Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Gratulerer med kvinnedagen sier folk. Gratulerer med hva, tenker jeg? Gratulerer med at det fortsatt ikke er likestilling verken i Norge eller verden for øvrig? Gratulerer så mye med at kvinner fortsatt ikke har lik lønn som menn? Eller med at en rekke kvinner ender som ufrivillige minstepensjonister som en uheldig konsekvens av barnefødsler og midtlivskriser?

Vi feirer kvinnen, sier folk. Hva er det egentlig du feirer? Kvinnedagen skal markeres, ikke feires. Dette er ikke morsdagen, ikke bursdag og ikke navnedagen til alle verdens kvinner. Dette er den ene dagen vi setter av til å ha fokus på at kvinners liv og kvinners rettigheter fortsatt ikke er makne til mannens. Ja, vi er kommet langt i Norge, men vi har fortsatt mye igjen. Og hvis vi ser på resten av verden burde 363 dager i året vært dedikert kvinnekamp frem til det å være kvinne ikke var ensbetydende med å være mer utrygg enn dine medmennesker med penis.

Jeg må logge av, for akkurat på denne dagen stiger blodtrykket proposjonalt med alle de idiotiske utspillene om nettopp denne dagen.

Read Full Post »

Jeg beskuer navlen, fordi det er enkelt der den er det første man ser når jeg kommer rundt hjørnet og fordi jeg er sykemeldt og ikke har så mye annet å finne på. Navlebeskuelsen består i å lese mamma-litteratur. Fort. Fortere enn man burde lese veldig tynne bøker som de tar seg uforskammet godt betalt for. Jeg har lest Helena Brodtkorbs «Mammasjokket» på nytt. Det er en fantastisk bok, og nå som jeg har lest den 3 ganger og lånt den bort til to personer begynner den å bli normalpriset i hodet mitt selv om jeg kjøpte den på fullpris idet den kom ut. Og siden jeg syntes den var så bra, og jeg lo så mye til og med på runde 3, gikk jeg sporenstraks inn på ark.no og søkte opp mammabøker. Jeg krøp til korset og kjøpte Johanna Grønneberg Mesas «Etter fødselen; det alle glemte å si» for alt for mange penger. Jeg har tittet på denne boken en rekke ganger, men konkludert med at jeg syns det var for mye penger for usle 90 sider. Men så har Brodtkorb fått meg helt over styr med sin superbok, og så kjøper jeg de 90 sidene og leser boken på nullkommatre. Og den er en fattig erstatning for Brodtkorbs snert. Tidvis dukker det opp ett og annet poeng, som faktisk fungerer, men absolutt alt som er bra med boken slås fullstendig ihjel i løpet av de 7 siste sidene der Mesa ramser opp alt hun har klart i løpet av permisjonen sin – «Se på meeeeeeg, jeg er supermaaaaaaamma, men later i all ydmykhet som at jeg ikke er klar over det selv.»

Grønneberg, denne lukter litt for mye Hollywood, som du selv ville sagt. Og jeg er sur fordi jeg har brukt 250 kroner på 90 sider, som jeg ikke kommer til å lese igjen, og som jeg heller ikke kan låne bort fordi den rett og slett ikke er bra nok til å anbefales. Og til de som får googlet seg innom her – ikke kjøp den, send meg en epost hvis vanviddet rammer deg så kan du låne e-boken hos meg, og så får du lest den og jeg får litt bedre avkastning på kroner 2,78 per side.

Read Full Post »

Hva later du?

Jeg later meg selv. Bekkenet skrangler verre enn toget, og dagens gjøremål består av ukeshandling, tannlegen og lapskauslaging. That`s it! Innimellom disse tre tingene skal jeg sitteligge i sofaen og vente på bedre dager. Når jeg leste litt tilbake så jeg at for et par innlegg siden var det 83 dager igjen, og nå – vips! – er det bare 75 dager. Dette går jo så det gviner. Not!

Jeg har vasket klærne til Ingolf, bare sånn i tilfelle han skulle få det for seg at han vil komme litt før. Og jeg har vasket vognen og bilsetet og alt annet jeg kom på at han kanskje skal bruke. Jeg finner imidlertid ikke lammeskinnet. Skal tro hvor det har blitt av? Når jeg tenker meg om, og det gjorde jeg jo akkurat nå, er det vel kanskje logisk at jeg har lagt det inne i friluftsboden sammen med liggeunderlag og andre teltting. Eller? Det hadde vært mer logisk om den lå med vognposen, men jeg ser vel at logikken kan ha sviktet meg i entusiasmen over å ha en egen turbod.

Naboen min later også, men helt hva vet jeg ikke. Som oppvakte sjeler kanskje husker maltrakterte jeg rhododendronen hennes når jeg fjernet skoghekken som omkranset det nye (for oss) huset. Etter dette virker det som at hun bare ga opp hele hagen, alt! For nå flyter det med søppel etter vinterens takbytte, som for øvrig ikke er ferdigstilt, og det flagrer en presenning på 3.uken, og til jul tok hun seg bryet med henge opp julelys, men plukket ikke opp søppel først, så det ser nå ut som om det skal være fest på dynga. Og for all del, folk kan jo ha det som de vil hos seg selv, men nå er det jo sånn at jeg er hjemme og uvirksom og med prima utsikt ned til henne. Kanskje jeg må gå å rydde litt? Eller kanskje jeg bare skal bli på sofaen? Helst det vel. I 75 dager til…

Read Full Post »

Ambisjonsnivået er latterlig lavt. Gartneren sa ved frokosten i dag at vi nå går inn i de ti absolutt verste ukene. Frustrasjonen over min manglende funksjon er til å ta og føle på. I går gjorde jeg for mye, og for mye bestod av en 45 minutters saktegående spasertur med samen. Resten av dagen var vond og trasig. I dag har jeg isteden vært en tur hos fysioen på morgenen før jeg ikke gjorde noenting en lang stund, etterfulgt av halvannen time formiddagslur. Nå har jeg våknet og føler meg som et nytt menneske. Det er på dette tidspunktet jeg vanligvis finner ut at nå går jeg en tur med hunden, for nå føler jeg meg så bra! Og så er gårsdagen tilbake før vi vet ordet av det. Derfor – tadaaaa – tar jeg isteden og lager verdens lateste middag, risengrynsgrøt, og moller meg med mac`en en time før jeg skal hente monsteret i barnehagen. Og så kanskje, bare kanskje, får vi alle en hyggelig ettermiddag sammen.

Det burde vært kurs i å være på nav, brevkurs som sådan, der man lærte hvordan man fordeler en brøkdel av ordinære oppgaver ut over en hel uke. Og mediterer bort enhver form for entusiasme og engasjement. Eller kanskje de bare kan gipse meg fra livet og ned, sånn at jeg ikke får sabotert noe mer for meg selv.

Som en ps kan jeg nevne at jeg har en helt latterlig crush på Sivert Høyem, som er en utseendemessig blanding av Gartneren og Fittsniken. Personligheten er heldigvis all gartner, men jeg syns likevel det er pinlig. Det kan legges til at jeg også har en sånn kvinnecrush på hans kone, Helena Brodtkorb, fordi hun er så innmari ærlig og tøff. Bra folk!

Read Full Post »

Vaskerier

Jeg vasker huset. Nei, det gjør jeg ikke, jeg prokastinerer og har snart brukt opp hele internett. Jeg skal vaske huset. Jeg skal bare sitte litt til, for det er liksom ikke nok at høyre rumpeball har sovnet.

Å vaske huset i nåværende bekkenløsende tilstand er et heldagsprosjekt. Og i tillegg skal jeg og den samiske hunden dra den forgangne juletreet bort til plassen der kommunen samler disse opp. Bare å sette i gang altså. Men nei. Kanskje hvis jeg finner noe bra musikk?

Noen ganger tenker jeg at vi godt kunne hatt vaskehjelp. Men så er jeg jo egentlig enig med Gartneren i at LilleRuth (og meg selv) får dårlig moral av det. Jeg bare har ikke lyst til å vaske.

Før kunne jeg ta en vaskepils, og pause med en sigarett. Dette er ikke lenger et alternativ, og jeg må si at noe av sjarmen med den tidligere vaskedagen har svunnet hen. Hva belønner man seg med når alkohol og nikotin er utelukket? Ja, det kan man saktens spørre om.

Read Full Post »

LilleRuth har vært på 2-årskontroll i dag, og så vidt jeg kunne forstå gikk vi ut derfra med bestått, til tross for at hun ble finnmarksint av stetoskopet til legen. (Det ville overrasket meg veldig om han hører noe som helst resten av dagen, etter at lungene til barnet gikk over alt for mange desibel i sinne over hans uforskammede forsøk på å sjekke lunger og hjerte.) Eksamenen bestod av å leke med helsesøster, og leke får hun jo til. Hun imponerte imidlertid sine foreldre stort når hun hjalp til å rydde – dette har barnehagen lært henne, garantert!

Selv ble jeg ferdig med hengevugga til lillebror i går. Den var det bare å få hengt opp i en fei, for storesøstermonsteret erklærte raskt at den er «miiiiin», og det kan den jo ikke være. Jeg mistenker at vi må snike på plass lillebror-stæsjet etterhvert som det ankommer slik at det lille monsteret rekker å venne seg til det før den faktiske lillebroren dukker opp. Det lukter utfordringer lang vei, for storesøster har ikke vist seg som et utpreget generøst menneske så langt.

IMG_2913

Jeg er jo på Nav, og det overrasker meg hvor handikappet jeg faktisk er nå som jeg ikke tvinger meg selv til å fungere. Jeg er fortsatt ikke restituert etter mandagens snømåking og etter en runde på helsestasjonen med bøy – tøy – løft og snu, så har jeg i grunnen mest behov for å legge meg på sofaen. Men det kan man vel ikke? Eller…? Jeg er jo på Nav. Kanskje jeg kan sette på en maskin med klær først. Og så ta frem en bok. For hvis man leser gjør man jo noe. En slags fagbok burde vel gjøre susen for selvfølelsen. (Som er sterkt dalende.)

Read Full Post »

Reir sier De?

Jeg er på Nav, etter at Gartneren var med på jordmor-visitt og forklarte hvordan det egentlig var. Det viser seg at hans opplevelse av mine små og store gravideplager er litt annerledes enn min. I alle tilfeller hadde jordmor mer tiltro til hans forklaring og vips, så satt jeg der med den mangefargede mangellappen i hånden. Dagen etter dro jeg til kontoret og regisserte en skikkelig amerikansk avskjed. Jeg pakket alle mine eiendeler i en eske, ga blomsten min (og kontoret) til en kollega og feide ut med beskjed om at vi ses i 2017. Og så dro jeg hjem og var lei meg i noen dager. Før jeg tok frem symaskinen og gikk inn i Nav-modus. Og der er jeg nå. Oftere innom Stoff og Stil.no enn finn.no, og med hodet under armen. Ingolf har snart sin helt egen hengevugge, og jeg har bestilt stoff til å sy babyrede. Det hadde ikke LilleRuth, men sånn er det når mamsen ikke var lenge nok sykemeldt til å begynne å sy rariteter.

Her i søringland har vi fått skikkelig vinter-vinter og jeg fikk brukt hele finnmarksreportoiret i går. Jeg måkte snø i 2 timer kun avbrutt av å måke og skyve løs 2 naboer. (Jeg må legge til at det ikke var det sedvanlige tempoet på måkingen, det gikk på lavgir i bekkenmodus, men utetid er utetid.) Søringene, i hvert fall de jeg har møtt på min vei gjennom det vinterske søringland, forstår ikke hvordan de skal måke for å få frem en bil som sitter fast. Det er som om det ikke går inn at det faktisk er hjulene som drar bilen fremover. Det som er fint med denne lille hjerneskaden er at jeg med min store mage fremstår som litt av et unikum idet jeg utøver magi og får dem løs fra skavla. I går klarte jeg det kunststykket å få den tjukke naboen til å like meg, og med det satser jeg på at vi er kommet hvert fall 1 meter lengre på veien med å få kjøpt bort den halvannen parkeringsplassen som hefter på tomta vår.

FullSizeRender

Jeg er fortsatt pappaløs. I julen følte jeg at han var her, og kikket på oss og tenkte at det var fint at jeg ikke vasket taket før middag og at alle var glade. Nå føler jeg ikke det lenger, og jeg tipper han har reist en tur til Spania. Og det er han vel unt. Han kommer vel tilbake når det høver sånn. Jeg tror jo ikke på skrømt, men jeg tror at jeg tror på at pappaen min holder seg litt her for å se at vi ikke finner på noe helt riv ruskende galt. Det ville vært rart om han klarte å legge ansvaret helt bort bare fordi han er død.

Plan for dagen: Gå til byen, bytte et par sko, sy ferdig hengevugge. Det spørs om jeg rekker over alt…

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »