Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Vi har et små-menneske’ Category

Jeg har ikke eget syrom, men nå som jeg er på nav er i grunnen hele 1.etasje syrom. I hvert fall så lenge resten av familien er på arbeidet sitt. De siste to ukene har jeg produsert lekehus til LilleRuth, og nå skal jeg skryte av resultatet:

Jeg kunne spart meg alt bryet med å lage dør, for LilleRuth tar konsekvent snarveien under, men bortsett fra det var det stor suksess!

Nå, siden jeg fortsatt har for mye tid men for dårlig fysikk til å gjøre noe ordentlig fornuftig, skal jeg i gang med å veve fillerye til gjestebadet. Første punkt på programmet er å klippe opp alle de lilla og turkise hånddukene. Innimellom vevingen leter jeg etter noe skikkelig fint lerretsstoff som jeg kan sy familiehengekøye av. (Type seil til hjørnet av terrassen.) Noen som vet av et sted med litt utvalg på lerret? Kanskje jeg skal koste på meg en tur til Ikea? Da burde jeg jo klare å slå ihjel en dag. Bare 67 dager igjen. Blah.

Read Full Post »

Tårnfrid er hjemme med friskt barn i dag. Hvorfor det lurer man på? Jo fordi barnet var sykt natt til lørdag og dagmammaen er livredd omgangssyke. Så da har jeg en aktiv hjemmekontordag der hamring på rømmebeger er en del av oppgavene. Jeg fikk likevel gjort alt jeg skulle før selve arbeidsdagen egentlig startet, siden dette lille mennesket fortsatt insisterer på at dagen starter før 06.00. Enda godt vi var a-mennesker allerede før hun ble født.

Ellers ser jeg årets første ferie i horisonten og den bringer oss til Sicilia. Viva Italia og Berlusconi og pepperoni og alt det der. Frankofilene kan ha Frankland for seg selv; jeg elsker Italia! Jeg ser frem til dager der vi er sammen alle tre, for den siste tiden har det vært ganske tøff turnus i heimen. Det vil si at det alltid er et voksent menneske sammen med Lilleruth, men at det sjeldent er to voksne mennesker i heimen i våken tilstand. Det går seg vel til etterhvert, og ikke skal man vel klage på at man har det travelt på jobb; det er et luksusproblem!

Og apropos ferie; dette kommer til å bli et premieår i så henseende! Nav ga meg plutselig beskjed om at jeg hadde glemt en uke permisjon, så den bruker jeg nå i første ferie. Og da har jeg enda de sedvanlige 5 ukene pluss den ekstra uken min fabelaktige arbeidsgiver delegerer igjen. Hva gir du meg? 7 uker ferie! Verden for våre føtter, Lilleruth!

Read Full Post »

– Siden sist har en uendelig tragedie funnet sted i ishavet og vi har vært i en begravelse for en liten mann. Det kan ikke beskrives hvor grusomt en liten kiste er, og alle ordene forsvant fra hodet. De kommer sakte tilbake, men flere ganger om dagen fylles brystkassen av en uendelig svarte og jeg må ta meg sammen for å ikke gråte. Når jeg føler det sånn, hvordan må det ikke føles for foreldrene…? Jeg kan ikke, og vil ikke, forestille meg det. Ingenting vi sier kan hjelpe, ingenting vi gjør kan lindre, og tiden går uendelig sakte. Hvor skal veien gå herfra for dem? De ulykksalige… Jeg har dårlig samvittighet for Lilleruth. Irrasjonelt, ja, men ikke desto mindre er det sånn det er. Vi har lykkelige øyeblikk og de avsluttes uten unntak av et vemod der jeg husker på at de ikke lenger har det sånn. Våre liv går videre, men deres har styrtet og retningen er uviss.

 

– Siden sist har jeg lest så mange rosa blogger at jeg har mistet snerten, og jeg er ikke lenger morsom. Jeg er nå på internettavvenning, der jeg legger telefonen på kommoden for å ikke stadig kikke på det meningsløse skvalderet som jeg har blitt avhengig av. Det fungerer sånn cirka. Jeg må jo kikke på telefonen av og til, siden bankaffären (min nye og fancy jobb) betaler meg gode penger for det, og så glemmer jeg meg og går inn på www.masseidiotioglittklærmedinteriør.blogg.no.

 

– Siden sist har jeg kommet meg godt i gang med min nye jobb, og jeg trives. Til og med stortrives! Jeg har fått en perfekt sjef, tro det eller ei! Aldri tidligere har man sett en ydmyk og flink sjef i meglerbransjen og jeg har sendt en henvendelse til Riksantikvaren om fredning. Og jeg har sendt inn patentsøknad. Det er virkelig utrolig! Ellers ser det ut til at kundene liker meg. Og noen av de ansatte. Men ikke alle. Skjønt det er vel som forventet. Jeg er ikke en sånn bliliktavalle-type. Jeg kan ikke og jeg gidder ikke. Og det er eller ikke nødvendig for jeg har eget kontor. Som jeg har dekorert med en plakat av alle fine øyeblikk de siste 3 årene samt tresnittet «Galehus». I går lette jeg etter en fin og annerledes visittkort-holder på Etsy. Men jeg fant ingen som passet, så da får det heller vente. Og så kjøpte jeg en blomst (rettelse; plante. Gartner anm.) som viste seg å komme fra min gartners gartneri. Så da sponset jeg blomsterbutikken med et påslag på 40 kroner. Det får være greit.

 

– Siden sist har jeg kjøpt meg bil i julegave. I ren og skjær trass har jeg kjørt min bittelille pysjå et helt år etter at familien egentlig vokste ut av den. Alle sa at det ikke kom til å være plass, og nå føler jeg at jeg har bevist poenget mitt: Der det er hjerterom er det plass selv om bilen er liten og familiens eiendeler mange. Ny bil altså: En volvo, så nå mangler vi bare 0,6 barn for å være en fullkommen klisjè. Jeg har aldri eid en så fancy bil før, og jeg kjørte 3 mil før jeg fikk på varmeapparatet. Foreløpig må jeg beregne et par minutter ekstra når jeg skal noe sted, for jeg trenger litt tid til å forberede cockpit før avgang. Bilen har så mange funksjoner at jeg fortsatt ser daglig i instruksjonsboken. Den beste funksjonen er uten tvil den tidsurstyrte motorvarmeren (den varmer hele bilen, så navnet er misvisende). Jeg stoler imidlertid ikke helt på den, og står derfor i vinduet og følger med på at den begynner, så sånn sett kunne jeg jo gjort som før og gått ut og startet bilen. Jaja, tillit opparbeides over tid og vi har bare vært sammen en uke.

 

– Siden sist har Lilleruth begynt hos dagmammaen, som vi til slutt fant. Det går over all forventning, og vi har (bank i det berømte bordet) ikke opplevd en eneste skriking. Noe som lover godt for min forestilling om at jeg har produsert et selvsikkert og selvstendig barn. Ellers en Lilleruth fortsatt et skinnebarn, og jeg har levert klage på sykehuset. Usikker på hva som kom ut av klagen, annet enn at jeg følte meg mye bedre når alt var tastet ned på skjermen. Og at overlegen ringte meg. Jeg måtte ta meg sammen for å ikke kalle ham dust (eller den nordnorske ekvivalenten tulling!). Isteden sa jeg: Selv om du er ortoped og slik sett snekker, må du huske at det er mennesker du behandler, og da kan man faktisk ikke snakke sånn. Ortopeden var en 50 års gammel mann. Jeg følte meg litt på gyngende grunn når jeg irettesatte ham som om han var 12. Lilleruth har lært seg å rulle, krype og stå i spagaten. Hun er helten min! Ellers har vi nettopp gjennomlevd tidenes juleforkjølelse. Snørret burde kommet med stormvarsel, og jeg innså at vi til neste jul burde ønske oss lommetørkler for 2 stykk på en hel familie er rett og slett for lite. Det blir æsjent å være sistemann.

 

Det var vel det. Over og ut.

Read Full Post »

Jeg kan ikke lenger snakke om dagsaktuelle ting. Jeg klarer ikke å henge med i diskusjoner og jeg har absolutt ingenting interessant å fortelle noen. Mitt eneste tema som inneholder mer enn 2 setninger er baby. Min baby, andres baby og alt mulig som kan relateres til nettopp baby. Jeg forsøker å bli litt mer interessant ved å reise litt og gå på tur, men det viser seg at det eneste jeg gjør på tur er å fotografere babyen i nye omgivelser. Når jeg er tilbake fra tur og skal snakke om det er det eneste folk lurer på hvordan babyen er på reise. Jeg syns selv jeg er kjedelig og hvordan må da ikke andre oppfatte meg?

Med jevne mellomrom muntrer jeg meg selv opp med tanken; Du har sagt opp og skal begynne i ny jobb. Og mens jeg tenker tanken smiler jeg. Deretter roper babyen og jeg er tilbake i den jevne rytmen; baby, baby, baby.

Jeg lurer på om Gartneren rekker å bli en pappkjerring i løpet av de 2 månedene han skal permitere? Han kommenterte i går idet han brettet sammen klær: Utrolig godt å se arbeidsklærne dine igjen. Og jeg er helt enig. Mens jeg håper at min nyfundne status som pappkjerring ikke er permanent. I dag vasker jeg vinduer. Baby og pappa er på tur. Og jeg syns det er tipptopp å vaske vinduer. Pappkjerring.

Og vi har vært på babyens første topptur! Der jeg tok 100 bilder. Og Chalmmo jaget bort en elg. Ganske fin tur.

 

Read Full Post »

Vi har vært i Italien og sett mitt vakre vennepar bli vel gift. Vi har også hatt Lilleruth i basseng, spist ufattelige mengder god mat, mistet bagasjen og kjørt taxi, tog, buss, båt og fly. Alt med et velsignet stille barn. I bryllupet var hun derimot ikke stille og etter et 2-timers raserianfall av de sjeldne tok vi til vettet i 10-tiden og trasket hjem. Etter en halvtime sovnet hun, men vi fortsatte hjem for å unngå at monsteret våknet igjen.

I dag skal vi ha barnevakt. Jeg lurer på om Gartnerens foreldre vet hva de har begitt seg ut på. De er snille mennesker som har oppdratt Gartneren og Gartnerens bror. Hele hurven er ganske konfliktsky og jeg har aldri hørt noen av dem heve stemmen. Lilleruth minner nok mer om min familie når hun blir misfornøyd, og dertil rasende. Heldigvis er hun ikke sint så ofte. Jaja, vi er ikke mer enn en time unna hvis i dag er dagen hvor hun skal vise sitt avskyelige seg til besteforeldrene.

Konsert. Med Bob Dylan. Jeg gleder meg sånn at jeg våknet med sommerfugler i magen FØR jeg faktisk tenkte på hva vi skulle. Det er ganske fint det. Hvis vi får det til. Uten raserianfall. Merker dere at innlegget er skrevet med kryssede fingre? Vel, det er det.

Klar for bryllup

Klar for bryllup

Read Full Post »

Vesle Lilleruth fikk på skinne for halvannen uke siden, da hun har et lite snev av hoftedysplasi. For uinnvidde sjeler er dette en plastikkinnretning som tvinger føttene hennes ut i froskestilling, slik at hoftekule og hoftebein skal bli riktig. Denne skal hun ha på i 3 måneder i første omgang og deretter tas det røntgen for å se om den må være på i ytterligere 3 måneder. Vi var hos ortoped og fikk satt den på, før så å møte 2 fysioterapeuter som gjennomgikk hva dette innebar samt hvordan vi løser praktiske ting som vogn, seng og bilsete. (Nytt bilsete og utvide seng, men vogna funker heldigvis!) Fysioene forberedte oss også på at hun ville bli hengende noe bak, både på kryping og gåing, samt at vi burde være forberedt en ukes tid med protester.

Vi hadde en svartens første natt, der hun våknet hver eneste gang hun rørte på seg i søvne og ble bevisst skinnen. Neste dag var heller ikke spesielt gøy, for hun lå ganske så passiv på lekematten. Deretter gikk hver natt og hver dag litt bedre, og nettene er nå like bra som før skinnen kom på. Og stor seier; i dag lærte vår herlige Lilleruth å åle seg fremover. Hun kommer seg frem som en åme, og det er så morsomt å se på! Og så gøy at hun faktisk har funnet en måte å komme seg dit hun vil! Foreløpig vil hun til teppet på kjøkkenet og slikke samt til hundematen. Etterhvert satser jeg på at hun finner andre interesser.

Full fart fremover med skinne

Full fart fremover med skinne

Read Full Post »

Den siste uken har vesle veikja nektet å sove. Plent! Jeg har mistenkt tenner, men årsaken er forsåvidt irrelevant, det kan liksågodt bare være et nykke. Men hun er ikke en grinende våken baby, bare en våken baby. Som smiler veldig mye. Nabokonen har forbarmet seg over oss og kommer hver ettermiddag kl 6 slik at jeg får foret hunder, geiter  og rein. Først kom hun for å være snill, nå tror jeg hun kommer fordi hun har blitt glad i min lille smilende baby. Hennes yngste barn er konfirmant om 2 uker, og da er det sikkert fint å få luktet og lekt med liten glad baby.

Det lille mennesket som vi har laget er i ferd med å bli seg selv, dag for dag. Hun snur seg fra rygg til mage og blir illsint for hun vil ikke ligge på magen. Hun klarer unntaksvis å snu seg selv tilbake til rygg, men mesteparten av tiden vræler hun bare til hun blir snudd. I dag tok jeg henne i å ule, og det skulle bestemor ha sett, da hadde det blitt baluba…

For halvannen uke siden begynte hun å le, og hun har like smittende latter som min bror. Jeg elsker latteren og gjør mitt ytterste for å lokke den frem hvert våkne minutt. Samme dag som hun begynte å snu seg rundt fant hun tærne sine, og jeg ler av stellegymnastikken. Hun forsøker å fange verden, forstå alt rundt seg og nå, akkurat nå, ser jeg at jeg vil følge henne hele veien til hun går avgårde på egen hånd. Jeg fanger verden gjennom hennes øyne og nyter all gleden.

Mitt lille vakre menneske som skal lære seg livet, ved hjelp av oss, men likevel på egen hånd. Vår lille datter som skal lære seg å tåle livet. Den lille nydelige piken som skal bli stor. En gang. Men ikke i dag.

 

 

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »