Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘sykemeldt’

Jeg har ikke eget syrom, men nå som jeg er på nav er i grunnen hele 1.etasje syrom. I hvert fall så lenge resten av familien er på arbeidet sitt. De siste to ukene har jeg produsert lekehus til LilleRuth, og nå skal jeg skryte av resultatet:

Jeg kunne spart meg alt bryet med å lage dør, for LilleRuth tar konsekvent snarveien under, men bortsett fra det var det stor suksess!

Nå, siden jeg fortsatt har for mye tid men for dårlig fysikk til å gjøre noe ordentlig fornuftig, skal jeg i gang med å veve fillerye til gjestebadet. Første punkt på programmet er å klippe opp alle de lilla og turkise hånddukene. Innimellom vevingen leter jeg etter noe skikkelig fint lerretsstoff som jeg kan sy familiehengekøye av. (Type seil til hjørnet av terrassen.) Noen som vet av et sted med litt utvalg på lerret? Kanskje jeg skal koste på meg en tur til Ikea? Da burde jeg jo klare å slå ihjel en dag. Bare 67 dager igjen. Blah.

Read Full Post »

Ambisjonsnivået er latterlig lavt. Gartneren sa ved frokosten i dag at vi nå går inn i de ti absolutt verste ukene. Frustrasjonen over min manglende funksjon er til å ta og føle på. I går gjorde jeg for mye, og for mye bestod av en 45 minutters saktegående spasertur med samen. Resten av dagen var vond og trasig. I dag har jeg isteden vært en tur hos fysioen på morgenen før jeg ikke gjorde noenting en lang stund, etterfulgt av halvannen time formiddagslur. Nå har jeg våknet og føler meg som et nytt menneske. Det er på dette tidspunktet jeg vanligvis finner ut at nå går jeg en tur med hunden, for nå føler jeg meg så bra! Og så er gårsdagen tilbake før vi vet ordet av det. Derfor – tadaaaa – tar jeg isteden og lager verdens lateste middag, risengrynsgrøt, og moller meg med mac`en en time før jeg skal hente monsteret i barnehagen. Og så kanskje, bare kanskje, får vi alle en hyggelig ettermiddag sammen.

Det burde vært kurs i å være på nav, brevkurs som sådan, der man lærte hvordan man fordeler en brøkdel av ordinære oppgaver ut over en hel uke. Og mediterer bort enhver form for entusiasme og engasjement. Eller kanskje de bare kan gipse meg fra livet og ned, sånn at jeg ikke får sabotert noe mer for meg selv.

Som en ps kan jeg nevne at jeg har en helt latterlig crush på Sivert Høyem, som er en utseendemessig blanding av Gartneren og Fittsniken. Personligheten er heldigvis all gartner, men jeg syns likevel det er pinlig. Det kan legges til at jeg også har en sånn kvinnecrush på hans kone, Helena Brodtkorb, fordi hun er så innmari ærlig og tøff. Bra folk!

Read Full Post »

Jeg gløder

Nei, det gjør jeg ikke. Men det er meningen jeg skal gløde. Leser jeg. Istedenfor å være den perfekte gravide damen er jeg den litt fremtunge damen som vagger seg avgårde. Riktignok er det ikke så mange som får sett meg, for rekkevidden er ikke som den var. Jeg tror jeg har absolutt maks-marsj på 2 km. Dette bidrar til at jeg blir enda mer fremtung. Det hjelper selvsagt ikke at jeg nå spiser lovehearts som det stod om livet, for å unngå halsbrannen. Som jeg egentlig ikke unngår, men på en måte begrenser. Og slik skal jeg vandre videre i 83 dager. 83 dager er veldig veldig lenge.

Men vi gleder oss til å hilse på lillebror. (Nå ble plutselig autocorrecten svensk.) Det er verdt å gå slik i 83 dager til. Men så er vi ferdig. Jeg gleder meg skikkelig til gartneren skal besørge at enhver fremtidig befruktning unngås. Det skal feires. Vi skal ha en liten fest for oss selv der vi feirer at vi ikke skal gå gjennom flere svangerskap. Og hvis det er noe som er verdt å feire er det nettopp det! Likevel er jeg bittelitt trist for at vi ikke skal ha flere barn. Når jeg sa det til gartneren, og foreslo at vi skulle la det være i tilfelle vi plutselig fikk lyst på flere svarte han at vi heller kunne dra på jordomseiling. Og da var det greit igjen. (Han kjenner meg ganske godt.)

Denne gangen har jeg akseptert at jeg er på nav, i fred og fordragelighet, og driver ikke å innbilder meg at jeg klarer så mye mer enn jeg faktisk gjør. Dagene forløper i stillhet og jeg legger ikke inn mer enn 2 avtaler per dag, for på den måten å opprettholde formiddagsluren. Blodtrykket er adskillig lavere enn når jeg gikk meg Lilleruth og latet som at jeg var en slik frisk gravidus. Og formen er bedre. Og det er ikke så lenge igjen. Om bare 63 dager er jeg over på permisjonen, og da er man ikke lenger lat, men permisjonert og det er noe annet. Selv om pengene kommer fra samme kassa, og årsaken er den samme.

Read Full Post »