Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Den gravide bobla’ Category

Jeg har høyt blodtrykk, for høyt blodtrykk. Og som ganske høygravid er man da redd for at det, i tillegg til alt mulig annet som feiler meg, sniker seg på en aldri så liten svangerskapsforgiftning. Man er i dette tilfellet Gartneren. Jeg forsøker å ikke bekymre ham unødig, men blir selv litt svett idet det flimrer for øynene og hodepinen setter fart. Så vi ringte opp til hospitalet og snakket med ekspertisen. Som ikke var bekymret. Ennå. Men hun ville gjerne se meg hvis trykket ble høyere. Og så skulle jeg ikke styre med LilleRuth eller vindusvask eller noe. Bare sitte. Så da sitter jeg, og avventer. Det er 40 dager igjen til pops, og det blir 40 lange dager hvis de skal tilbringes slik. Ingolf hikker. Det hjelper litt på humøret når han rapporterer inn.

Reklamer

Read Full Post »

Nå altså

Jeg har kjøpt meg joggebukse. Og er på nav. Hvis jeg begynner å stemme FRP må dere avlive meg.

Bortsett fra det har jeg sendt inn søknad om foreldrepenger i dag. Og det er bare 4 uker til jeg skal begynne permisjonen. Ikke 6 uker, som er Navs foretrukne tidsperspektiv. Men sist brukte de faktisk bare 4 dager på å behandle hele greia. Inkludert postgang. Jeg lever i håpet. (Og er lite engstelig all den tid min fantastiske arbeidsgiver utbetaler penger til meg og får noe av det refundert av nav.)

 

Read Full Post »

Jeg har ikke eget syrom, men nå som jeg er på nav er i grunnen hele 1.etasje syrom. I hvert fall så lenge resten av familien er på arbeidet sitt. De siste to ukene har jeg produsert lekehus til LilleRuth, og nå skal jeg skryte av resultatet:

Jeg kunne spart meg alt bryet med å lage dør, for LilleRuth tar konsekvent snarveien under, men bortsett fra det var det stor suksess!

Nå, siden jeg fortsatt har for mye tid men for dårlig fysikk til å gjøre noe ordentlig fornuftig, skal jeg i gang med å veve fillerye til gjestebadet. Første punkt på programmet er å klippe opp alle de lilla og turkise hånddukene. Innimellom vevingen leter jeg etter noe skikkelig fint lerretsstoff som jeg kan sy familiehengekøye av. (Type seil til hjørnet av terrassen.) Noen som vet av et sted med litt utvalg på lerret? Kanskje jeg skal koste på meg en tur til Ikea? Da burde jeg jo klare å slå ihjel en dag. Bare 67 dager igjen. Blah.

Read Full Post »

Jeg beskuer navlen, fordi det er enkelt der den er det første man ser når jeg kommer rundt hjørnet og fordi jeg er sykemeldt og ikke har så mye annet å finne på. Navlebeskuelsen består i å lese mamma-litteratur. Fort. Fortere enn man burde lese veldig tynne bøker som de tar seg uforskammet godt betalt for. Jeg har lest Helena Brodtkorbs «Mammasjokket» på nytt. Det er en fantastisk bok, og nå som jeg har lest den 3 ganger og lånt den bort til to personer begynner den å bli normalpriset i hodet mitt selv om jeg kjøpte den på fullpris idet den kom ut. Og siden jeg syntes den var så bra, og jeg lo så mye til og med på runde 3, gikk jeg sporenstraks inn på ark.no og søkte opp mammabøker. Jeg krøp til korset og kjøpte Johanna Grønneberg Mesas «Etter fødselen; det alle glemte å si» for alt for mange penger. Jeg har tittet på denne boken en rekke ganger, men konkludert med at jeg syns det var for mye penger for usle 90 sider. Men så har Brodtkorb fått meg helt over styr med sin superbok, og så kjøper jeg de 90 sidene og leser boken på nullkommatre. Og den er en fattig erstatning for Brodtkorbs snert. Tidvis dukker det opp ett og annet poeng, som faktisk fungerer, men absolutt alt som er bra med boken slås fullstendig ihjel i løpet av de 7 siste sidene der Mesa ramser opp alt hun har klart i løpet av permisjonen sin – «Se på meeeeeeg, jeg er supermaaaaaaamma, men later i all ydmykhet som at jeg ikke er klar over det selv.»

Grønneberg, denne lukter litt for mye Hollywood, som du selv ville sagt. Og jeg er sur fordi jeg har brukt 250 kroner på 90 sider, som jeg ikke kommer til å lese igjen, og som jeg heller ikke kan låne bort fordi den rett og slett ikke er bra nok til å anbefales. Og til de som får googlet seg innom her – ikke kjøp den, send meg en epost hvis vanviddet rammer deg så kan du låne e-boken hos meg, og så får du lest den og jeg får litt bedre avkastning på kroner 2,78 per side.

Read Full Post »

Ambisjonsnivået er latterlig lavt. Gartneren sa ved frokosten i dag at vi nå går inn i de ti absolutt verste ukene. Frustrasjonen over min manglende funksjon er til å ta og føle på. I går gjorde jeg for mye, og for mye bestod av en 45 minutters saktegående spasertur med samen. Resten av dagen var vond og trasig. I dag har jeg isteden vært en tur hos fysioen på morgenen før jeg ikke gjorde noenting en lang stund, etterfulgt av halvannen time formiddagslur. Nå har jeg våknet og føler meg som et nytt menneske. Det er på dette tidspunktet jeg vanligvis finner ut at nå går jeg en tur med hunden, for nå føler jeg meg så bra! Og så er gårsdagen tilbake før vi vet ordet av det. Derfor – tadaaaa – tar jeg isteden og lager verdens lateste middag, risengrynsgrøt, og moller meg med mac`en en time før jeg skal hente monsteret i barnehagen. Og så kanskje, bare kanskje, får vi alle en hyggelig ettermiddag sammen.

Det burde vært kurs i å være på nav, brevkurs som sådan, der man lærte hvordan man fordeler en brøkdel av ordinære oppgaver ut over en hel uke. Og mediterer bort enhver form for entusiasme og engasjement. Eller kanskje de bare kan gipse meg fra livet og ned, sånn at jeg ikke får sabotert noe mer for meg selv.

Som en ps kan jeg nevne at jeg har en helt latterlig crush på Sivert Høyem, som er en utseendemessig blanding av Gartneren og Fittsniken. Personligheten er heldigvis all gartner, men jeg syns likevel det er pinlig. Det kan legges til at jeg også har en sånn kvinnecrush på hans kone, Helena Brodtkorb, fordi hun er så innmari ærlig og tøff. Bra folk!

Read Full Post »

Jeg gløder

Nei, det gjør jeg ikke. Men det er meningen jeg skal gløde. Leser jeg. Istedenfor å være den perfekte gravide damen er jeg den litt fremtunge damen som vagger seg avgårde. Riktignok er det ikke så mange som får sett meg, for rekkevidden er ikke som den var. Jeg tror jeg har absolutt maks-marsj på 2 km. Dette bidrar til at jeg blir enda mer fremtung. Det hjelper selvsagt ikke at jeg nå spiser lovehearts som det stod om livet, for å unngå halsbrannen. Som jeg egentlig ikke unngår, men på en måte begrenser. Og slik skal jeg vandre videre i 83 dager. 83 dager er veldig veldig lenge.

Men vi gleder oss til å hilse på lillebror. (Nå ble plutselig autocorrecten svensk.) Det er verdt å gå slik i 83 dager til. Men så er vi ferdig. Jeg gleder meg skikkelig til gartneren skal besørge at enhver fremtidig befruktning unngås. Det skal feires. Vi skal ha en liten fest for oss selv der vi feirer at vi ikke skal gå gjennom flere svangerskap. Og hvis det er noe som er verdt å feire er det nettopp det! Likevel er jeg bittelitt trist for at vi ikke skal ha flere barn. Når jeg sa det til gartneren, og foreslo at vi skulle la det være i tilfelle vi plutselig fikk lyst på flere svarte han at vi heller kunne dra på jordomseiling. Og da var det greit igjen. (Han kjenner meg ganske godt.)

Denne gangen har jeg akseptert at jeg er på nav, i fred og fordragelighet, og driver ikke å innbilder meg at jeg klarer så mye mer enn jeg faktisk gjør. Dagene forløper i stillhet og jeg legger ikke inn mer enn 2 avtaler per dag, for på den måten å opprettholde formiddagsluren. Blodtrykket er adskillig lavere enn når jeg gikk meg Lilleruth og latet som at jeg var en slik frisk gravidus. Og formen er bedre. Og det er ikke så lenge igjen. Om bare 63 dager er jeg over på permisjonen, og da er man ikke lenger lat, men permisjonert og det er noe annet. Selv om pengene kommer fra samme kassa, og årsaken er den samme.

Read Full Post »

I Maryan Keyes bok En stjerne i natten leser vi at sjelene flyr gjennom luften og kikker inn i hus før de bestemmer seg hvor de vil bli født. Jeg liker denne tanken og jeg kan se for meg Lilleruth leende over hodene våre der Gartneren vaser rundt med tupeen, og like engasjert som oss i planleggingen av feriene. Jeg tror at midt mellom latteren og opplevelsene bestemte hun seg for at det var akkurat hit hun skulle flytte.

Lillebror har også svevet rundt og lett etter det riktige stedet å bli født. Han så oss, Lilleruth, Gartneren og meg, sammen og reisende. Han så Lilleruth med skinnen og at hun likevel var med på alt (og enda litt). Han så at enhver utfordring ble taklet av familien sammen og at livet ikke er verken skinnen eller hoftene, men tvertimot alt rundt. Og så bestemte han seg at det var akkurat her han som har leppespalte skulle vokse opp.

Kjære elskede lillebror, du har valgt helt riktig. Vi skal aldri gi deg fordeler, eller ulemper, på grunn av dette, derimot skal vi gi deg selvtillit til å møte verden med spalte. Du skal få gjøre og oppleve alt du trenger for å bli et godt menneske, og for å få utnyttet ditt fulle potensiale. Vi gleder oss sånn til å treffe deg, og til å fortsette livene våre sammen med deg.

Ps: Hvor vil du reise på din første tur? Madagaskar? Si Madagaskar, hilsen mamma!

IMG_2945-1 kopi

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »