! Jeg må nesten svare etter tredje gangen han roper ut spørsmålet; And who you??? I am Vivian. Hæ? Vivian (krampehvisker jeg). Ahhh, Vivian, Hellooooo, askhdgashfdbejwfvdjcb. I have to go!!! Don`t wake up everybody, krester jeg ut mellom sammenbitte tenner før jeg evakuerer inn på rommet og slenger meg i sengen med boken mens kaffen står alene igjen og blir kald. Litt senere treffer vi Sergei i resepsjonen (klokken er nå ca 8 på morgenen) og han er fortsatt møkk dritings.

Og så snakker vi alle et engelsk vi har laget selv…

Ja, for det er i grunnen neste punkt på listen. Både jeg og Gartneren snakker høvelig grei engelsk, men etter bare en uke i Egyptland har vi lagt til oss en slags arabisk-russisk aksent hvor vi fjerner alle uviktige ord fra setningen. Tidligere, for eksempel, når jeg skrev om Moses-turen kom housekeeping og ville gjøre rent. Jeg svarte; no, clean later, shoukran. Jeg ville, i forrige uke, svart noe sånt som; Maybe you can come back a little later, I`m busy at the moment. Thank you. Hjelpe seg og hjelpe meg, dette bærer i hvert fall ikke til London, du.

Livet uten mobiltelefon

Telefonen min har forsvunnet. Helt og ordentlig, og den vil ikke dukke opp igjen. Jeg antar en eller annen heldig egypter har fått seg ny mobil og i mellomtiden deles jeg av å savne den og å syns det er deilig uten. Mesteparten av tiden er det deilig, men når jeg skal ta et kjapt bilde av noe jeg syns er morsomt er det litt ugreit. Gartneren har imidlertid tatt på seg rollen som japaner og klarer oppgaven med bravur. Det er altså årsaken til at alle bilder her er adskillig bedre enn jeg vanligvis presenterer.

 

Ps: Jeg har fått 14 myggstikk, som klør som en mådderfåkker, og et kledelig utslett på halsen. Muligens skabb fra de 38 kattene jeg koste med i går. Gartneren er redd jeg er smittsom.

Read Full Post »

På tur til Mosesfjellet

Dette er første gang, noensinne, at jeg har våget meg ut på oppsatt utflukt på chartertur. (Med mindre min mor hadde meg med, men det husker jeg i tilfelle ikke, så jeg tror jeg tilbragte alle dager sammen med min far og bassenget mens min mor reiste charterverden rundt i buss.) Vi skulle gå opp til toppen av Mosesfjellet for å se soloppgangen der, for så å besøke St. Katarinaklosteret når vi var vel nede.

Turen begynte fint idet vi ble hentet av vår eminente guide Mohammed (den 11. vi har møtt så langt på vår ferd gjennom Egyptland). Som på utflukter flest begynner turen med å kjøre land (og strand) rundt og plukke opp andre vandrelystne. Gruppen vår talte 33 ved ankomst til Sinaifjellet (som vi skandinaver velger å kalle Mosesfjellet). Vel ankommet vandrer beduinene rundt deg og fallbyr votter, skjerf, luer, kameler og diverse stein-pynt. Vi kjøpte oss votter og luer, noe som senere viste seg å være en lur investering, for selv om det var varmt (og tungt) å vandre 2000 meter opp, var det Norgekaldt på toppen!

Vi begynner på marsjen og beduinene forsvinner bortsett fra en og annen luring som holder tritt med kamelene sine i håp om at nordmennene skal bli slitne nok til at de leier en kamel. (Det er forresten ikke kameler, men derimot dromedarer, men siden beduinene kaller dem for gamal gjør jeg det også!)

På veien opp stopper vi med jevne mellomrom på ulike kaffe- og tebarer, for å trekke pusten samt legge igjen litt penger til beduinene. Når jeg nå sier kaffebar ser du kanskje for deg noe starbucksaktig, men nei. Det er fint lite og ingenting som minner om en vestlig kaffebar, og det er befriende fritt for croisanter.

Etterhvert som vi nærmer oss toppen blir det brattere og brattere, og kaldere og kaldere. Vi blir forbigått av 3 britiske (ufordragelige) jenter som har kapret hver sin kamel og når vi tar dem igjen på siste kaffe-sjappe før toppen forsøker hun ene (med ganske så uforskammede ordlag) å tvinge beduinen og hans kamel å bære henne også den siste biten. Beduinene er herlig likegyldige mennesker, og det virker som alle hennes fy-ord preller av idet kamelen sporenstraks velter seg forover og legger seg for en velfortjent pust i bakken.

Utenfor siste kaffesjappe har beduinene utviklet et fiffig lite triks ovenfor turistene, der vi sitter i 0 grader og hutrer så snart svetten etter oppoverturen rekker å bli kald. Der blir vi sittende i en 20 minutters tid mens beduinene selger (leier ut) tjukke og svære ullpledd. De fleste bukker under og kjøper i løpet av disse 20 minuttene. Jeg og Gartneren var nok en av de første all den tid vi faktisk kan koste på oss å bruke 40 kroner på å leie tepper som for det første holder oss varme og som for den andre er en del av livsgrunnlaget til beduinene som bor ved bunnen av fjellet og beskytter klosteret.

Vel gjennomført 20 minutter og de fleste tepper leid ut slippes hele gruppen inn på bakrommet til kaffesjappa hvor det faktisk er litt ly og hvor alle kroppene bidrar til at det nesten er varmt. Varmen (og det gode kamelluktende teppet) sørger for at jeg umiddelbart faller i søvn og våkner av at guiden roper at vi skal gå siste etappen, for solen kommer opp om en halvtime. Den siste etappen består av 750 trappetrinn. (Hvis du nå tenker: 750 trappetrinn, det er da ingenting! Ja, da tar du feil, for det var en kraftanstrengelse som bare ble motivert av at man så det gradvis ble lysere og derfor ante belønningen i nær fremtid.) Foran meg og Gartneren (der vi i kjent stil har løsrevet oss fra den sutrete gruppen) vandrer en afrikaner som har så mye luft i magen at vi automatisk legger inn prompen hans som takt. Frrrrrst, brrrrrrrrr, krrroooooksjh… Vel, dere forstår sikkert hva jeg mener. Jeg hadde ledd hadde jeg hatt pust til det, men jeg hadde vel i grunnen mer enn nok med å  holde meg på føttene oppover.

På toppen! Og for et syn!!! Over alt er det takkete ørkenfjell og vakker horisont. Vi ser Saudi-Arabia og vi ser Israel. Vi ser ruinene av kirken som ble anlagt i kjølvannet av Moses og vi ser alle pilgrimene som har kommet dit i anledning St.Katarinas fødselsdag. Idet solen klatrer over horisonten stemmer de russiske pilgrimene i en lovsang som er så vakker at jeg får tårer i øynene. 80 års gamle damer synger sammen med døtrene og de akkompagneres av de dype basstemmene til de russisk ortodokse prestene. Det er så vakkert at dersom jeg hadde visst at det var dette som ville møte oss på toppen kunne jeg tatt turen om igjen. Jeg har ikke ord…

Obligatorisk turistbilde

Starbukks

Veien ned går lettere, mye lettere, og vi gleder oss over at solen varmer dagen. På veien ned ser vi også hvor bratt vi har gått og hvor hardt området egentlig er. Det er nydelig, men på en veldig barsk måte. Vi finner også igjen vår fjertende venn, som har like mye luft i magen nedover som han hadde oppover. Vi setter i takten etter fjerten og kommer oss forbi både ham og hans teppe av magegass som ligger tett i kjølvannet.

På veien opp drakk jeg vann, på veien ned drakk jeg vann og før eller senere er det gjerne slik at vann skal ut igjen. Jeg betaler en beduin, som koser seg i solen ved skuret sitt, 5 egyptiske pund for å låne toalettet og jeg kan bedyre at jeg aldri igjen skal klage på at toalettene på enkelte utesteder i Oslo er tysne. Det var en porselensdo, antagelig hjemmehørende på 70-tallet og siden den gang har det blitt brukt av så mange ikke-vestlige (som er vant til et hull i gulvet) at det kun var formen som fortalte jeg at det faktisk var en vaskeekte do der. Hvis du nå tror at det var røropplegg tar du feil, for dassen var satt i et skur hvor det var gravd et hull under. Vann glimret med sitt fravær, papir glimret med sitt fravær og generell hygiene har antagelig vært fraværende all sin tid. Det kunne imidlertid vært verre. Med all lykke var skuret såpass dårlig sammensnekret at det var hull alle steder og slik sett var det forholdsvis luftig der inne, og dermed på langt nær så illeluktende som det kunne vært. Det gikk faktisk helt fint og jeg takket beduinen pent idet jeg gikk tilbake til stien.

Vi skulle egentlig besøkt klosteret, men siden St.Katarina har fødselsdag får vi isteden historien servert utenfor (verdens eldste kloster, etc…) og tar etter en stund fart mot bussen, hvor man sover seg hele veien til Sharm. De sier at dette er en endagstur, men det er egentlig en 2 dagerstur, for hele onsdagen forsvant i soving ved bassenget og soving i sengen.

Og alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur!

(Kanskje med unntak av damen som halvveis oppe fikk angina og måtte fraktes ned på kamel, for så videre til sykehus. Vi snakket med vår guide Mohammed i går og han kunne fortelle at det gikk fint med damen og at hun nå var tilbake på hotellet sitt etter en liten tur på sykehus.)

Read Full Post »

… erklærte Magnus, den svenske reiselederen. Så nå pakkes det ullgenser og annet medbragt varmt, og vi er straks klar til å hentes for å klatre sammen med Moses. Baksish`en er fortsatt et problem. Vi ville gi tips til den hyggelige handuk-mannen som har spurt om vi har det bra 8 ganger i dag, men når vi kom og skulle levere håndukene stod hans mindre hyggelige kollega (som ikke må forveksles med en av de 799 andre ansatte her på hotellet) og vi ropte isteden hadet, se you tomorrow til den hyggelige. I morgen er dagens gjerning å få lett opp mannen med de dårlige tennene og få formidlet litt velfortjent baksish til ham. Ellers har vi en affære gående med mennene i souvenir-sjappa, da vi etter 4 runder innom fortsatt ikke har fått betalt for sjokoladen, da de ikke har veksel. Gartneren er overbevist om at de prøver å lure oss på en eller annen måte, jeg tror bare de er selskapssyke. Dog kan jeg legge til at hvis de ikke snart tar pengene gidder jeg ikke å mase mer om det. Det får være grenser for hvor mange ganger jeg går inn i en butikk for å betale for en og samme varen. Over og ut fra terrassen!

Read Full Post »

Slutt med den sæminga!!!

Sæming er vaskeekte finnmarksk for å gjøre ting tregt og her i Egyptland sæmer de noe voldsomt! Det plager meg egentlig ikke noen andre steder enn i arbeidsmoralen og den skal jo strengt tatt ha ferie nå, så jeg prøver å la det være.

I går kveld vandret vi en tur i Nabq og jeg forstod da at jeg er en VERY PRETTY LADY og at Gartneren er en VERY LUCKY MAN! Det blir ikke mindre sant av at de roper det til absolutt alle damene de kan se, nemlig.

Taxiene her i Egyptland kjører tydeligvis runde på runde på runde (noe de selvsagt kan gjøre fordi bensinen koster 2 kroner per liter) og når de ser mennesker som går på fortauet tar de en ureglementert bært, setter ned farten og roper taxi, taxi, taxi! Hvis man da er på en spasertur etter middag og har lyst til å spasere spør de isteden om du vil kjøpe hasj. Vi takket greit nei til begge deler.

I morgen skal vi besøke Moses, hans brennende busk (som visstnok er sluknet) samt et kloster som er gresk-ortodoks noe som forsåvidt er greit, for det rakk vi ikke i Hellas. Fordi vi også skal spasere opp 3750 trappetrinn på veien reiser vi nå til et kjøpesenter, der de ikke har lov til å rive deg inn i butikken, for å kjøpe joggesko. Det blir sikkert også fint. Jeg satser på at vi finner en taxi-sjåfør som ikke bruker narkotika jevnlig…

Read Full Post »

WE NEEEEEEED BAKSISH!!!

Baksish er tips, og i går når vi landet inneholdt pungen 2 femtidollar-sedler, 1 tjue-euroseddel samt 800 egyptiske pund fordelt på 4 tohundrepund-sedler. Man kan ikke tipse 200 kroner, selv om koffertmannen slepte 2 tjuefemkilos-kofferter opp trappen mens han smilte tappert. (Jo, man kan sikkert det, men da ville jeg ikke vært min fars datter.) Så, etter en lett middagsbuffet, hvor vi forstod fint lite, men fant en hyggelig og lugn kelner, begynte jakten på baksish. Vi reiser som all inclusive-mennesker og skal dermed ikke betale for ting og tang her på hotellet. Dog klarte vi, etter at Gartneren nektet å kjøpe en kosekamel i souvenir-sjappa, å få betalt for å spille biljard og tataraaataaaa, we haaaaave baksish!

Vi forstår fortsatt ikke helt dette med baksish og vet ikke helt når vi skal tipse, men vi legger igjen et lite spor av dollarsedler der vi vandrer rundt på komplekset. Jeg håper de har vett, og økonomisk sans nok, til å si fra hvis det ikke er helt slik det skal gjøres.

Det er for øvrig hevet over enhver tvil at arbeidskraften er billig her, for det er altfor mange mennesker til å gjøre altfor lite jobb. Jeg lusket meg ned for å lete opp et pedikyr-sted når solen var på sitt sterkeste. Vel nede på spa-location finner jeg først 2 mennesker i resepsjonen. Jeg spør etter pedikyr og blir geleidet inn av menneske nummer 3. Der møter jeg menneske nummer 4 som lurer på om jeg vil ha egyptisk te, noe jeg selvsagt svarer bekreftende på. Teen bringes til meg av menneske 5 og menneske 6 setter i gang med pedikyren. (Som for øvrig lett topper både den på Kypros og den i Tallinn.) Menneske 4 kommer tilbake og setter seg ned for å småsnakke med meg. Etter en stund kommer menneske 7 og vi er nå 4 mennesker inne på spa-rommet, hvorav 1 av dem jobber med å skave av mine heslige føtter og de andre bare underholder meg. De gjør for øvrig en fabelaktig jobb og jeg ler meg gjennom en time med småsnakk om forskjellene mellom Norge og Egypt. Når jeg er ferdig, har betalt (og tipset 4 dollar, som enten var for lite eller for mye, all den tid de satte i gang med en voldsom passiar på arabisk) vandrer jeg ut og setter fart mot bassenget. Vel utenfor rommet blir jeg møtt med hele 6 (nye) menn som vil vise meg massasje, manikyr og hårnapping og jeg vet ikke hva. Jeg føler meg som verdens mest utrivelige menneske idet jeg smiler, takker for meg og forlater området.

Dette kommer antagelig til å bli min største utfordring her. Alle er så snille, hyggelige, imøtekommende og veldig veldig gode at det er vanskelig å si nei til noe som helst. Jeg også forstår at han som kom for å bytte ut badehåndkleet mitt med ett nytt ett ikke gjorde det for å være snill, men fordi han håpte det ville avstedkomme tips. Det samme gjelder alle de andre som nærmest er over seg for å hente ting, hjelpe til eller smilende sier hei. Jeg har, fornuftig nok, overlatt ansvar for både pung og baksish til Gartneren, som åpenbart både innehar litt mer respekt og tiltro. (Mann som han er.)

Som en kuriositet kan jeg legge til at av alle de mange, mange, mange ansatte på resorten har jeg sett 2 kvinner. Jeg spurte Ibrahim, mann nummer 4, om dette og han forklarte at damene ikke jobber. Hvis han finner en dame han liker må han gå til hennes far, presentere seg og vise at han har råd til å bygge hus, kjøpe klær, mat og annet nødvendig og da, kanskje, hvis familien liker ham og alt stemmer kan han kanskje få gifte seg med damen. Når jeg fortalte om Norge, og gifte-tradisjoner samt annet, ble han rett og slett forfær. Jeg ler bittelitt inni meg av tanken på at min far skulle vurdert Gartnerens lønnslipper, kontoutskrifter samt fremtidsambisjoner for å se om han var god nok til å leke med meg.

Som en apropos kan jeg legge til at det er varmt og vakkert her.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »