Feeds:
Innlegg
Kommentarer

… sa min far alltid. Hvis man oversetter det til mer sivilisert språk er det ordtaket – alt som kan gå galt vil gå galt. I går var vi på en herlig strandtur i det nydelige vårværet. (Her i søringland sier jeg at vi er på stranda, mens hvis vi hadde vært nordpå (på minst like fin strand) hadde vi vært i fjæra. Pussig.) Lilleruth plukket skjell og sneglehus og Chalmmo vandret rundt i band og lurte på hvorfor han ikke fikk være løs. (Ære være båndtvangen!) På veien hjem sprer en odør seg i bilen. Fort! Og idet vi svinger inn hjemme er alle vinduer åpne og jeg har votten foran nesen. Det lukter bederva sjølik – såkalt gorall. Gartneren går bak til Lilleruth som sitter med 5 sneglehus i hånden og erklærer: «Det lukter». Hun har helt rett, det lukter sinnsvakt! Helt hinsides all fornuft sinnsvakt! Og for en gangs skyld vil ikke Lilleruth verken vaske hendene eller leke med vann. Hun tvangsvaskes etter alle kunstens regler mens hun vræler som under tortur, men den djevelske lukten holder stand. I så stor grad at alt hun senere tar på forpestes og må legges til desinfisering. Et par kjeks senere får jeg overtalt henne til å vaske hendene selv, med ubegrenset såpe, men en halvtime senere lukter det fortsatt. Hva i all verden er det sneglene har gjort??? Hun sovner heldigvis etterhvert og vi kan samle sammen alt tøy som skal kokvaskes. Bare for å oppdage at vaskemaskinen er kaputt. Helt. Kaputt. Og da gir vi opp. Og samler bare sammen alt som er forpestet og lukker det godt inne i poser. Før vi setter oss i solen med en kaffe. Og leter opp ny vaskemaskin. Som kan leveres mandag. Resten av dagen er finfin. Og det kom ikke noen fødsel. Det var i grunnen bare det som manglet.

Vaskedag

Jeg vaskedager. Svært sakte. Og lager spilleliste til fødselen. Og skriver litt. Vaskedagen er nå delt opp i så mange små etapper at det er vanskelig å finne noe å sysselsette hodet med i pausene. (Har jeg nevnt at jeg har så fryktelig lyst på røyk? Og i går hadde jeg besøk av fadderen min som røyker og jeg brakk meg og brakk meg. Jeg har nok egentlig ikke lyst på røyk, bare den gamle følelsen som røyken ga meg.)

Jeg og fadderen min snakket om faren min og det var så godt. Hun kjenner ham annerledes enn meg, og jeg fikk høre små ukjente anekdoter. Det var som om han var her litt mens vi snakket. Jeg savner pappaen min.

Hva gjør jordmoren hvis hun ikke liker musikken til den fødende? Jeg blir sint av jazz. Sangene irriterer meg når de starter og innen de er kommet til veis ende (etter 15 minutter!!!) er jeg rasende. Det er som om blåseren er et barn i trassalderen. Pipi-piiiiip-pipipipiiiiiiii-piiiiiiii. Arg! Foreløpig er det bare norsk musikk på listen min. Det er visst en sånn dag. Og veldig mange nordlenninger. Og andre dialektvrak. Kanskje det er litt sånn? At jeg finner trygghet i den nordlanske dialekten idet jeg skal inn i ukjent farvann?

I går var jeg på ultralyd og doktor Pompidompilus kontrollerte at lillebror ikke påvirkes av blodtrykket. Han er nå ca 3,3 kg og jeg er så spent på når han vil komme og hilse på. Og på hvem han er. Han har Sneland-nesen, den er svært gjenkjennelig selv på ultralyd, men bortsett fra det – Hvem ligner han? Sin søster? Sin far? Meg? Er han utadvendt? Eller stille?  Vil han like familien han kommer til? Og rutinene her? Og hvordan vil hans nærvær lage familien annerledes? Jeg gleder meg sånn til å treffe ham! Og gi ham et navn. Et ordentlig ett.

Kynnere?

Jeg har kynnere. Tror jeg. Det er ikke vondt, men kroppen min later som at det er det, for idet magen strammer seg begynner jeg å kaldsvette. Jeg kjenner at kroppen gir inntrykk av at det er skikkelig vondt, men så er det bare tull for det er jo ikke vondt. Så innbilder jeg meg i et øyeblikk at jeg er en slik superkvinne som ikke kjenner smerte og at fødselen kommer til å bli helt piknik, før jeg innser at det er bare tull det også og at kynnere ikke skal gjøre vondt. Så det så. Nå venter jeg på hvitevarereparatøren. Tørketrommelen er ødelagt, og vi er forspelt over hvor avhengig vi har klart å bli av den på bare et halvt år. Jeg lurer på hvor mye vekt magen min hadde tålt når den kynner seg?

Skitmat

Gjennom store deler av graviditeten har jeg hatt forferdelig lyst på mat fra McDonalds. Grusomt lyst. Men så bor jeg sammen med kostholdsnazisten. Og nå har jeg egentlig så lyst på det at jeg skiter i akkurat det. Nå er det det faktum at jeg har kjøpt joggebukser som holder meg igjen. Ja, det og det at jeg ikke har lyst til at noen skal se meg gå inn der. Jeg vurderer å kjøre en tur til Ikea, bare for at jeg kan stoppe på en McDonalds et annet sted og spise. Men jeg trenger egentlig ikke noe på Ikea. Jeg bare trenger en Big Mac. Eller lignende. Jeg vet jo ikke helt hva noe er, så jeg pleier å bare si Big Mac, i frykt for å få noe som ikke smaker sånn som jeg forventer at McDonalds skal smake. Men det meste smaker kanskje sånn som det skal? Og nå må jeg spise litt før jeg stabler hageavfall i bilen og frakter det til søppelfyllinga. Hodet forsøker å forklare kroppen at den ikke kan få Big Mac, foreløpig uten hell. Skal tro om den slår seg til ro med brødskive med kokt tunge på?

Trusler

Det virker som at hele håndverkeradelen leser bloggen min, og videre at trusler om dårlig karma fungerer finfint på flokken. I dag har jeg hatt to entreprenører inne (nei, ute!), og på onsdag venter jeg de to siste. Han første kjenner vi fra før, og han ga selvfølgelig et meget godt inntrykk. Han andre var litt mer hårete kan du si, men vi skal ikke skue ham på det, for han var såpass nøye at han til og med tok seg bryet med å snakke med den psykiatriske naboen vår. Skjønt jeg vet egentlig ikke om hun er psykiatrisk, jeg bare antar det. VI har ikke engang tatt oss bryet med å involvere den psykiatriske naboen, og jeg ble naturlig nok ganske nyskjerrig på hva de snakket om. Jeg forstår hennes interesse i det hele, for vi skal jo lage en ganske høy mur som går hele langsiden av eiendommen hennes. Jeg har i grunnen satset alle pengene på at hun ikke har vett til å protestere. Og uansett blir det jo finere og tryggere enn det rakleverket som er der i dag. Skjønner dere? Jeg later rett og slett som at hun ikke har noe hun skulle sagt, og satser på at hun ikke har vett til å vite at hun har det. Og med det bør vi få både mur, avløp, eføygjerde og nytt vanninntak for en saftig sum penger. Den andre naboen vår (som for øvrig har kreft og nysgjerrighet som diagnoser, og ikke noe merkbar psykiatri for øvrig) ble så forstyrret av at vi hadde folk på befaring at hun ikke fikk reist i stallen, men bare summet rundt i egen hage og latet som hun ryddet for å få med seg mest mulig av samtalen. Jeg prøvde å være grei med henne når entreprenøren hadde reist, og gikk på terrassen og stablet ved i sakte tempo, slik at hun kunne komme å fritte meg ut, men hun var nok på do og ikke ved vindusposten og misset således den sjansen. Jaja, ny sjanse på onsdag hvis været er bra! (Hun gjør sitt ytterste for å ikke være påtrengende nabo, og ringer derfor ikke på for å snakke, hun bare lager seg ærender ut hvis hun ser vi er der.) Fin dame!

Ps: Den hårete anleggsgartneren ville komme tilbake med rørlegger. Jeg sa at han bare skulle komme, men at jeg antagelig var opptatt med fødsel og sånt om en tre ukers tid, så det var lurt om han kom før det. Og da ble han så brydd at han begynte å fnise. Noe som overrasket meg, for det er i grunnen ikke mulig å unngå å se at jeg er i ferd med å eksplodere.

Blodtrykket stiger jevnt og trutt, men verken tiss eller leverprøver holder følge, så dermed er jeg bare en vanlig gravid dame med stigende blodtrykk. Noe som ikke er så veldig farlig, bare litt visstnok. På fredagens kontroll ga jordmor meg beskjed om at jeg skulle holde sofaen så mye som mulig og unngå enhver form for stress. Før hun kastet et papir i hånden på meg og sa at jeg måtte rase opp på sykehuset for nå hadde jeg bare en halvtime på meg før laben stengte før helgen. Jeg lurer på hva blodtrykket var 7 minutter på 3 når parkeringsautomaten ikke virket?

Jeg holder meg ganske i ro, nå som blodet er vel avlevert og godkjent. Gårsdagen var nesten komatøs, men i dag har jeg vært ute med resten av flokken min og ryddet litt i hagen. Det er i grunnen ikke så mye å rydde, men siden vi nå på 5. uken venter på at en eller flere anleggsgartnere skal ta kontakt med oss sånn at vi får gitt dem 300 000 kroner må vi jo opprettholde en viss utendørsaktivitet. I løpet av disse 5 ukene har det rett nok vært både vinterferie og påskeferie, men til og med mitt lille nav-hode har registrert opptil flere svarte dager også. Jeg tillater meg å ganne litt dårlig karma ut over håndverkeradelens hverdag. Hvis jeg hadde oppført meg slik hadde jeg sultet ihjel, og jeg er sur for at de kan tillate seg det og likevel få smør på brødskiva. Jeg skal ikke tenke mer på det nå, jeg kjenner blodtrykket bruser i ørene for hver bokstav jeg trykker på her.

Jeg er kjempegravid, og kroppen lagrer vann som om det stod om livet. Og det gjør det kanskje, for jeg innbilder meg at den gjør det for å tåle et eventuelt blodtap under fødselen. (Og fødsel blir det, for lillerampen ligger med hodet ned – wooohooo!) Alle steder kan man lese at når man har passert uke 37 kan fødselen starte når som helst. Nå? Hva med nå? Eller nuh? Nei, det der er bare tull. De burde skrive at termindato er termindato, men at det man egentlig burde forholde seg til er deadline, som befinner seg 14 dager etter termin. Så der er det altså – 7.mai. Og det er så forferdelig lenge til! (På den lyse siden er det vel ingen som forventer at jeg skal klemme meg inn i bunaden 10 dager etter pops.) Jeg har lyst på et glass vin. Og på carpaccio. Jeg har så lyst på carpaccio at jeg tror jeg kan dø av det.

 

Som tida flyr

… sier folk til meg. Jeg tillater meg å være særs uenig. Endelig er jeg offisielt i permisjon, og ikke bare sykemeldt på grunn av ymse gravideplager. Nå er det liksom lov å gå å legge seg igjen når Gartneren og Lilleruth har forlatt åstedet. Så det gjør jeg. Bortsett fra i morgen, for da skal jeg på jobb og spise kake til frokost. Det gledes!

Jeg er så inderlig lei av å være gravid. Den siste tiden kulminerer i så mange små plager at jeg er kronisk sutrende og sur. Jeg tar på meg joggebuksa tidligere og tidligere for hver dag som går. Tiden mellom naken i senga og joggebukse-tid på ettermiddagen er nå så kort at jeg snart kan gå direkte til joggebukse. Men da er også nederlaget komplett. På den andre siden vet jeg ikke helt hvem jeg trasser meg inn i vanlige klær for. Det er jo bare meg og bebisen her. Og han er jo inni magen, og foretrekker selv joggebuksene.

Nav har forresten godkjent puppetiden min. Det tok 14 dager, nøyaktig. Gartneren har også fått brev fra dem der de minner ham på at han skal bli far, og at han må foreta seg noe i så henseende. Hvis det på noen slags måte skulle gått ham hus forbi mener jeg.

LilleRuth er lyspunktet i hele gravidekatastrofen, og det til tross for at hun trasser som en liten ekspert. Mamsen tillater seg å bli helt monstermamma av stolthet idet det fantastiske barnet 2 ettermiddager på rad har bæsjet på potta, etter selv å ha informert om at hun skal dit. (Hun må ha assistanse med avkledning, så helt i mål er vi ikke ennå.) Og i går pakket vi opp en løpesykkel, og hoppet bukk over hele trehjulssykkelen. Hun er, som sine foreldres datter, akkurat litt for stutt i beina, men det satser jeg på at skosålen akkurat klarer å kompensere inn. Foreløpig har vi bare testet sykkelen på stuegulvet. Det lukter skrubbsår av ettermiddagen. (Noe som minner meg på at jeg må legge inn en liten lur, slik at jeg faktisk klarer å løpe frem og tilbake i gata.)

Ja, og så har jeg, til Gartnerens store fortvilelse, begynt å lete etter ferie for LilleRuths hofter er godkjente, og med bare 1 barn som skal opereres i 2016 lukter det tur! Gibraltar, Island, Marokko og Sri Lanka ligger i posen, og jeg klarer å lokke frem smilet mens jeg leter etter den riktige ekspedisjonen. HUrra!