Det hjelper ikke å si det høyt

Jeg venter på Gartneren, som er på jobb, selv om jeg har dustemandag. Når jeg sendte melding om når jeg kunne vente ham og han ringte og nølende fortalte at det nok drøyde til i 10-11 tiden før han var hjemme, ja da måtte jeg faktisk ta meg sammen for å ikke begynne å grine. Jeg er visst litt nedfor, og litt ensom. Ikke noe rart at mandagen er dustete. Jeg skulle da aldri bli en sånn dame som ble sint hvis han jobbet overtid. Likevel ble jeg altså det, idag. Jeg er ikke det på permanent basis. Tror jeg ikke. Jeg må skaffe meg en ekstrajobb, sånn at jeg ikke har tid til å bli en sånn dame. Jeg kan sikkert kombinere et eller annet med meglerjobben min. Søppeltømming for eksempel, det gjør de jo før jeg våkner. Gatefeiingen også. Eller så kan jeg, hvis jeg slutter å megle usentrale boliger, bli parkeringsvakt og bøtelegge på vei til visning. Eller så kan jeg bare satse på at de neste 19 dagene flyr avgårde sånn at den herskens ferien begynner før jeg mister vettet.

Det var ikke ovenstående jeg egentlig skulle skrive, jeg skulle fortelle at en av bivirkningene av å ikke se tv er at du ikke kjenner igjen kjendiser. Jeg hilste på Nicolay Cleve Broch en hel sommer for jeg var sikker på at han gikk i klassen min, som den vestkantklysa han så ut som. Det gikk et lys opp for meg idet en kollega lurte på hvordan jeg kjente ham. Helvette, jeg kjenner da ikke ham! Men da hadde jeg hilst så mange ganger på ham at han tok initiativ til å hilse når vi møttes på en pub og da bare rødmet jeg og gikk, så han lurte sikkert på hvilken tå han hadde fått tråkket på i det imaginære vennskapet vårt. Og jeg har ikke blitt bedre siden BI, jeg har tvert i mot blitt mye verre, for jeg treffer så sinnsykt mye mennesker i jobben min at jeg bare automatisk går ut fra at de er kunder hvis de virker kjent. Og dermed hilste jeg på Nils Johan Semb når vi var på kino og da rødmet Gartneren. Og nå er det en blogger som har kommentert hos meg og som jeg også leser og som ser så innmari kjent ut. Men navnet høres ikke kjent ut. Så da konkluderer jeg med at hun er kunde, eller kjendis. Og så beklager jeg på det sterkeste hvis hun er en kunde jeg har glemt og på det sterkeste hvis hun er en kjendis jeg ikke har fått med meg. Jeg lover å begynne å se tv før jeg når midtlivskrisen. (Ljugekors.) ((Ja, det tells selv om det ikke er gjemt bak ryggen.))

Når jeg er nedfor ser jeg på facebook og så blir jeg som regel verre. For plutselig får jeg lyst til å gifte meg. Og så føler jeg meg som et dårlig menneske fordi jeg faktisk ikke eier julegardiner. Jeg eier ikke mer julepynt enn jeg får plass til i en vinduskarm. (Men da står altså de to nissene mine og bukkene ganske så tett, må vite.) På facebook driver også de mest aktive av vennene mine og selger ting på kjøpe-selge-gi bort-drit-sidene sine og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke resirkulerer. Men så innser jeg at jeg ikke har stort å resirkulere og så tenker jeg at det er på høy tid at jeg blir en damedame som har vett til å shoppe og sminke seg og jazze seg litt opp. Jeg har fortsatt sminken jeg kjøpte meg (til en uhyrlig pris) i begynnelsen av 2008. Nå er riktignok den begynt å bli verdt pengene, for makan til drøye saker, men det løser ikke problemet med den manglende jazzingen! Og så er jeg aldeles for gammel til å ikke ha en skokk med unger. Og jeg burde i anstendighetens navn se å produsere en pakkekalender til denne huskjæresten min siden jeg ikke har evnet å produsere barn, for det er det minste man kan vente av en halvgammel dame med primadonnanykker. Jeg burde vel strengt tatt også se å få lagt ut en og annen kjærlighetserklæring, men tror ikke jeg gidder. Hvis han ikke er her for å få dem in person kan han drite i det.

Sa jeg før jeg erklærte Gartneren for en av de beste mennene som er produsert til tross for at han ikke er hjemme og holder meg i hånden på akkurat denne dustete dagen.

Reklame