Feeds:
Innlegg
Kommentarer

It`s oh so quiet

Trassmonsteret sover, og det samme gjør det fjertende spedbarnet. Jeg nyter en fredelig halvtime der hodet kan hvile bittelitt. Tidligere i dag har jeg strøket og avertert 5 pakker med babytøy, og det føles som om jeg har gjort så mye fornuftig. Det er (for øyeblikket) en bragd å komme seg gjennom en hel syssel på kun 1 dag. Barn 1 og barn 2 krever såpass mye oppmerksomhet og nærhet, for å unngå vræling, at det i grunnen er mer enn en fulltidsstilling å holde lydnivået under kommunelegens anbefalinger. (For både oss og naboen.) Gartneren og LilleRuth har tilbragt natten i telt i hagen, og jeg mistenker at denne ideen ble født utelukkende fordi Gartneren ville sove en hel natt. Det er forsåvidt greit, for Ingolf tilbragte natten på Gartnerens side av sengen og han lukter så innmari godt.

Her er Ingolf

Her er han, det lille spaltebarnet vårt

IMG_3446IMG_3393

Livet

Ingolf sover. Nå. I vogga. Jeg skulle ønske han var lagt i sengen sin og sov der. Søvn er søvn, tenker du kanskje, men nei, søvn er ikke søvn. Og jeg ville ha litt voksentid. Riktignok hadde jeg vært alene for Gartneren har sesong, så han var bare som snarest hjemme og la Lille-Ruth før han gasset rett tilbake til blomstene. Alle skal ha blomster for det er varmt-varmt-varmt og 17.mai! Så da sitter jeg her med et sovende barn på loftet og et sovende barn i stua, og lurer på hvorfor jeg plutselig nå skal være så røyksugen. Du kan jo være helt hundre prosent sikker på at jeg hadde kastet opp idet jeg fyrte på sigaretten, så det at hodet driver og prøver å lure meg til å røyke er bare dårlig gjort.

Jeg har fått noe på øyet. Øyebetennelse kanskje? Men så vil jeg ikke til doktoren. Jeg gidder ikke doktoren. Så derfor pumpet jeg ut litt morsmelk og slang det på øyet. Konstaterer at jeg er bedre. Imponerende!

I morgen har jeg bursdag. Den første bursdagen uten at det kommer epost fra min far som ber meg om å forfatte mitt eget bursdagskort, for han har sendt meg penger på konto. Jeg har penger på konto, men skulle så inderlig gjerne hatt en morsom epost. Jeg skal resirkulere noen av de foregående års gratulasjoner, og savne han litt ekstra i morgen. Vi oppkalte minstemennesket etter ham, min far, og hvis han kunne snakket ville han sagt at det var tullskap. Men så ville man sett at det var et lite glimt av stolthet innerst i øyekroken. Jeg savner pappaen min.

Min bror og storfamilien kommer seilende til Tunsbergbyen for å se på minstemann, og antagelig sole seg litt. Disse barselbesøkene som kommer så langveisfra at de blir over både lunsj, middag og kvelds i en ukes tid er bittelitt slitsomme. I hvert fall når man som min mor ikke orker å gjøre det skapte grann. Jeg trøster meg med at min brors samboer har hele 5 barn, og således bør være empatisk innstilt ovenfor den barselerende kvinne. Hun løfter forhåpentligvis litt på et eller annet, slik at dagene går greit når jeg i tillegg til å passe barn, hus og hund skal lage lage mat til en liten haug med mennesker og underholde dem med guiding og andre sirkustriks. (Dette var et endelig punktum. Jeg ser jo det at teksten egentlig burde hatt noe mer, men jeg finner ikke helt ut hva. Arne Svein – min forhenværende norsklærer (som for øvrig er forhenværende i alle henseende, for han er død.) irriterte seg grønn over mine tidsvis kjappe avslutninger. Men jeg kan fortelle ham, og resten av internettet, at når det som skal sies er sagt er det i grunnen ikke vits å mase noe mer om noe!)

Jeg har født, naturlig som sådan, og kan informere hele internettet at denne voldsomme oppstandelsen rundt naturlig fødsel er fullstendig oppskrytt. Ja, det er vakkert, men ikke før babyen faktisk ligger på brystkassa og er nydelig, og da har man jobbet seg gjennom 30 timer med rier der alle følelsene som finnes i kroppen sentrifugeres i et forrykende tempo mens hele kroppen vrenger seg av smerte. Men de har rett når de sier at følelsen og opplevelsen forsvinner litt for litt, og jeg kan også se for meg at jeg om et års tid sier at naturlig fødsel ikke er noe problem. Og hvis jeg gjør det – IKKE TRO PÅ MEG!!! Det er jug, og naturlig fødsel er forferdelig! Forferdelig!!!

Men så fikk vi jo dette fantastiske lille mennesket ut av det – og han er virkelig et lite vidunder. Vårt lille vindunder. En fantastisk liten mann, med sin egen personlighet og sitt eget vesen. Han er så nydelig at det er uforståelig at vi har laget ham, grodd ham i magen og født ham. Og han har en liten leppespalte. Som nå er en så viktig del av hans ansikt at det er rart å tenke på at den skal opereres bort.

Og så disse anleggsgartnerne da. Herrejesus, sa hedningen! Vi har fått tilbud av to stykker. To av fem. Den ene av disse to ringte meg en rekke ganger under fødselen. (Ja, man rekker å ringe ganske mange ganger på 30 timer.) Til slutt måtte jeg sende ham en melding om at jeg var i fødsel og at jeg ville ringe ham når kontortiden min ble tatt opp igjen. (Det var greit.) Dette er for øvrig ham som ga oss tilbud på knappe 300 000,-. Han andre ga oss tilbud på 120 000,-. For samme jobben. Hvem er gal? Jeg? Det kan legges til at han på 300` ikke hadde tatt med kostnaden for 24 meter eføy, men det hadde han andre. Forstå det den som kan.

Men det blir nok hage og eføygjerde og kloakk og alt. Etterhvert. Jeg skal bare lukte på hodet til Ingolf først. Masse. Lille vakre mennesket.

Ps: Jeg skulle gjerne lagt inn bilde av den lille nydelige verdensborgeren, men telefonen min ligger på soverommet og lader, mens bebisen ligger i hengevogga og lader, og jeg sitter i sofaen og trykker stille stille stille på pc`en for at mennesket (og telefonen) skal få et par etterlengtede timer søvn etter en natt som bar preg av at puppen spiste risengrynsgrøt til middag. Dumt – dumt – dumt, jeg er blitt så andregangsmamma at jeg ikke engang har gløttet på listen over godkjent amme-mat. Men den skal jeg love dere at vi googlet i natt gitt!

Permisjonert

Denne gangen har jeg ikke tatt til meg nytt telefonnummer i permisjonen, for denne gangen har jeg en annen jobb og en annen arbeidsgiver. Dette medfører jo at det fra tid til annen ringer en kunde som ikke har fått med seg at jeg driver og gror folk på heltid nå. Så også i dag. En av mine virkelig hyggelige kunder, som jeg solgte huset for i fjor. Nå skal hun selge en leilighet og hadde et par spørsmål. Og jeg ble så glad for å kunne være til nytte at jeg snakket i samfulle 20 minutter. Stakkars menneske. Jeg tror egentlig ikke hun hadde tid til å snakke så lenge, men jeg syntes det var så gøy å snakke jobb at jeg rett og slett ikke klarte å slutte. Jeg savner jobben min. Og det er så godt å tenke på, for da vet jeg at om ett års tid, når jeg skal tilbake i verden, kommer jeg til å være klar. Og motivert. Og det kommer til å være kunder der! Hurra for smør på brødskiva!!!

Fødsel…

Jeg føler jeg har gått så lenge og ventet på fødsel og så viser det seg at jeg ikke engang er kommet til termin. I dag sov jeg til halv 11, og det tror jeg ikke jeg har gjort på 5 år. Nav har tatt meg, og jeg er blitt en sånn en. En som sover hele dagen og går i joggebukse. Men det er greit. Jeg kan være en sånn en. Jeg orker ikke å ikke være det, så jeg har ikke noe valg.

Jeg var innom jobben i går, og måtte selvsagt proklamere for alle jeg møtte at ja, jeg er fortsatt tjukk, hahaha, ja kanskje det bare er twist, neida ingen baby i sikte. Hvorpå folk kvitterte med forslag om husvask, topptur, etc. Jeg hadde lyst til å sende avgårde piss-off fingeren. De kan ta på seg 22 kilo ekstra og en særs fronttung mage og selv vaske seg til topps. Idioter. (Ja, ikke bare er jeg lat, men jeg er sur også.)

Og så stiger blodtrykket. I takt med at regnskapsføreren som skulle avslutte firmaet til min far ikke er tilgjengelig og selvangivelsens innlevering er nært forestående. Faen! Jeg savner pappaen min, og jeg ville aldri ha noe med alt dette å gjøre. Jeg vil ha pappaen min! Du må komme og ordne opp i dette! Det er du som er voksen, ikke jeg!!!

… sa min far alltid. Hvis man oversetter det til mer sivilisert språk er det ordtaket – alt som kan gå galt vil gå galt. I går var vi på en herlig strandtur i det nydelige vårværet. (Her i søringland sier jeg at vi er på stranda, mens hvis vi hadde vært nordpå (på minst like fin strand) hadde vi vært i fjæra. Pussig.) Lilleruth plukket skjell og sneglehus og Chalmmo vandret rundt i band og lurte på hvorfor han ikke fikk være løs. (Ære være båndtvangen!) På veien hjem sprer en odør seg i bilen. Fort! Og idet vi svinger inn hjemme er alle vinduer åpne og jeg har votten foran nesen. Det lukter bederva sjølik – såkalt gorall. Gartneren går bak til Lilleruth som sitter med 5 sneglehus i hånden og erklærer: «Det lukter». Hun har helt rett, det lukter sinnsvakt! Helt hinsides all fornuft sinnsvakt! Og for en gangs skyld vil ikke Lilleruth verken vaske hendene eller leke med vann. Hun tvangsvaskes etter alle kunstens regler mens hun vræler som under tortur, men den djevelske lukten holder stand. I så stor grad at alt hun senere tar på forpestes og må legges til desinfisering. Et par kjeks senere får jeg overtalt henne til å vaske hendene selv, med ubegrenset såpe, men en halvtime senere lukter det fortsatt. Hva i all verden er det sneglene har gjort??? Hun sovner heldigvis etterhvert og vi kan samle sammen alt tøy som skal kokvaskes. Bare for å oppdage at vaskemaskinen er kaputt. Helt. Kaputt. Og da gir vi opp. Og samler bare sammen alt som er forpestet og lukker det godt inne i poser. Før vi setter oss i solen med en kaffe. Og leter opp ny vaskemaskin. Som kan leveres mandag. Resten av dagen er finfin. Og det kom ikke noen fødsel. Det var i grunnen bare det som manglet.