Jaja

Det er visst et par år siden sist jeg tenkte en tanke. Men så kom den plutselig – og så satt jeg alene med en spilleliste Spotify har laget til meg og et glass vin, og så kom det en tanke og så tenkte jeg at dette blir bok! Men det blir det jo ikke, det blir vel knapt nok et blogginnlegg tipper jeg. Men blogg er ikke som det var for (gud hjelpe meg!) 15 år siden. Jeg leser fortsatt rosablogger på tomme visninger, og for hver gang jeg gjør det dør flere hjerneceller enn ved en middels sterk te-knekt fra ishavet. Men ikke la deg lure – du blir ikke rakettforsker av å lese mitt tankesurr heller.

Tanken jeg tenkte var: Hvem er jeg egentlig? Og hva hadde skjedd om jeg skrev meg gjennom oppveksten nå som jeg har de voksne brillene på meg? Dette med den oppveksten har maret meg litt siden vi var på besøk hos min mor for en måned siden. Når vi tvinges sammen begynner jeg alltid å lure på hvordan i all verden hun har oppdratt to barn? Og om hun alltid har vært sånn? Og det mest skremmende spørsmålet av dem alle: Er JEG sånn? Svaret er antagelig at litt sånn er jeg – men at jeg jobber aktivt mot det. Og vil ligne min far. Og så får jeg Vigdis Hiorth-vibber og trekker tanken tilbake. For det blir ikke en sånn bok. Men det hadde vært morsomt interessant hjelpsomt for hodet om jeg hadde fått sortert barndom og oppvekst inn i en kontekst. Ikke sånn å forstå at jeg har hatt en traumatisk oppvekst, for det har jeg ikke, jeg bare brytes litt mellom å ha bodd 19 år av livet mitt i ishavet med de normene som er der, og nå 19 år av livet mitt på østlandet med de normene som er der. Og så innser jeg at jeg ikke er hjemme verken her eller der. Jeg er ikke lenger finnmarking, men kommer heller aldri til å bli søring. Her nede er jeg en kuriositet, og hva jeg er der oppe aner jeg ikke. For jeg reiser dit så sjelden som mulig. Og hvorfor det? Aner ikke – jeg vil ikke, tørr ikke, orker ikke. Og hva er det egentlig jeg er redd for?

Jeg tror jeg er redd for å bli avslørt som ikke-riktig. Nei, det er jo ikke et ord. Men når jeg er her nede er jeg en fantastisk nordlending. Men der oppe… Vel, jeg er nok ikke lenger nordlending. Men så er jeg ikke østlending heller – og den midtimellom-tingen. Her nede funker det finfint, men der oppe…?

Klassetreff, slektstreff, vennetreff – jeg orker bare ikke tanken. Men det er jo tøysete, for jeg kan jo bare reise opp – dra på meg meglersmilet og meglerlatteren. Men jeg orker ikke. Jeg tror kanskje ikke engang jeg orker å dra meg meglersmilet her sørpå lenger heller. Kanskje jeg må omskoleres? Doktoren anmerker: Pasienten ser ut til å ha gått helt tom for meglerlatter og er ikke lenger i stand til å utføre sitt arbeide. Men det er jeg jo, for i morgen når jeg våkner drar jeg på meg strømpebuksen og smykket jeg fikk i eksamensgave fra min far og så er både latter og smil på plass. Men så, når jeg kommer hjem igjen er det ikke ordentlige smil igjen. Jeg trenger bare en ferie. Fra meg selv. Igjen. Det kommer til å gå fint. Etterhvert. Men i mellomtiden kan jeg kanskje skrive en bok. Om det å falle mellom alle stolene. Men å være så sta at man bare baser videre mellom stolbein mens man smiler som en idiot og satser på at i morgen er en bedre dag, men så er det bare den samme dagen som går omigjen og omigjen.

Hvis min far hadde lest dette hadde han ringt meg. Og så hadde han sagt at jeg skulle ta meg sammen. Og bedt meg tenke på barna i Afrika. For å få litt perspektiv på driten. Så da får jeg vel gjøre det da. Men man kan jo skrive bok mens man tenker på barna i Afrika.

Reklame